Hvem har ansvar for barna?

Når jeg hjelper barna mine med lekser, har det aldri slått meg at jeg utfører en oppgave for det offentlige. Jeg mener også at det perspektivet blir fullstendig galt. Når jeg hjelper ungene med lekser, følger jeg opp et ansvar som jeg helt naturlig har som forelder. For selv om vi har både skoleplikt og rett til skolegang i Norge, så har vi som foreldre fortsatt et overordnet ansvar for barna våre.

SV ønsker seg en heldagsskole, der en større del av ansvaret for barna overlates til det offentlige. Leksene skal gjøres på skolen, og skolen skal ikke lenger «basere seg på en forventning om at foreldrene følger opp», som Bård Vegar Solhjell formulerte det i en kronikk i Aftenposten i forrige uke.

For meg er det noe som skurrer – både ideologisk og faglig. Det bør være en selvfølge at foreldre følger opp barnas skolegang. Det er viktig for elevenes læring og utvikling, og foreldre som engasjerer seg bidrar til å skape bedre holdninger blant elevene, bedre læringsmiljø og bedre relasjoner mellom elev og lærer. Derfor bør vi jobbe for å få flere foreldre til å følge opp barnas skolegang – ikke forsøke å viske dem ut av bildet.

Professor Thomas Nordahl benytter begrepet «outsourcing av barndommen» i en artikkel publisert på Utdanningsdirektoratets nettsider i oktober 2013. Dette beskriver en modell for rollefordeling mellom skole og hjem der foreldre overlater mest mulig ansvar til skolen.

Lysbakken snur dette perspektivet fullstendig på hodet, og snakker altså om at ansvar outsources til foreldrene. Jeg mener det blir galt, men det gir kanskje mening dersom målet er å gjøre barndommen mest mulig institusjonalisert.