Verdidebatt

Innestemme – 
eller en aktiv kirke?

Uenigheten om likekjønnede ekteskap kommer ikke til «å gå over» bare vi legger lokk på den, eller ber andre hviske.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Erling Birkedal etterlyser i Vårt Land 17. august «innestemme» i debatten om likekjønnet vigsel. Jeg vil derfor dele en opplevelse jeg nylig hadde Kirken.
Jeg var på en gudstjeneste, og jeg gråt. Det var ikke gravferd, ikke bryllup, ikke rørende barnesang. Årsaken var prekenen som presten holdt.

Etter å ha snakket varmt om Jesus som revolusjonær, som forandret tolkningen av loven, presiserte presten at en slik nytenking ikke gjaldt likekjønnet ekteskap. 
Jeg skalv av sinne og vurderte å gå. En burde stå opp, i solidaritet med dem dette treffer direkte? Eller?

Tålt. Jeg er jo kristen og tror fast på likeverd for alle. Jeg er også lege, og jobber litt med barn og unge og seksualitet. Vi vet hvor viktig det er at en får støtte til å utvikle seg til den man er.
I årevis har jeg tålt at kirken har et annet syn på homofili enn meg. I årevis har jeg lurt på om jeg burde melde meg ut. Da Kirkemøtet i 2014 stemte nei til likekjønnet vigsel, holdt jeg virkelig på å gjøre det. Men med Åpen folkekirke fikk jeg tro på en kirke der også jeg – der alle – kunne føle seg velkommen. I dag har Åpen folkekirke over 100 kandidater – og jeg er en av dem. Debatten om likekjønnet ekteskap er vanskelig for begge sider i kirken.

Truer. På begge sider trues det med utmeldelse. Mange liberale har alt meldt seg ut. NLM har dannet eget trossamfunn. Hvem blir sittende igjen i kirken? Jeg tror at begge sider i saken engasjerer seg pga dyp overbevisning. Jeg tror ingen forskjellsbehandler noen med vondt i sinne. Men hvordan forholder vi oss til denne debatten; for eller mot likekjønnet vigsel?

For den kommer ikke til «å gå over» bare vi legger lokk på uenigheten, eller ber andre hviske. 
Dette er heller ikke en sak der konservative kan argumentere kun ut fra religionsfrihet. 

For det er nettopp religionsfrihet som gjør at jeg engasjerer meg. Jeg vil ha frihet til å utøve min tro i Den norske kirke.

Dette er heller ikke «aktivisme» utenfra, som det av og til hevdes. Vi i Åpen folkekirke er også kristne. Vi vil også bli anerkjent som likeverdige medlemmer – denne anerkjennelsen bør alle andre også få. Dertil hører at alle som ønsker det, får gifte seg og arbeide i kirken, uavhengig av seksuell orientering. Jeg valgte å bli sittende på benkeraden.

Gjennom. Jeg tenkte at vi må jobbe oss gjennom denne uenigheten, som kirke – sammen! Jeg valgte bevisst å få nattverden av den presten som jeg er dypt uenig med (og som jeg for øvrig kjenner som en veldig grei og flink prest!).

Åpen folkekirke mener kirken kan leve godt med uenighet. Vi vil ikke tvinge noen til å forandre mening. Vi vil ha reservasjonsrett for biskoper og prester som ikke ønsker å ordinere eller vie homofile. Da ivaretar vi den religionsfriheten for andre, som er så viktig for oss selv.
Med gjensidig respekt for hverandres syn i denne saken, kan begge sider samles om det som er kjernen i troen for oss alle. Men til gjensidig respekt for hverandre syn, hører det også med at begge syn får gjøre seg gjeldende i kirken.

Håper. Jeg håper inderlig at flere blir sittende i kirken – selv om det er vanskelig. Vi står, som Birkedal skriver, overfor flere utfordringer fremover, enn debatten om likekjønnet ekteskap.
Kirken kan og bør fortsatt være viktig i samfunnet. Derfor håper jeg også at kirken aldri slutter å engasjere seg, debattere, og provosere. Heller dèt, enn en stille kirke med tomme benkerader.
Therese Utgård
Talsperson og 1. kandidat til Åpen folkekirke Møre.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 20.8.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt