Verdidebatt

Den totalitære Rousseau

Jean-Jacques Roussseau er et navn det er vanskelig å komme utenom når det skal graves etter røttene til den moderne verden.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Rousseau er kalt for den moderne verdens fader, og for den som vil forstå moderne politisk historie er kanskje ”drømmeriene” til denne ”ensomme vandrer” selve nøkkelen som åpner forståelsen.

Hans navn ble tidlig knyttet til den franske revolusjon, og allerede i 1794 var tusenvis av mennesker samlet for å bivåne at hans for lengst avsjelede legeme ble ført i høytidelig prosesjon fra Ermenonville til Panthéon i Paris, hvor det fremdeles er plassert.

De fleste av de blodige ideologiene i det tjuende århundre har hentet inspirasjon fra Rousseau. Marx, Lenin, Mussolini, Hitler og Mao fant nyttig revolusjonært tankegods hos denne franske outsideren og opprøreren. Pol Pot, som fant det for godt å utrydde kvartdelen av befolkningen, blant dem alle bebrillede, i Kambodsja, hadde studert i Paris og kunne sin Rousseau. Castro på Cuba skal ha uttalt at han ”bekjempet Battista med et eksemplar av ”Om samfunnspakten” i lommen”.

Rousseaus tenkning tar utgangspunkt i en rent hypotetisk tilstand hvor mennesket forestilles som førsivilisatorisk. Det førsivilisatoriske menneske er ikke hemmet av noen sosiale relasjoner eller er normer, men tenkes å eksistere som et enslig, selvstendig og autonomt individ, hvis eneste mål er egenkjærlighet eller selvoppholdelsdrift.

For Rousseau var samfunnet å forstå som en motsetning til menneskets innerste vesen. Samfunnet er kunstig, begrensende og undertrykkende. Dette er bakgrunnen for Rousseaus berømte ord, som innleder ”Om samfunnspakten”, om at ”mennesket er født fritt, men overalt er det i lenker”.  Med mennesket i lenker tenker ikke Rousseau på et menneske i et undertrykkende og totalitært regime. Nei, for Rousseau er de virkelig undertrykkende relasjonene personlige, i ekteskap, familie og kirke og andre påtvungne grupperinger.

Denne forståelsen av de sosiale relasjonene representerer en radikalt ny og annerledes måte å tenke på om mennesket og samfunnet enn et tradisjonelt kristent samfunnssyn. Kristen sosial teori tar Guds treenhet som modell for det sosiale liv. Bibelen gir oss ikke et bilde av individer i Edens hage som vandrer rundt avskåret fra hverandre. Derimot gir den oss bildet av et par, en mann og en kvinne, som fra starten av er relatert til hverandre i ekteskapet som en fast ordning. Denne ordningen eller institusjonen er grunnlaget for alt sosial liv.

Implikasjonen av den bibelske læren om Guds treenhet er at sosiale relasjoner er like virkelige som enkeltindivider. Relasjoner er ikke noe som skapes av autonome individer, men de er en del av den skapte orden, og er derfor ontologisk reelle og gode. De moralske krav som disse relasjonene påfører oss er ikke begrensninger av vår frihet, men heller et uttrykk for vår sanne natur. Det er ved å delta i de oppdragende institusjonene familie, kirke og samfunn, hver med sitt eget ”felles gode”, vi oppfyller vår sosiale natur og utvikler de moralske dyder som forbereder oss for vår egentlige hensikt, som er å bli borgere i den himmelske by.

Rousseau bygde sin tenkning på den radikale tanke at individet er den grunnleggende sosiale enhet. Sivilisasjonen, med sine sosiale konvensjoner, fordømte han som kunstig og undertrykkende. Spørsmålet for Rousseau ble da hva som kunne frigjøre individet fra denne undertrykkelsen?  For Rousseau var svaret like enkelt som det var radikalt: Staten. Statens oppgave var å sørge for oppløsningen av alle sosiale bånd, og dermed frigjøre individet fra all annen lojalitet enn lojaliteten til sitt eget selv. Rousseau så for seg et samfunn hvor den enkelte borger vill være fullstendig uavhengig av alle andre mennesker, men absolutt avhengig av staten, og hvor staten kunne kreve absolutt lojalitet av det enkelte individ.

Om dette sier for eksempel Rousseau dette i "Om samfunnspakten": Staten eller bystatsamfunnet er bare en moralsk person, og den lever bare så lenge medlemmene står sammen. Da dens viktigste oppgave er å sørge for sin egen eksistens, må den ha en altomfattende og tvingende makt, så den kan påvirke og rå over hver enkelt del slik det passer for helheten. (Om samfunnspakten, side 31, Bokklubbenes kulturbibliotek, 2001). I det innledende essayet til Bokklubbenes utgave av "Om samfunnspakten" skriver Ellen Marie Krefting følgende: Nettopp fordi samfunnstilstanden er så kompleks, kan menneskene nemlig bli drevet med av selvkjærligheten alene, de kan overse hva som dypest sett er i egen interesse, hva det er å handle fritt. Det er derfor Rousseau kan si at folk i enkelte tilfeller må "tvinges til frihet", tvinges til å følge allmennviljen. Fellesskapets allmennvilje har autoritet over den enkelte" (Side XXXIII

I disse forestillingene ligger det tankemessige grunnlaget for den totalitære stat, og det er ikke til å undre seg over at Rousseaus tanker har gitt inspirasjon til de ideologiene som legitimerte massemyrderiene i det tjuende århundre. Tendensene til at staten eller suverenen vet hva som er vårt eget beste, er heller ikke fremmed i det moderne Norge.

Forestillingen om en hypotetisk naturtilstand var ikke noe Rousseau var alene om. Thomas Hobbes og John Locke hadde vært inn på lignende tankeganger og forestilte seg naturtilstanden som bestående av isolerte individer, omtrent som frittsvevende atomer. De forsto at for å begrunne en ny politisk filosofi, var det nødvendig å gi en annen opphavsfortelling enn den kristne.

Men Rousseau gikk lenger enn Hobbes og Locke. I hans forestillingsverden var det første mennesket ikke bare uten sosiale bånd, men også uten en egen natur. Paradoksalt nok er det i følge ham menneskets natur ingen natur å ha. Det første mennesket er uformet, udefinert, dyrisk, fredelig og lykkelig. Mennesket er derfor for Rousseau fritt til å skape seg selv. Årsaken til at sosiale relasjoner er undertrykkende er nettopp fordi de griper inn i og hindrer menneskets frihet til å skape seg selv.

Denne forståelsen av den menneskelige natur gjør revolusjonen mulig. Revolusjon er da ikke bare forstått som et opprør mot et bestemt politisk regime, men som et forsøk på å bryte ned og ødelegge den eksisterende orden, for deretter å bygge opp fra grunnen og realisere en ny orden basert på bestemt samfunnsideal. Rousseau så for seg at statens oppgave var å gi lover som kunne endre den menneskelige natur. Ved å legge til grunn forestillingen om at mennesket kan formes fordi det ikke har en bestemt natur, gis i virkeligheten staten ubegrenset rom til å påtvinge individene sin egen definisjon av menneskenaturen.

I naturtilstanden er individene autonome selv uten andre sosiale relasjoner enn de de velger selv. Per definisjon blir da automatisk alle relasjoner som ikke er et resultat av et fritt valg, undertrykkende. Dette gjelder biologiske relasjoner i familien, åndelige bånd i kirken, moralske bånd i ekteskapet, og genetiske bånd i klaner, stammer og nasjoner.

De eneste relasjonene som ikke er undertrykkende er de som individet selv velger. Kontrakten mellom frie individ er ikke bestemt på forhånd av Gud, samfunnet eller moralske tradisjoner. I relasjoner basert på kontrakt kunne individet selv avgjøre betingelsene, og alene derfor var ikke slike relasjoner undertrykkende.

Tradisjonelt stod staten for makt, autoritet og tvang. Det radikalt nye Rousseau foreslår er at statens oppgave er å fungere som en frigjører av individene. Konsekvensen av dette er en form for ekstrem individualisme som forutsetter en radikal statisme. Staten inntar rollen som garantist av den enkeltes rett til å forme sin egen identitet, samtidig som staten forventer en absolutt lojalitet fra hvert enkelt individ. Isolerte og diskonnekterte individer blir et lett offer for totalitær kontroll fordi de ikke har andre lojaliteter til andre grupper som familie, menighet, skoler eller frivillige sammenslutninger. Sterke og uavhengige sosiale grupperinger, med forventning om lojalitet, begrenser statens muligheter for kontroll av alle livsområder, og å oppmuntre slike grupperinger er kanskje det beste vern mot en totalitær stat, gitt at hver gruppering ikke søker å gå ut over sitt eget myndighetsområde.

