“Love must hurt us”

Jeg tenker meg at hodet mitt er fylt med vann. Et hav. Himmel og hav uten land i sikte. Et grålig lys, men ingen identifiserbar sol, og jeg trenger ikke myse, slik jeg ellers gjerne må. Sol som ikke blender. Havet er blikkstille, eller helst er det det. Helst ønsker jeg å kjenne fraværet av bevegelse og bare være.

Jeg kan sitte lenge og kjenne på, glede meg over, suset av fravær. La det bli nærvær. Men så er der livet bortenfor, og liv er bevegelse. Liv skaper krusninger, noen ganger bølger. Stresset øker med bevegelsene – skapt av menneskene i livet mitt, av turer ut i verden, av avtaler og  av alt jeg må huske på, enten det er uregelmessige oppgaver jeg må skrive ned i almanakken eller om det er alle de små oppgavene man må gjøre hver dag som er for mange til å noteres ned. Huske å spise når jeg er sulten, pusse tennene, hente posten, rydde bort oppvasken eller sjekke mobiltelefonen for meldinger (minst daglig, det har jeg lovet).

Det skvulper. Det kan være verdt det. Bevegelsen. Skapt av menneskene jeg er glad i. Hjertet mitt kan bestemme at det er verdt det. “Love must hurt us”, sa Mor Teresa.