Verdidebatt

Kan man være norsk i dag?

Nordmenn gjør krav på Norge. "Så merkelig", sier vi i dag. Er det ikke overhodet en merkelig terminus, ‘norsk’? Hvem av oss kan vel rettferdiggjøre sin norskhet? Dette er mitt forsøk.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er mye som skurrer for nordmenn når de skal sitte å høre debatter eller dannelsesprogrammer fra vår Norske rikskringkasting og hører at det er noe høyst komplisert ved å være norsk. Den 'pratende klassen' synes gjerne det, for - som det gjøres et poeng av i det siste tidsskriftet til Document - har metafysikken, eller den metafysiske dimensjon om en vil gått tapt - i hvert fall så langt det ikke snakkes om. Det er fordi dagens intellektuelle strømning i Norge leder mer en sofisme enn faktisk meditering over denne—vår virkelighet. For de av dem som tenker gjennom (sosial-)liberalistisk og sosialdemokratisk farvespekter er det farlig å snakke om det uhåndgripelige. Det er vanskelig, hvis ikke umulig å forespeile seg et menneske på noen annen måte enn gjennom det man kjenner av fakta - som gjerne tillegges mer vekt og tro enn kvantiteten skulle tilsi. En forståelse vel etablert gjennom norsk akademia som fortsatt slavisk følger en fransk (revolusjonær) laïcité (sekularisme), som forstår sekularisme som fravær av tro; fremfor den amerikanske secularism som beretter at skillet mellom tro og samfunn går gjennom lovene—ikke igjennom menneske.

Det er en særdeles komplisert operasjon - å reise et jernteppe i menneskes midte - og jeg vil derfor påstå at det ikke er kompleksiteten i det å være norsk som forvansker debatten/dannelsesprogrammet, det er det lærermesterne som står for, som årsak og effekt.

Å være norsk i dag, er heldigvis ennå, noe nordmenn flest stiller seg relativt rolige til. Også i historisk perspektiv er kontradistinksjonene få. Selv de danskene som styrte oss som herrer i 400 år ser vi på i dag som nordiske brødre. Det samme kan nok ikke sies i dag med Russland som kan og uttrykker uroligende vilje til, å innta og okkupere Norge - som ville tatt et par døgn, med reiseveg og ulendt terreng som største hinder - i tillegg en markant andel innvandrere. Sistnevnte er verdt å snakke om i et land hvor selv hovedstaden har hatt bygdetrekk, hvormed bydel kjente bydel i kraft av lave innbyggertall, likesom man på landet i enda høyere grad kjente og mindre grad kjenner, navn på nabogårdene og lokale innehavere. Men så har mye også skjedd. Affluence, rikdom på engelsk likner ortografisk så vel som i det virkelige på alt flytende ('All things solid melts into air.'). Men dagens intelligentsia gjør den samme intellektuelle feil som sist siterte Marx i det å tro at utflytingen av det materielle kan uten videre transponeres til en åndelige utflyting. Selv med de pass vi nordmenn innehar som kan ta oss gjennom, over og forbi et utall grenser, uten visum, blir vi ikke franskmenn i det vi entrer Frankrike, eller litauere i det vi planter foten på litauisk jord. Det er sant at med mental nedrustning følger den fysiske affaiblissement—fra det refleksive franske verbet 's'affaiblir', å gjøre seg svak. Fra menneskes ånd til hånd er samfunnet menneskeskapt. Men menneske er ikke samfunnsskapt - aller minst i sin materielle betydning. Å si implisitt eller eksplisitt at menneske står som produkt ovenfor det materielle er ikke bare en grov forenkling av menneske, men en grunnleggende løgn om vår natur.

Erik Solhjell får skrive ut sine 'global village'-drømmer i DN i det han skriver om Singapore, at «Nå vet (!) jeg at ikke bare kan de bli som oss, de vil bli som oss.» Dette er exemplia gratia par exellance i både hvordan norsk elite kan tillegge 'oss' en forferdelig abstrakt forvanskling i det vi blir instrumentet for en høyere historisk bevegelse, samtidig som vi reduseres til BNP-tall. Det er dobbeltheten i resultatet av at intellektuell venstreside elsker å snakke om homo politicus, slik Klassekampen har en egen spalte for. Også snakket om et multkultisk 'samhäld' føres på denne dobbelte måten, på vegne av et 'oss' få kjenner seg igjen i: Der er kun snakk om et 'oss' så langt vi er en del av et høyere ideal, men aldri oss for hva vi er. Som under den franske revolusjonen skal forholdet mellom det nye vi og idealet gå friksjonsløst. Og hvis det finnes misforhold mellom ideal og menneske, så er det alltid menneskes skyld og aldri idealet. Det ble til berømmelig logikk å utrede hvordan man kunne være en del av la patrie, fedrelandet, under den franske revolusjonen. Så logisk, og så inhumant.

Herunder finner vi også ett og samme ord men med motsatt betydning i respektive Frankrike og Amerika: I Europa har stadig flere fått 'humanisme' til halsen og føler seg mer fôret enn næret av humanismen, slik den i dag står som en vitenskapelig ideologi med menneskerettighetene til aksiomer. I Amerika derimot finner vi at humanisme har beholdt i større grad sin direkte kobling fra å springe ut fra humanistiske fag ('The proper study of Man.'); studiet av menneske i all sin bredde, dybde og mangfold; man tar altså utgangspunkt i menneske. Det er noe ganske annet enn den humanismen europeisk politikk har blitt gjort til gissel av, slik tidligere innvandrings- og immigrasjonsrådgiver ved Champs-Élysée Maxime Tandonnet kommenterer for Le Figaro.

Det berømte spørsmålet om 'Var der en lyd hvis et tre falt og ingen var der til å høre det?' peker hen mot hvor essensielt det er for menneske at virkeligheten er oppfattelsen, fordøyelsen og innsikten i inntrykkene. Naturen er spesiell for oss på den måten: Uansett hvor mye vi elsker den kan den aldri kjærtegne oss tilbake. 'Into the Wild' - basert på en sann historie - er en instruktiv film i så måte, hvor hovedpersonen er så lei av friksjonen mellom hans større kjærlighet til det vakre i livet og hvordan det faktisk oppleves, at han bestemmer seg for å dra ut i Alaska og leve i ett med naturen for å forene kjærligheten og objektet; hvor han dør av å spise en plante som stopper fordøyelse og energiopptaket fra alt han spiser. Vi er ikke i ett med naturen - ifølge troende, som følge av å være unikt skapt i Guds bilde - men det er nettopp det at vi kontinuerlig må tolke og forstå den som gjør at vi har det forholdet til naturen som vi har. Vi gjør den til våres. Kondisjonelt. Så kan man gjøre om spørsmålet til 'Er det noen Bibel hvis ingen leser den?', eller 'Er det noen Undset hvis ingen leser henne?'. Jeg vil svare nei. Like lite kan Bibelen og Sigrid Undset eksistere - i hvert fall i noe presens - som en person kan bruke et ord han ikke kjenner betydningen av. Og like lite er det mulig å ikke se seg som norsk når man hater, elsker, forsømmer og dyrker alt felles, fra lokalsamfunn til natur. Ja, jeg mener oppriktig at det er noe umulig i det. Det er det vi ser i Europa på større skala i dag, at flere 'oppdager' at nasjonalitet og identitetsfølelse ikke avskaffes på samme måte som grenser gjør.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt