Om Simonnes’ dyneløfting og uetterretteligheter, fra en spurv i tranedans.

I sin kommentar 29.08. stilte sjefsredaktør Simonnes følgende spørsmål: «Skal de som har et distansert forhold til kirken bestemme like mye som de mest aktive?» Det er å håpe at Simonnes innser at å nærme seg dette spørsmålet via en anekdote om en 'kvinne med valgkor't og synspunkter på Bjørn Eidsvågs tvil og debattform, ikke var så hensiktsmessig. Hans hovedanliggende ang Eidsvåg fremtrer imidlertid som betimelig: «Hvem er det Eidsvåg mobiliserer til kirkevalget?» I hvert fall når det sees i sammenheng med hovedspørsmålet (se ovenfor) og det som fremtrer som hans konklusjon: «Det behøves en debatt om hva medlemskap i folkekirken handler om.» Dette har han så utdypet i et innlegg 5.9.

En slik debatt behøves sikkert. Men den kan utstå til etter valget. Forut for valget må det være tilstrekkelig å slå fast at en valgdeltagelse på ca 20-30 % ikke er noen ulykke; denne prosentandelen ligger nær den andel av kirkemedlemmene som i løpet av noen tid har kontakt med kirken, og derfor kan føle det naturlig å stemme. Det er ikke slik at horder av ateister vil strømme til urnene og avgjøre valget, slik Espen Ottosen har antydet i Aftenposten.

Valgordningen gir ulik innflytelse. Det både Simonnes og de senere debattanter har oversett, er at valgordningen faktisk er slik at det er mulig å dempe innflytelsen til dem som har et distansert forhold til kirken. Fire bispedømmer har gjort dette, ved at de ordner valget av snaue halvparten av bispedømmerådsmedlemmene (tre av sju) som et indirekte valg, gjennom menighetsrådene, som er sammensatt av de mest aktive. (Jeg er ikke begeistret for ordningen, men det er nå mitt problem.)

Fra en spurv. Selv er jeg en menighetsrådsvararepresentant-spurv som har blandet meg i kirkeleder-trane-dansen, ved at jeg i et langt innlegg, som ikke ble trykket, pekte på hva jeg kalte bløff (eller slurv) og tøv i Simonnes artikkel.

Planlegging av valget. Simonnes skrev: «Valget er godt planlagt fra Kirkerådets side … .» Dette er ikke sant; det er en bløff hvis Simonnes husker så noenlunde, og slurv hvis han ikke har sjekket faktum. Faktum er at Kirkerådet sterkt motsatte seg forholdstallsvalg, og aldri utredet hvilke problemer som kunne oppstå hvis det kom en enkelt alternativ 'ren' liste ved siden av den bredt sammensatte listen fra nominasjonskomiteene.

Ikke et teknisk problem. Simonnes skrev også: «Jeg hører mange snakke om de vanskelige, tekniske sidene ved kirkevalget. … Tanken med denne kommentaren er ikke å dvele ved teknikk, men å stille noen mer grunnleggende spørsmål.» Etter min oppfatning er det tøvete, og endog uetterrettelig, å omtale følgende hovedproblem ved valget som et teknisk problem: Velgere risikerer at deres stemme bidrar til å sikre mandater for kandidater som står får det stikk motsatte av det de selv ønsker å støtte. Dette er et helt grunnleggende demokratisk problem, ikke et teknisk. Velgerne blir lurt av en valgordning og opptellingsregler de ikke kan overskue.

Situasjonen har delvis oppstått som følge av at Levende folkekirke ikke stiller egne lister, men benytter den de bredt sammensatte listene  til å anbefale visse kandidater. Disse kandidatene vil få mange kumuleringer – legfolket går i takt når høvdingene kaller til strid. Velgere som benytter denne listen for å kumulere fram mer liberale kandidater, vil oppleve at deres kandidater ikke blir valgt, fordi mange eller de fleste liberale velgere bruker den ‘rene’ listen fra Åpen folkekirke. Men hvis de benytter nominasjonskomiteens liste, vil disse velgerne kunne øke de konservatives mandattall ved den forholdsmessige fordeling av mandater mellom listene. I Oslo har liberale kandidater på nominasjonskomiteens liste oppdaget dette, og anbefaler sine velgere å benytte den andre listen. (De ber visstnok om å bli først opp som såkalte slengere Åpen folkekirkes liste, det er det liten vits i, de vil ikke få nok kumuleringer til å bli valgt, og kan like godt kutte anmodningen om å bli ført opp.)

Simonnes' ansvar. I sin kommentar 5.9. sier Simonnes at han 'selvsagt' ønsker demokrati i kirken. Da har han som sjefsredaktør i det viktigste mediet for kirkelig debatt, like før et valg et særlig ansvar for belyse dysfunksjoner ved dette demokratiet, og ikke fremme bløff eller slurv, og uetterretteligheter.

Kirkeleder-tranene har ikke berørt disse problemene i sine motinnlegg mot Simonnes. For to av dem bør det sees i sammenheng med at de står på nominasjonskomiteenes lister, i henholdsvis Oslo (Hegstad) og Borg (Solberg). Det er i deres interesse at deres lister får flest mulig mandater, selv om noen av dem skulle fremkomme ved at velgere blir lurt. Men det kirkelige demokrati tjener ikke på dette.

Tilsvarende tjente ikke demokratiet på at en av lederne i Levende folkekirke, Morland, gikk inn for den ulovmessige navneendringen av nominasjonskomiteenes lister i Borg og Hamar – et navneskifte som helt eksplisitt (av Solberg) var begrunnet med at navnet Mangfoldig folkekirke kunne mer tiltrekkende på velgerne. Siden Morlands parti benytter disse listene, var det i hans interesse å gi listene et mer sexy navn. Å bruke disse listene vil imidlertid ikke resultere i mangfold; i de fleste bispedømmer vil det bare kunne resultere i flere mandater til de Levende.