Det kan ikke være tvil om at Rousseau har hatt en enorm innflytelse på og vært med på å forme den moderne verden. Hans forkynnelse av at det onde ikke finnes i mennesket selv, men utelukkende i dets omgivelser har falt i god jord, og blir i dag tatt for en allmenngyldig sannhet. Tanken om at dersom bare samfunnet reformeres, så vil mennesket stå fram i all sin uskyldighet og godhet, blir tatt for gitt.

Det moderne mennesket setter egoet på tronen, og opphøyer følelsen, lysten og den naturlige tilbøyeligheten til den øverste dommer for hva som er akseptabelt eller ikke. Følelsen og lysten blir så å si det førende prinsipp for det rousseauske menneske. Fra denne ”tenkningen” utgår det en sterkt anti-intellektualistisk impuls som preger svært mye av den moderne kultur.

A.H. Winsnes skrev i 1957 en bok om den franske nythomisten Jacques Maritain. Her kommer han også inn på Maritains vurdering av Rousseau som tenker og reformator.

Maritain ser på Luther og Rousseau som to motpoler. Mens Luther "proklamerte menneskenaturens totale fordervelse, proklamerer Rousseau menneskenaturens totale godhet. Menneskenaturen trenger ikke nåden, den eier den selv. Det onde liggeri ikke i menneskets selv, i dets tvedelte vilje. Det onde kommer fra de ytre forhold, av samfunnet og oppdragelsen. Hvis bare de reformeres, vil mennesket stå der i alle sin herlighet" (A.H.Winsnes: Jacques Maritain. En studie i kristen filosofi, side 194).

Videre skriver Winsnes: Med ham (Rousseau) når jeg-dyrkelsen i den antroposentriske humanismen sin kulminasjon. … Den antroposentriske humanismen hadde begynt med å proklamere menneskets autonomi. Den ender i det 20de århundre med å være parat til abdisere. En humanisme løsrevet fra idéen om mennesket som skapt i Guds billede og med en transcendental bestemmelse må ifølge menneskelivets egen dynamikk slå om i sin motsetning, en antihumanisitisk bevegelse. Mister mennesket sitt egentlige mål av sikte som ligger i den vertikale retning, den transcendentale bestemmelse, bestemmelsen for det evige, faller det som offer for sine egne frembringelser, teknikken, samfunnets og statens organisasjoner. (Side 195-196).

Den konfuse idéverden som ligger til grunn for Rousseaus skrifter forklarer antakelig de mange tolkninger av ham og de motstridende konsekvensene. Den franske revolusjon endte med vold og borgerkrigslignende tilstander. Tallet på offer under terrorveldet til Robespierre er kanskje 30000 tusen. Paradokset er fullkomment.

Rousseau representerer kulminasjonen av den antroposentriske humanismen i følge Maritain. Det autonome mennesket er i ferd med å abdisere. Den moderne kulturen er i ferd med å bli sin egen fiende. Land etter land i Europa er i ferd med å gå økonomisk bankerott fordi man ikke har satt tæring etter næring og levd over evne. Den moderne kulturens teknologiske framskritt har skapt et forbrukersamfunn som neppe har bærekraft særlig lenge gjennomført globalt. Miljøkrisen, som dagens dommedagsprofeter stadig advarer mot, bekrefter også påstanden om at det moderne mennesket er i ferd med å falle for sine egne frembringelser. Føyes til dette det multikulturelle prosjekt som gjennomføres i stor skala av de politiske og kulturelle elitene, som alle tilhører den globale sekularistiske kulturen som er en direkte arv etter blant andre Rousseau, er fremtidsutsiktene dystre. Konturene av det store kaos som kan utløse ropet etter den sterke mann avtegner seg dessverre med stadig større klarhet for mine øyne.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt