Christine Harstad Schuff

Teolog, musikar, kunstnar og skribent
13

Bekjennelser fra en angrende homoskeptiker

Jeg tror ikke at jeg kan si at jeg direkte har hatet mennesker med andre seksuelle legninger – men det meste parten av mitt liv har jeg dessverre vært med på å snakke ned om dem.

Publisert: 26. aug 2015

Jeg tror ikke at jeg kan si at jeg direkte har hatet mennesker med andre seksuelle legninger – men det meste parten av mitt liv har jeg dessverre vært med på å snakke ned om dem, argumentere generelt mot livsstilen, gjøre narr av dem, til og med mine egne homofile venner – det var heilt greit, liksom.

I 2015 gikk jeg i Pride-tog for første gang - som prest, som menneske, som far til ei datter som valgte denne dagen å komme offentlig ut på. Og jeg er stolt over hennes og andres modighet i kampen for likeverd.

(Publisert 26.08.2015 FVN, s. 27)

Det var først for nesten seks år siden at jeg begynte virkelig å innse hvor feil jeg hadde tatt i mine teologiske og personlige holdninger overfor mennesker med andre legninger og relasjonsformer – samtidig som jeg også har talt respektens og nestekjærlighetens sak i møte med dem. Men som nyordinert i 2007 ble jeg møtt av det faktum at det også fantes troende ortodokse homofile, og jeg skammer meg nå over hvor sjokkert jeg ble den gang – jeg ”rapporterte” til og med et par tilfeller til mine overordnede i all stillhet. Jeg hadde snakket i mange år om Kjærligheten, om Guds kjærlighet for alle, men i tråd med den gamle retorikken var homofili, for ikke å snakke om andre legninger, en av de verste syndene man kunne begå. Her var det lite nåde i vente hvis ikke man ble gift heterofilt eller valgte bort et liv med sex i det hele tatt. Det fantes mange såkalte argumenter mot en homofil livsstil – samfunnet ville gå i oppløsning, homofile og pedofile ble ofte satt i samme bås, barn av homofile par ville vokse opp psykisk eller sosialt skadet, osv. og Gud ville straffe verden med sin vrede pga. dette. Men argumentene, både de samfunnsmessige og teologiske, falt bort for meg en etter en, ofte på sin egen urimelighet.

Heldigvis gav et dypere dykk i ortodoks visdomslitteratur sammen med sine åndelige anekdoter og møter med åndelige veiledere et helt annet bilde enn kirkeretten ofte gir uttrykk for. Kirkeretten kan være meget streng og deler av den åndelige tradisjonen også. Men sitat som ”størst av alt er kjærligheten” og ”ikke døm” og ”å nekte dem nattverd (kommunion) er å nekte dem samfunn med Gud og mennesker”, var de rådene jeg ble møtt med – ja, av enkelte andre ortodokse geistlige, til og med av abbeder og biskoper. Heldigvis. Den Gud jeg tror på, eller den Gud jeg velger eller ønsker å tro på har plass til alle, også meningsmotstandere og fiender, ortodokse og uortodokse, homofile eller streite – alle. Og særlig de siste fire – fem årene vil de som har hørt meg tale, synge eller lest noe av det jeg har skrevet kanskje begynne å forstå at det var ikke bare politisk korrekthet som fikk meg bl.a. til å forsvare både retten til og respekt for homofilt ekteskap, andre legninger eller relasjonsformer basert på kjærlighet i sine mange former og på gjensidig samtykke.

Og samtidig forbyr fortsatt den ortodokse kirke, den kirken jeg også har vært først diakon og så prest i i til sammen åtte år, homofil praksis på generelt grunnlag – og det kan jeg som enkelt prest gjøre lite med. Men så lenge jeg ønsker å være ortodoks prest må jeg forholde meg til og forvalte den praksisen og læren som har blitt meg overlevert. Men av og til spør jeg meg selv hvor lenge jeg fortsatt kan være ortodoks prest når jeg faktisk tror det jeg tror i forhold til andre legninger og relasjoner – fordi det bryter rent teknisk sett med Den ortodokse kirkens lære tross den større og dypere læren om Kjærligheten. Men jeg vil heller ikke være feig – ikke lenger – derfor understreker jeg avslutningsvis: å gå i Pride-tog, å støtte min egen datter og LHBT-saken anser jeg ikke som et tungt kors som jeg må bære i åndelig ydmykhet og stillhet på tross av - tvert i mot. Jeg gleder meg heller inderlig over den Kjærligheten som er funnet og som er til i sine mange former!

