Verdidebatt

Verdier, ­vitenskap og underkastelse

Samfunnets avgjørelser må bygge på verdier vi mennesker selv har valgt ved å bruke vår fornuft, basert på kunnskap vi har hentet inn med våre beste vitenskapelige metoder.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Et intervju jeg gjorde med Klassekampen i forbindelse med den franske forfatteren Michel Houellebecqs roman Underkastelse har ført til noe debatt.

Håvard Nyhus svarte meg i Vårt Land 14. august. Flere andre, blant andre Anne Sender i Vårt Land samme dag, har skrevet om intervjuet, og kommentert det i ulike anmeldelser av boka. Det gir meg en god anledning til å forklare og utdype mitt syn, og svare på kritiske synspunkter.

La oss begynne med selve boka. Romanens handling er referert i en rekke norske medier de siste ukene, og er kjent eller lett tilgjengelig for leserne. Men hvordan forstå den?
Vel, det viktigste å si om det er at romanen bør forstås som nettopp det, en roman. Den er en oppdiktet historie, nærmest en fabel om framtiden. En roman kommer ofte med ulike forståelser, inntrykk og følelser hos leseren, det er en av dens styrker. Når denne romanen likevel kan si noe om samfunnet, er det ikke som presis analyse – men som satirisk inspirasjonskilde til å tenke om og forstå ideer.

Fall. Det jeg særlig fikk ut av Underkastelse var en dystopisk harselas med Frankrike (og Europa), dets bærende ideer­ og samfunnselite. I smått var dette­ representert ved bokas hovedperson, i stort ved at de to ledende­ partiene i Frankrike begge taper for Marine Le Pen og et nytt muslimsk parti ved valget.

Både de etablerte partiene og hovedpersonen i romanen dokumenterer sitt «fall» ved å inngå samarbeid med det muslimske partiet. Houellebecq avslører deres­ verdiers sammenbrudd: De gamle partielitene får fortsette sitt europeiske prosjekt, og gir da ganske lett opp sekulære skoler og universiteter.

Hovedpersonen kan fortsette sitt forbruk av alkohol og prostituerte, ta flere koner etter å ha konvertert, og han har få problemer med fester der kvinner ikke har adgang. De etablerte, humanistiske verdiene faller.

Vi får en slags religionens tilbakekomst, gjennom at europeiske eliter og sentrumskrefter lett er i stand til å samarbeide med et moderat islam.
Forfatteren har selv gitt spor i retning en slik lesing i et omfattende intervju med The Paris Review (min oversettelse):

«Boka mi skildrer ødeleggelsen av opplysningstidens filosofi, som ikke lenger gir mening for noen, eller i alle fall veldig få. ­Katolisismen, derimot, klarer seg ganske bra. Jeg vil hevde at en allianse mellom katolikker og muslimer er fullt mulig. Vi har sett det skje før, og det kan hende igjen». Og han fortsetter:

«Jeg er fiendtlig til opplysningstidens filosofi, det må jeg gjøre helt klart». Sterke ord.

Advare. Fra mitt ståsted er det en utvikling det er ekstremt viktig å advare mot. Jeg ser på opplysningstiden som det viktigste framskrittet Vesten har gjort det siste tusenåret. Opplysningstiden (ca 1650-1800) var ikke akkurat en tid, snarere en langvarig og sakte frigjøring fra religiøse forestillinger, men også inngrodd folketro og verdslige autoriteter.

Det dypt radikale grepet (mange­ av) opplysningstidens filosofer gjorde, var å legge til grunn at vi mennesker kan finne ut av rett og galt selv, vi kan ved hjelp av kunnskap og innsikt tenke­ oss fram til svaret selv.

Det innebærer 1) at menneskets egen fornuft, ikke ned­arvede forestillinger eller tro, er grunnlaget for å ta stilling til rett og galt og 2) at vitenskapen kan gi oss den best tilgjengelige­ kunnskap som grunnlag for disse valgene, enten det gjelder ­regulering av forhold mellom mennesker, hvordan en sykdom skal behandles og en bro bygges eller hvor vi mennesker kommer fra.

Verdivalg. Håvard Nyhus kritiserer meg i et velskrevet innlegg (Vårt Land 14. august) for å blande vitenskap med verdier. «Vitenskapen forteller oss hvordan verden er – ikke hvordan den bør innrettes» skriver han. Det er ikke klokkeklart for meg om vi er uenige eller snakker forbi hverandre, men la meg utdype mitt syn:

Jeg bruker ikke begrepet vitenskap i sin smale naturvitenskapelige betydning. Vitenskapens gjennombrudd var aller mest et gjennombrudd for fornuft og ­argumentasjon, ideen om våre lover og normer – og verdier! – må bygge på hva vi selv finner ut er bra for oss.
Empirisk kunnskap er i et tett samspill med menneskets fornuft og rasjonalitet i all vitenskap, eller forskning. Av det følger at opplysningstradisjonen har etterlatt seg sentrale verdier; Å sette mennesket over guder eller forestillinger er et verdivalg.

Ideen om menneskerettig­heter er direkte nedarvet fra denne tradisjonen. Det er menneskers liv og verdighet som må beskyttes, ikke gudgitte regler. Vitenskapelig tenkemåte er en verdi, faktisk en verdi som det offentlig oppnevnte integreringsutvalget (NO2011:14) anbefalte å legge til grunn som en norsk fellesverdi: Det å bygge på empiri og argumentasjon – og ikke basere seg på fordommer.

Etikk. Så har Håvard Nyhus helt rett i noe annet han skriver, og som ikke var tema i intervjuet med meg. At mange av de verdiene jeg (og han) tror på i dag – som solidaritet – ikke kan utledes av vitenskap. Det er uttrykk for en etikk, og har for eksempel sitt opphav i kristen tradisjon – og ofte i forskjellige religiøse tradisjoner.

Jeg mener definitivt ikke at tro og religion skal holdes unna ­offentlig debatt og politikk. Det er viktig å forstå religion, og anerkjenne tro. Religion er svært viktig i de fleste samfunn, og trossamfunn skal ha autonomi og støtte. Menigheter og religiøse organisasjoner har da også betydd svært mye gjennom historien, og bidrar fortsatt. Så slipp religion inn i debatten. Respekter at tro preger mennesker og deres avgjørelser.

Kompromissløs. For ordens skyld: Jeg er selv ikke ateist, som han synes å legge til grunn i sitt innlegg, jeg er medlem av Den norske kirke (helt bevisst, faktisk).
Men samfunnets avgjørelser kan ikke bygge på det enkelte livssyns tro. Det må bygge på felles verdier, og innhenting av kunnskap. På det punktet er jeg kompromissløs.

Fordi vi mennesker tror på helt ulike ting. Min tro er din vantro. Et samfunn som lar tro definere spilleregler og avgjørelser, vil nødvendigvis ekskludere noen mennesker. Vi må derfor basere­ oss på felles verdier som man kan enes om på tvers av livssyn.

Fordi vårt fremste middel til gode avgjørelser er å bruke vår fornuft, debattere rasjonelle argumenter og basere oss på den best tilgjengelige kunnskap. Tro kan være viktig for mange, men det er tro.

Sekulær stat. Derfor er jeg en sterk tilhenger av en sekulær stat, og sekulære fellesinstitusjoner i et samfunn. Livssynsnøytralitet er den eneste realistiske måten å opprettholde både mangfold og et sterkt fellesskap på.

Mangfoldet sikres ved en ­likeverdighet i samfunnet. Ved en aktiv politikk for å respektere­ religionsfriheten, og støtte og respektere et religiøst liv innen trossamfunnene.
Fellesskapet, som er så viktig for den enkeltes frihet, må samtidig kunne sette rammer for religionene og likebehandle oss uavhengig av tro.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27. AUGUST 2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt