Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
223

Matt av debatt

«Det viktigste poenget er...», sier Siv Jensen. Hun sier det uansett hva hun blir spurt om – og uansett hva forrige debattant har sagt.

Publisert: 1. sep 2015
Og Siv er ikke alene. Jonas Gahr Støre og Erna Solberg gjør akkurat det samme. De har alle gjort den leksen kommunikasjonsrådgiverne ga dem. De vet hvordan de uansett oppspill skal få messet sitt eget budskap.
«Jeg vurderer det ikke slik», sier de, og dermed har de avfeid foregående taler eller et ledende spørsmål. Så kan de fortsette i sitt eget spor. Det er de drivende gode til.

Lytter ikke. Som TV-seer blir jeg matt av å høre på slike valgdebatter. Jeg mister faktisk lysten til å stemme når jeg ser scener som dette:
Den ene politikeren står og snakker, snakker veldig fort. Den politiske rivalen står en meter unna, med pekefingeren hevet foran seg. Hver gang den første må sakke farten en anelse for å trekke pusten – noe hun prøver å unngå – åpner den andre munnen og prøver å slippe til. Det gjentar seg gang på gang.
Disse politikerne ønsker formodentlig at vi som ser på skal lytte til det de sier.
Men de lytter ikke til hverandre. 
Ennå har jeg ikke hørt en politiker si: «Det var en god idé, den skal vi i vårt parti tenke på».

Ignorerer svar.
 Jeg blir en smule lei av å høre på alle rundene om hvem som har skylden for hva og når. Eventuelt hvem som har æren for at de nå har satt inn et krafttak akkurat på dette området, noe som angivelig er helt nødvendig om vi skal kunne se våre barn i øynene.
Jeg griper meg selv i å tenke at dersom en av politikerne brøt mønsteret og snakket normalt, roste sine kolleger og viste selvironi, så ville jeg vurdert å stemme på vedkommende utelukkende på grunn av de menneskelige kvalitetene.
Kanskje er det min yrkesgruppes feil at disse kvalitetene ikke kommer fram? For der det foregår en valgdebatt, der er det som regel minst en journalist involvert. Og jeg innrømmer det: De frustrerer meg de også.
Mange av journalistene er utvilsomt kunnskapsrike, akkurat som de politikerne de intervjuer. De stiller vel forberedt og fyrer av tøffe spørsmål. Men de lytter ikke. Derfor ignorerer de åpningene i svarene de mottar. Åpninger de kunne gravd videre i, med spørsmål av typen:
Hva mener du med det?
Kan du utdype?
Kan du gi oss et eksempel?

Til veggs. Aller mest savner jeg det beste – og altfor sjelden brukte – oppfølgingsspørsmålet, det ene ordet «hvorfor»? For å stille dette enkle spørsmålet, må man faktisk lytte og være nysgjerrig på hva den man snakker med har å si.
Altfor ofte virker det som om vi journalister tror vi vet på forhånd hvilke svar vi får. Derfor har vi også forberedt oppfølgingsspørsmålene før vi har noe å følge opp. For en tredjeperson høres de ofte ut som umusikalske avbrytelser når de blir stilt, men det merker vi ikke, fordi vi er så opptatt av å stille maktpersonene til veggs at vi ikke hører hva de sier.
På den måten slipper de faktisk unna.

Det er løgn. Den canadiske journalisten John Sawatsky har laget en liste over de ti dårligste vanene hos intervjuere. Her er tre av dem:
• Vi spør om flere ting samtidig, noe som fører til at drevne intervjuobjekter bare svarer på det som er lettest.
• Vi legger inn premisser i spørsmålet, noe rutinerte intervjuobjekter takknemlig velger å protestere mot, i stedet for å svare på spørsmålet.
• Vi overlesser spørsmålene, slik at de blir lette å sabotere.
Et eksempel på det siste: 
60 minutes: «Er det sant at du hadde et 12 år langt forhold til Gennifer Flowers?»
Bill Clinton: «Det er en løgn».
Seks år senere måtte Bill Clinton, nå president, vitne da Monica Lewinsky framsatte nye beskyldninger mot ham. Han innrømmet nå å ha hatt sex med Flowers, men sa samtidig at han ikke løy i «60 minutes». 
Elskerforholdet til Flowers varte nemlig bare i ni år.

Aktor og dommer. I den pågående valgkampen kan det virke som om mange journalister elsker å opptre både som aktor og dommer. I valgdebattene «grilles» politikerne på en slik måte at de ikke bekjenner noe som helst. Etterpå kaster journalistene terning for å kåre vinnere og tapere.
Jeg er redd de største taperne er oss som ser på. Hvem vinner da?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Leif GuIIberg

72 innlegg  6375 kommentarer

Clinton et al

Publisert nesten 6 år siden
Lars Gilberg. Gå til den siterte teksten.
Et eksempel på det siste:
60 minutes: «Er det sant at du hadde et 12 år langt forhold til Gennifer Flowers?»
Bill Clinton: «Det er en løgn».
Seks år senere måtte Bill Clinton, nå president, vitne da Monica Lewinsky framsatte nye beskyldninger mot ham. Han innrømmet nå å ha hatt sex med Flowers, men sa samtidig at han ikke løy i «60 minutes».
Elskerforholdet til Flowers varte nemlig bare i ni år.

Clinton var spesialist på dette, og ved en anledning stilte han spørmålet med hva det engelske ordet "is" egentlig betyr. Clinton var baptist, og "sexual relations" i baptistenes terminologi omfatter kun s.k. 'penetrering', noe Clinton visstnok ikke hadde gjort seg skyldig i med Monica Lewinsky. I Clintons øyne løy han altså ikke da han viftet med venstre pekefinger og forsikret en hel verden om at han ikke hadde hatt "sexual relations with that woman.."

Ikke ukjente daværende pastor i Crystal Cathedral, Robert H. Schuller, følte seg direkte tråkket på av Clinton da sistnevnte ved en anledning under en fortrolig samtale hadde sett ham inn i øynene og benektet et seksuelt forhold til Lewinsky.

Men politikere - i USA som her og mange steder ellers - ville neppe overleve politisk dagens mediakjør uten å være godt kurset og drillet i mediahåndtering. Det var andre tider da media ikke engang våget å nevne at deres president Roosevelt satt i rullestol..

Kommentar #2

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden

Fangens dilemma.

Selv om alle politikerne kunne tjent på om alle var høflige, så har hver enkelt politiker en umiddelbar fordel av å gripe ordet når vedkommende kan.

>Ennå har jeg ikke hørt en politiker si: «Det var en god idé, den skal vi i vårt parti tenke på».

En politikers jobb er å tenke på bakrommet, og legge frem gode argumenter for sine tanker offentlig. En som i en debatt sier noe slikt som du antyder har rett og slett ikke gjort jobben sin.

Kommentar #3

Heidi Terese Vangen

66 innlegg  1462 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden

Atle Pedersens kommentar om den umiddelbare fordelen er kanskje betegnende for den politiske situasjonen (med debatter): korttenkthet. 

Kommentar #4

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden

Synes det er fint at man nå kan stemme svært tidlig. Har stemt for lenge siden, på bakgrunn av hva partiene står for og gjør mellom valg, og slipper nå å se de meningsløse debattene som bare irriterer.

Kommentar #5

Hallvard Jørgensen

78 innlegg  1479 kommentarer

Godt og viktig innlegg

Publisert nesten 6 år siden

Dette var eit godt og viktig innlegg. 

Kommentar #6

Mort1 Bøn

3 innlegg  313 kommentarer

"Hvordan", ikke "hvorfor"

Publisert nesten 6 år siden

Gilberg skriver: "Til veggs. Aller mest savner jeg det beste – og altfor sjelden brukte – oppfølgingsspørsmålet, det ene ordet «hvorfor»? For å stille dette enkle spørsmålet, må man faktisk lytte og være nysgjerrig på hva den man snakker med har å si."

Gilbergs innlegg er tankevekkende. Jeg tror likevel at hans betoning og fokus på begrepet "hvorfor" er feilaktig. Nå og da er spørsmål med fokus "hvorfor" selvfølgellig adekvat, men ikke sjelden vil spørsmål med denne innledning i uheldig grad inspirere intervjuobjektet til å fordype seg i uheldig eller lite opplysende intellektualisering, en ikke ukjent hobby for politikere, og en velkjent forsvarsmekanisme for mennesker med IQ litt over det helt allminnelige.

Forsøk heller spørsmål innledet med "hvordan", eller eventuelt "hva skal til....". Spørsmål fokusert/innledet med slike begreper gir gjerne en helt annen inngang til menneskers forestillinger, til prosess, til en fremtidighet.

Kommentar #7

Per Enger

9 innlegg  108 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Lars Gilberg. Gå til den siterte teksten.
«Det viktigste poenget er...», sier Siv Jensen. Hun sier det uansett hva hun blir spurt om – og uansett hva forrige debattant har sagt.

Og Siv er ikke alene. Jonas Gahr Støre og Erna Solberg gjør akkurat det samme. De har alle gjort den leksen kommunikasjonsrådgiverne ga dem. De vet hvordan de uansett oppspill skal få messet sitt eget budskap.
«Jeg vurderer det ikke slik», sier de, og dermed har de avfeid foregående taler eller et ledende spørsmål. Så kan de fortsette i sitt eget spor. Det er de drivende gode til.

Lytter ikke. Som TV-seer blir jeg matt av å høre på slike valgdebatter. Jeg mister faktisk lysten til å stemme når jeg ser scener som dette:
Den ene politikeren står og snakker, snakker veldig fort. Den politiske rivalen står en meter unna, med pekefingeren hevet foran seg. Hver gang den første må sakke farten en anelse for å trekke pusten – noe hun prøver å unngå – åpner den andre munnen og prøver å slippe til. Det gjentar seg gang på gang.

Det var en som sa en gang at; ”en peker ikke med sin finger når en ikke veien vet”.

Men jo da, fingeren er vårt mest brukte redskap, og den mest skadelige. Enhver anklage kommer jo fra den, slik også enhver reaksjon kommer fra samme finger selv om den tilhører ens neste. Vi er så på vakt mot vår neste at det tar all vår tid. De er troende til det meste disse pekefingerene.

Til slutt er tiden omme og fingeren forsvinner. Hehe…

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere