Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
223

Vi som elsket friidrett

Vi var generasjonen som fikk et kjærlighetsforhold til Sebastian Coe. Nå opplever vi at han møter oss med kynisme.

Publisert: 25. aug 2015
Først: Sebastian Coe ble i forrige uke valgt til ny president i Det internasjonale friidrettsforbundet. Det betyr etter alt å dømme at han også blir medlem i Den internasjonale olympiske komité.
Dernest, for de yngre leserne: Coe var i en årrekke fast gjest under Bislett Games, der han på 70- og 80-tallet satte verdensrekorder nærmest på bestilling. Han løp elegant, han var sjarmerende og det er ikke feil å si at han var friidrettens popstjerne.
Selv vokste jeg opp i denne perioden, og Coe ble en av mine helter. Først var han et fjernt forbilde, så møtte jeg ham som journalist mange ganger. Både for fansen og for mediene symboliserte han det vi likte i denne idretten:
Den var enkel, målbar, ærlig. Her kunne man ikke filme seg til en seier. Har var ingen dommer som kunne gi seieren til feil fyr. Det var mannens kamp mot klokka. Her fikk vi svar på spørsmålet om hvor langt man kunne komme med talent og trening.
Trodde vi.
Doping var knapt noe offentlig tema på den tiden. Riktignok hadde nordmannen Knut Hjeltnes blitt tatt for bruk av steroider, man han var diskoskaster, og det var noe annet. 
Vi hørte også om penger under bordet, og om ledere som avga urinprøver for utøverne. Likevel: Friidretten hadde ennå ikke tapt sin uskyld utad.

En krigserklæring. Lord Coe, som han nå kan kalle seg, har de siste årene vist at han fortsatt forstår hva som skal til for å distansere konkurrenter.
Først ledet han London-OL til en budsjettsprekk på 387 prosent, ifølge forskere ved London School of Economics. Sprekken under OL på Lillehammer ble til sammenligning på 277 prosent. Felles for disse to olympiske lekene var at mennene som ledet dem, Gerhard Heiberg og Sebastian Coe, brukte dem som springbrett til å bli med i selskapet av verdens mektigste idrettsledere.
Foran presidentvalget i Det internasjonale friidrettforbundet sist uke gikk Coe ut og kritiserte forskerne som lekket ut at friidretten har lagt lokk på 800 tvilsomme dopingtester. En tredjedel av alle medaljevinnere i årene 2001-2012 skal ha avlagt suspekte prøver.
«En krigserklæring og et svik mot friidretten», uttalte Coe.
Ikke myntet på de som jukset, men på de som varslet verden om jukset.

Gudfar. Den velinformerte norske sportsbloggeren, Andreas Selliaas skriver i artikkelen «Coes skitne vei til toppen» at Sebastian Coe har stilt seg på de reaksjonæres side i kampen mot doping, fordi han skjønte at dette måtte til i kampen for å bli president.
Selliaas gir også en gjennomgang av Coes mange dobbeltroller, der han som forretningsmann har sittet på begge sider av bordet. Mest spektakulært er kanskje at Coe er sponset av – og ambassadør for – utstyrgiganten Nike.
Dette er selskapet som sto last og brast med dopingens gudfar Lance Armstrong helt til det siste, og som i inneværende sesong har gått inn og sponset sprinteren Justin Gatlin, mannen som står med to dopingdommer og som var ett hundredel fra å ta gullet på 100-meteren i Beijing søndag.

Maktkritisk. Vårt Land-leser Petter Rosendahl i Vennasla skriver i et innlegg at «det hadde vært bra om Vårt Land hadde en litt mer balansert behandling av idretten i avisen slik at også de positive sidene ved idretten (og de er mange) hadde kommet fram».
Jeg forstår dette ønsket. Og jeg tror knapt noen norsk journalist har skrevet mer positivt om friidrett gjennom 30 år enn meg. Men en avis gjør ikke jobben sin dersom den ikke er maktkritisk. Det gjelder enten man skriver om sport, politikk eller kirke. Hvis ikke journalister kikker de som bestemmer i kortene, hvem skal da gjøre det?
Jeg elsker fortsatt både å se på og å drive med idrett. Og jeg er enig med Petter Rosendahl i at de positive sidene ved fysisk aktivitet er mange.
Men av og til må jeg tenke på strofen til Tom Waits, der han synger: «They told me it was religion, but all I saw was church»
Overført til idretten: De sa det var lek og fredelig kappestrid, men alt jeg så var penger og doping.
Man kan velge å bli desillusjonert og gi opp. Eller man kan kjempe mot grumset. For eksempel ved å skrive om det.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere