På tide å stå fram

Et anonymt forsamlingslokale. Kaffe og småkaker på et bord. En gruppe mennesker sitter i ring. Jeg reiser meg fra stolen. «Hei, alle sammen. Jeg heter Didrik og er ateist. Og jeg … jeg er hekta på lovsang.»

Resten av forsamlingen svarer med et hjertelig «Hei Didrik!». Klapp på skulderen, varme klemmer, gode ord om at det var fint jeg sto fram.

En sånn støttegruppe skulle jeg faktisk ønske at fantes. For jeg begynner å få et lovsangs­-problem. Noen dager hører jeg ikke på annet enn sånn kristen­rock med allsangvennlige refrenger. Rett som det er tar jeg meg i å småsynge «jeg trrrrrrooorrrr at diiiine løfter ståååårrrr faaast» – komplett med skarrende r-er (lovsang virker liksom mer real på sørlandsdialekt).

Jeg har snurret Radiate, Aperture, Ungfila, Chris Tomlin, Impuls, Hillsong og Rudi Myntevik til ørene mine har gått varme. Og når skal noen få hentet Ascend the Hill til Norge? Særlig bruker jeg min «Make a Joyful Noise»-spilleliste på Spotify rundt deadline, når lovsangens lullende toneganger gjør godt for et slitent hode. Budskapet om forløsning trøster godt da.
Men lovsangs-vanen har vært min egen skamfulle hemmelighet. Det er på tide å være ærlig med meg selv: Jeg er en ateist som liker lovsang.

At mye av den beste musikken er kristen, er ikke spesielt kontroversielt å påstå. Om kristendommen bare hadde gitt oss Bach, ville den likevel ledet på musikkfronten. Og selv den skarpeste ateist har gjerne noe pent å si om gospelmusikk. Men lovsang? Sånt er en pinlighet i dannet, verdslig selskap.

Det er likevel noen små tegn på at lovsangen kommer inn i varmen. Jeg merket det da jeg var på konsert med Sabbath Assembly, som turnerer med lovsangene fra Process Church of the Final Judgment. Med sin påvirkning fra scientologi og budskap om at Gud og Satan er forsonet i Kristi kjærlighet, er Process Churchs teologi neppe noe mange kristne vil kjenne seg igjen i. Men Sabbath Assembly har likevel fått til et slags lite mirakel: At man kan stå blant Oslos mest feinschmeckende rockere og digge lovsang.

Jeg har lurt mye på hvorfor lovsang appellerer så sterkt til meg. Kanskje var det Sabbath Assembly. Kanskje er det hardcorepunk-fortiden min, som gjorde meg vant til band med tekster inspirert av Det gamle testamente. Kanskje er det dét at jeg er interessert i hvordan musikk formidler ideer. Eller at lovsangen tilbyr et kikkhull inn i en fremmed og eksotisk verden. Og så skal det ikke underslås at jeg synes musikken er fengende. Låtenes suggererende forløp minner om psykedelia, mens allsangsreferengene minner meg om oi!-punk.

En annen viktig faktor er nok at jeg liker å opponere mot meg selv. Å høre på velspilt, melodiøs og jesushyllende lovsang er som et opprør mot min fortid som inventar på punkkonserter, og mot min gamle jobb som musikkjournalist. Jeg er også medforfatter av en bok som et antall år var standardverket om satanistisk svartmetall. Hver gang noen kledd i svart gjorde noe dumt her i landet, hadde jeg et kobbel journalister på tråden med spørsmål om «blakk metal» og «djeveldyrking».

Lovsangen er dessuten en smak av forbuden frukt, siden jeg jobber i Human-Etisk Forbund og må få meg ny jobb om jeg begynner å ta tekstene for alvorlig. Dermed blir lovsangen alt det som er feil i den kulturelle verdenen jeg lever i. Og nettopp derfor føles lovsangen så riktig å høre på. Kanskje trenger jeg ikke noen støttegruppe likevel.

Så god helg godtfolk, nå skal jeg snurre den nye singelen fra Sentrums Respons (Hellig Er Du)

FØRST PUBLISERT I SPALTEN GJESTEN I VÅRT LAND 28.08.2015