Kommentar #51

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Håkon Hovda. Gå til den siterte teksten.
Jeg vil påstå at det er lang mer ukjærlig å oppmuntre mennesker som er på vei til helvete med å fortsette i sitt mørke og også velsigne dette mørket og onde som noe godt. Bibelen lærer at den som gir et slikt vrengebilde av synd; som kaller for godt det som er ondt, og det som godt kaller man for ondt; at den som når han ser sin bror synder ikke advarer han, skal selv holdes ansvarlig for dennes fall.

Her har du en av de store farer med kristendom. Envher handling en gjør vil være bedre enn livstid i helvete. Det fører til en rekke onde handlinger for å redde noen fra noe enda ondere, og det er ingenting som er ondere.

Kommentar #52

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Håkon Hovda. Gå til den siterte teksten.
nytelse, lykke, frihet og selvstendighet.

Fysjameien. Finnes det virkelig lykkelige, frie og selvstendige mennesker som nyter livet der ute? Det vil vi ikke ha noe av, det MÅ jo være umoralsk.

Kommentar #53

Håkon Hovda

151 innlegg  2371 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.
Fysjameien. Finnes det virkelig lykkelige, frie og selvstendige mennesker som nyter livet der ute? Det vil vi ikke ha noe av, det MÅ jo være umoralsk.

Der er ingenting av dette som er galt i seg selv, men når det blir et mål som du må ha for å finne noen form for mening med livet, koste hva det koste vil, da er det blitt en gud for deg. Da blir din kone, dine barn, dine venner, din jobb etc etc, kun middel på veien til å oppnå det du tror vil gjøre deg lykkelig, det som vil gi deg tilfredshet, mening i livet. Relasjonen til kona blir ikke noe du kan glede deg over i seg selv. Barna gir ingen glede eller tilfredshet i seg selv. Kun når de gir deg de riktige følelsene, når de tilfredsstiller dine begjær og dine lengsler; først da gir de mening. Men det er en type kjærlighet som ikke til andre, men selv-kjærlighet. Du elsker andre fordi de gir deg noe. Fordi de tilfredsstiller dine behov. Du er altså ikke fri til å bare elske. Kjærligheten er besmittet av dine lyster, behov og lengsler. Og alt annet blir midler for stille disse lystene, behovene og lengslene. 

Men om Gud er det høyeste jeg kan oppnå, om Hans kjærlighet som ikke krever før Han fyller meg, da er jeg fri til å leve for andre mennesker. Da er jeg fri til å nyte det Han har skapt uten å frykte for om det er nok, eller om hva som vil skje om det blir tatt fra meg, eller måtte stadig jage etter den neste kjærligeheten, den neste dama, det neste i livet som skal gi meg tiltfredshet og lykke bare å finne at etter litt så er jeg like tom som før jeg fikk tak i det. 

Problemet er at vi forsøker å fylle oss selv med det som bare Gud kan fylle. Og om vi ikke erkjenner at det bare et tomhet og mørke som følger et liv i jag etter nytelse og lykke, så vil vi være fortapt i denne meningsløsheten. Derfor ser du at det like gjerne er den "vellykkede" som sliter med depresjoner og angst, som den som har ingenting. Det er like gjerne den som har "alt" som tar sitt liv utav fortvilelse som den som ser ut til å være fattig. 

Kommentar #54

Håkon Hovda

151 innlegg  2371 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Atle Pedersen. Gå til den siterte teksten.
Hvilket er akkurat hva man gjør når man kaller kjærlighet for synd.

Jeg snur det på hodet: Man tar synd og kaller det kjærlighet. Kan kjærlighet være galt? Selvsagt kan det det om du mener kjærlighet som i "jeg har lyst på det eller den". Og det du har lyst på er så viktig for deg at du er villig å såre andre på veien for å få det. Om jeg forelsker meg i ei anna dame fordi hun forstår meg, hun er vakker, hun lytter. Mens min kone ikke forstår meg, hun er ikke like vakker som hun gang var, hun maser og lytter lite. Jeg kjenner "kjærligheten" (slik du ser ut til å definere den) til henne er kald. Da er det bare rett og godt at jeg skal jage etter den nye kjærligheten jeg har funnet? 

Kjærlighet i kristen etikk handler aldri om mine følelser og mine behov. Den ser alltid til andre. Bare å lese 1Korinterbrev 13 som stadig vekk siteres og misbrukes i denne sammenheng. Paulus sier at kjærlighet definires av Gud, og vises i det at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere (Rom 5.8). Men menneskelig kjærlighet handler om hva jeg kan få ut av deg. Hva du kan gi meg som tilfredsstiller meg.

I jordisk kjærlighet er "jeg" alltid i sentrum. Mens kristen kjærlighet er at jeg er objektet som blir fylt og overveldet av Guds kjærlighet selv om jeg ikke kan gi Han noe som helst tilbake som Han trenger eller har behov for. 

Og utav denne kjærligheten fra Gud som fyller meg, kan jeg finne fred og tilfredshet til å elske mennesker for hva de er, ikke for hva de kan tilby meg. I et slekt paradigme faller den menneskelige egosentriske kjærlighet sammen. Fokuset flyttes vekk fra mine behov og følelser over på den andre sine behov og følelser. 

Kommentar #55

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Håkon Hovda. Gå til den siterte teksten.
Der er ingenting av dette som er galt i seg selv, men når det blir et mål som du må ha for å finne noen form for mening med livet, koste hva det koste vil, da er det blitt en gud for deg. Da blir din kone, dine barn, dine venner, din jobb etc etc, kun middel på veien til å oppnå det du tror vil gjøre deg lykkelig, det som vil gi deg tilfredshet, mening i livet. Relasjonen til kona blir ikke noe du kan glede deg over i seg selv. Barna gir ingen glede eller tilfredshet i seg selv. Kun når de gir deg de riktige følelsene, når de tilfredsstiller dine begjær og dine lengsler; først da gir de mening. Men det er en type kjærlighet som ikke til andre, men selv-kjærlighet. Du elsker andre fordi de gir deg noe. Fordi de tilfredsstiller dine behov. Du er altså ikke fri til å bare elske. Kjærligheten er besmittet av dine lyster, behov og lengsler. Og alt annet blir midler for stille disse lystene, behovene og lengslene.

Det er ikke noen motsetning i å være et fritt og lykkelig menneske, og samtidig ha et godt og gjensidig forhold til både kone, barn og arbeidsplass. 
For man vil jo aldri bli lykkelig eller tilfreds dersom man ikke er omgitt av nære relasjoner som også er lykkelige og tilfredse.

Men man vil heller aldri bli lykkelig og tilfreds dersom valget av livspartner, jobb, og om man ønsker barn eller ikke, går på bekostning av hvem man er som menneske. Derfor er det viktig å vite hvem man er, hva som gjør en lykkelig, osv, før man finner kjærligheten. Slik at man finner en partner som godtar deg slik du er, og hvor man er i et forhold hvor man kan være seg selv, og føle seg som et fritt menneske, og å være lykkelig. Og at dette selvfølgelig også må gjelde for den andre parten slik at man er lykkelige sammen.

Summen av et forhold er jo hvor godt begge parters behov blir ivaretatt. Å leve i et forhold der den ene eller begge parters behov blir undertrykket eller ikke blir møtt, er jo dømt til å bli ulykkelig.
Men dette har ingenting med utnyttelse eller undertrykkelse å gjøre med tanke på at behov skal oppfylles, bare så det ikke blir noen misforståelser her.

 

Kommentar #56

Håkon Hovda

151 innlegg  2371 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Sølvi Sveen. Gå til den siterte teksten.
Det er ikke noen motsetning i å være et fritt og lykkelig menneske, og samtidig ha et godt og gjensidig forhold til både kone, barn og arbeidsplass.

Saken er bare den at det virker som folk ikke vet hva det er som gir livet mening. Det er ikke slik at det jeg tror gir meg lykke; penger, sex, barn, karriere etc - gir den typen lykke jeg faktisk trenger som gir livet en hensikt å leve for. Derfor ser man mennesker som får det de tror de ønsker over alt på jord; om det så er at de finner den store kjærligheten, drømmejobben etc, at de er kun "lykkelig" for en kort periode. Så oppdager de at de fortsatt er tomme. De oppdager at livet ikke er særlig annerledes. Innholdet er det samme, det er kun fasaden som ser litt annerledes ut.

Og så kommer tomheten tilbake enda sterkere enn før. Hva gjør man så for å takle denne tomheten? Man søker det neste som kan fylle og gi livet mening igjen. 

Jeg har oppdaget noe i eget liv. Jeg er langt mindre avhengig av at andre skal gi meg det jeg føler jeg trenger fra de for å føle at livet er meningsfylt enn jeg trodde. Og livet kjennes langt mer fyldig og meningsfult når jeg kan se mindre på meg selv og egne behov, og mer på mine nærmeste sine. Det triste er at jeg dessverre ikke er så flink å se mine nærmestes behov, og jeg faller utrolig lett inn i gamle synder. Men det er en annen historie :-)

Kommentar #57

|Hans Petter Skoug

15 innlegg  4781 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Håkon Hovda. Gå til den siterte teksten.
Saken er bare den at det virker som folk ikke vet hva det er som gir livet mening.

Kanskje fordi livet ikke har noen annen mening enn den man selv er med på å gi det? :) Har selv måttet "justere" mine mening med livet en del ganger i livet, senest for to år siden da jeg skilte meg og hverdagen plutselig så helt anderledes ut, med andre valg, større "frihet" (unger annenhver uke) og jeg plutselig ikke hadde noen tilhørighet som før lenger...

DA må man ut å finne noen meninger med sitt liv, samtidig som jeg hadde muligheten til å realisere noen drømmer jeg aldri har kunnet før. Slikt gir også livet mening :) Men jeg har aldri følt noen tomhet jeg... Men det kan være fodi jeg vet at det er opp til meg å gi livet mitt mening, det kommer ingen på døra og gir meg en mening med livet mitt. Så det finner jeg selv jeg  :)

Kommentar #58

Leif Halvard Silli

69 innlegg  589 kommentarer

Er det ei bør for deg å vera ortodoks prest?

Publisert nesten 6 år siden
Christine Harstad Schuff. Gå til den siterte teksten.
Og samtidig forbyr fortsatt den ortodokse kirke, den kirken jeg også har vært først diakon og så prest i i til sammen åtte år, homofil praksis på generelt grunnlag – og det kan jeg som enkelt prest gjøre lite med. Men så lenge jeg ønsker å være ortodoks prest må jeg forholde meg til og forvalte den praksisen og læren som har blitt meg overlevert. Men av og til spør jeg meg selv hvor lenge jeg fortsatt kan være ortodoks prest når jeg faktisk tror det jeg tror i forhold til andre legninger og relasjoner – fordi det bryter rent teknisk sett med Den ortodokse kirkens lære tross den større og dypere læren om Kjærligheten. Men jeg vil heller ikke være feig – ikke lenger – derfor understreker jeg avslutningsvis: å gå i Pride-tog, å støtte min egen datter og LHBT-saken anser jeg ikke som et tungt kors som jeg må bære i åndelig ydmykhet og stillhet på tross av - tvert i mot. Jeg gleder meg heller inderlig over den Kjærligheten som er funnet og som er til i sine mange former!

Fader Christoforos,

som du godt veit, er det i våre dagar ikkje alltid lettast for dei som står for eit tradisjonelt syn på det kristne ekteskapet – det kostar både jobben som ordførar og andre ting å stå på det synet òg. Men heller ikkje eg vil vera feig – og har skrive eit skrive eit svar til deg i ein annan tråd. Det er mogeleg eg er den fyrste gresk-ortodokse som ytrar meg om saka di her på Verdidebatt – dei fleste ortodokse i Noreg er gjerne minst like utvitande om kva som står i Fedrelandsvennen og Vårt Land som det eg sjølv er. Men ein av dei viktige bodskapane mine i det innlegget er at eg etterlyser at du er open og ærleg mot din eigen kyrkjelyd – ditt eige erkebispedøme.

I og med dette innlegget ditt (som eg altså berre las i går), og som kom før kyrkjevalet i Den norske kyrkja, har du i praksis vore med å gje ein pusj til, stutt sagt, Åpen folkekirke.

Det er ingen gresk-ortodokse teologar eller geistlege som har svara deg. Det er heller ingen katolske teologar (og den katolske kyrkja i Oslo har eit visst ortodoks samarbeid, med årvisse seminar mm) har hatt noko å seia til deg.

Dersom me skal ta di tolking for god fisk, er det slik at mange gresk-ortodokse prestar eigentleg meiner at homofili og homoekteskap er heilt OK – dei berre torer ikkje koma ut med det. Med eit slikt perspektiv vert du vel, i eigne augo, om lag den einaste ærlege ortodokse presten …

Det er litt uklårt, i det du skriv, om du einast er i tvil om i kor lenge du kan vera prest i Den ortodokse kyrkja eller om du òg er i tvil om kor lenge du vil vera prest i Den ortodokse kyrkja. Problemet er, seier du, at «det jeg tror i forhold til andre legninger og relasjoner, det bryter rent teknisk sett med Den ortodokse kirkens lære tross den større og dypere læren om Kjærligheten».

Kor djup er denne læra? Kvifor held du denne esoteriske kunnskapen løynd? Du klarar å tala direkte, men du greier ikkje få fram dette?

Eg kjenner deg eigentleg berre på avstand, men men då eg møtte deg som ung prest i Oslo og det eg har lese og sett om deg i media på det kyrkjelege område, var imponerande, om eg får bruka eit slikt ord. På det meir politiske område har eg plassert meg ein annan stad enn du. Men du har vore ein flittig kyrkjebyggjar.

Det er difor både skuffande og merkeleg å observera dette (og ikkje minst det eg oppfattar som den familære grunnen til dette) som eg opplever som eit fall. Eg vonar at bispedømet ditt ved erkebiskop Job snart vil gje både deg og den ortodokse ålmenta visse om i kva grad du skal halda fram som ortodoks prest.

Herman (Leif Halvard Silli)

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere