Noen refleksjoner om kirkevalget 2015

Kjærligheten har fått en stor plass for tiden. Gitt at den er presist definert bør den kanskje også alltid ha en stor plass. Men den siste tiden har den fremstått som en udefinert kasteball. Det vil si, det har fremstått uklart hva som menes når en snakker om kjærligheten mellom to mennesker, samtidig som den har opptatt en sentral plass i argumenter i en debatt. På den ene siden er den blitt koblet til seksuell legning, og med kjærlighet mellom to mennesker kan en slik kobling gjøre at en tolker det som å bety en seksuell relasjon. På den annen side kan kjærlighet mellom to mennesker innebære det absolutt motsatte av en seksuell relasjon, en ikke-seksuell relasjon mellom to mennesker som har hverandre kjær. Og det er i denne antitesen, der kjærligheten forsøker være uttrykk for begge sider, at avstanden mellom rik og fattig synes å dannes i antikkens filosofi.

Og det fremstår forståelig at det eksisterer en slik avstand mellom seksuelle relasjoner og ikke-seksuelle relasjoner når en leser antikkens argumenter. Der har den seksuelle relasjonen som utgangspunkt at den ønsker å tilfredsstille egne lyster, noe som medfører at handlingen blir av en egoistisk art. Den ikke-seksuelle relasjonen derimot har som utgangspunkt at den vil dele av sin egen verdighet for å berike den andre, en handling som innebærer nestekjærlighet. I dette møter en Aristoteles sin etikk som handler om å føre mennesket fra sine instinktive behov til en rasjonalitet som fremmer en godhet som godheten i seg selv har en forkjærlighet for. Likeså møter en i Platon advarsel mot at mangel på selvkontroll i forhold til sine lyster vil ha negative konsekvenser: deriblant egoisme, maktmisbruk, ujevn fordeling av ressurser, dårlig helse. Augustin gir navnet synd til disse instinktive behovene som er blottet for rasjonell selvkontroll. Både hos Platon og Augustin legges det opp til en tilsvarende etikk som hos Aristoteles, hvor mennesket føres bort fra sine instinktive behov til en rasjonalitet som fremmer godhet; enten den er definert som det godheten i seg selv har en forkjærlighet for eller det som Gud har en forkjærlighet for.

Det tales om at det er ønskelig at kirken skal være en plass for alle, noe som begrepet folkekirke også synes understreke. Og det tviler jeg ikke på at den kan bli, men jeg stiller spørsmål ved om det blir noe innhold igjen hvis fri utfoldelse av instinktive behov fremmes samtidig som at en fremmer en etikk om selvkontroll på instinktive behov. Jeg ser for meg hypotetiske scenarier, og jeg understreker hypotetisk, som når en som søker seg bort fra alkohol kommer til en kirke som samtidig serverer alkohol på sine møter for å inkludere. Eller når den ensomme, tynget av andres kontinuerlige fokus på å tilfredsstille seg selv, møter en kirke som fokuserer på å gi rom for det at mennesket kan tilfredsstille seg selv. En kirke kan absolutt søke å både gi den som søker seg bort fra rusmidler hjelp og den ensomme nestekjærlighet samtidig som den søker å ivareta andres individualisme, men jeg stiller spørsmål ved hvordan det faktisk fungerer i praksis.

Kirken fremstår historisk å ha vært en dannelsesinstitusjon med mål om å vekke menneskets iboende evne til rasjonell selvkontroll. Med hensyn på debatten kan dette tolkes å være gammeldags. Og kanskje er det ikke lenger riktig at kirken skal være en dannelsesinstitusjon, men behovet for en dannelsesinstitusjon som kan lære mennesker nestekjærlighet og måtehold forsvinner ikke selv om kirken skulle opphøre som dannelsesinstitusjon. Så lenge det eksisterer ensomhet, maktmisbruk, fattigdom, usunn mat, rusmidler, og mer til, vil det alltid være behov av dannelsesinstitusjoner.

Refleksjoner av denne art er viktig for meg i forhold til min demokratiske stemme i kirkevalget 2015. Jeg ønsker en kirke som gir mennesket mulighet til å dannes til godhet. Jeg ønsker en kirke der nattverden ikke fremstår som en ren liturgisk rutine, men en handling som fremhever det vennskapet og fellesskapet som er grunnlagt på nestekjærlighet. Jeg ønsker å kunne gå på gudstjenester hvor møtet er et møte for hverandre, og ikke en offentlig bekreftelse på at en går i kirka. Og jeg ønsker en kirke hvor kjærligheten er klar definert.