Verdidebatt

Den islamske statens brutalitet og moralsk panikk

Vi har med rette blitt sjokkert av Den islamske statens (IS’) fanatiske brutalitet, men den er ikke enestående. Eksemplene på verre vold og terror er mange i det 19. og 20. århundre. Det er detfor vi ikke må styres av moralsk panikk.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi har med rette blitt sjokkert av Den islamske statens (IS’) fanatiske brutalitet. Det er særlig massedrapene, de mange drapene ved å skjære hodet av ofrene med barberblad-skarpe kniver, drap gjennom steining og ikke minst det å holde seg med (kvinnelige) slaver som opprører oss. Og likevel, denne brutaliteten er faktisk ikke verre enn mye annet vi har sett i det 19. og 20. århundre. Folkemord i vår tid, blant annet ved å drive stammer – inkludert kvinner og barn – ut i ørkenen til en langsom død gjennom tørst og sult, ble gjennomført av tyske kolonister i Sørvest-Afrika (Namibia) allerede i 1904. Da hadde hvite «slavedrivere» allerede lemlestet titusenvis av kongolesere ved å kutte hender av dem som ikke ville jobbe for kolonimakten. Utryddelsen av indianerne i Nord-Amerika er godt kjent – og massakrene utallige. I tillegg kommer utsulting og sykdomsspredning, assimilasjonstvang og ødeleggelsen av kulturen. Dette var ellers en praksis som hadde sin like i Australia.

Vi kan bevege oss inn i det 20. århundre – med massedrapene på politiske motstandere i Sovjetunionen, Kina og ikke minst Kambodsja, kombinert med drap på hele familier og bruk av tortur i masseomfang. Alt i regi av såkalte kommunistiske regimer. Likevel er det lite som kan måle seg med det industrielle folkemordet mot jødene igangsatt av nazistene. Man skulle tro dette var toppen av brutalitet og grusomhet – og i omfang er det vanskelig å se noe som kan måle seg med dette. Men i noe mindre skala så vi folkemordet på om lag 800 000 tutsier i Rwanda 1994 – i stor grad gjennomført med macheter og andre primitive våpen. Vi har også massedrapet i Srebrenica i 1995 – gjennomført med samme uhyggelige metode som IS også benytter, nemlig skyting.

Publisering og psykologisk krigføring

Det som skiller IS’ brutalitet fra de utallige andre eksemplene i vår tid, er publiseringen. Mens andre voldsutøvere har forsøkt å skjule sine drap og overgrep, sprer IS sin bestialitet. Noe av tanken er å bruke den groteske volden som et ledd i psykologisk krigføring. Det har de lykkes med. En annen side er at noen av voldsformene har en religiøs begrunnelse. IS’ bødler mener de oppfyller sin guds ordre ved å skjære hodet av sine fiender. Her finner man religiøs legitimering og begrunnelse for den terroristiske volden, for i Koranen heter det også: «Og Herren inspirerte englene: «Jeg er med dere! La de troende holde stand! I de vantros hjerter vil Jeg kaste skrekk! Derfor: kutt av dem hodet og fingrene!» (8:12).

Uansett religiøs begrunnelse og psykologisk krigføring, IS’ brutalitet er altså ikke verre i substans enn andre ekstreme personers, gruppers og partiers terror. Og terroren har hatt sine utøvere og tilhengere – også i masseomfang i alle deler av verden. «En god indianer, er en død indianer», kulakkene og trotskistene måtte utrydde ikke bare i sosial klassifikatorisk forstand, men ganske bokstavelig, tilbakeliggende kolonifolk møtte en naturlig skjebne gjennom utryddelse, osv., osv.

Det er med andre ord 1) ingen grunn til å overdrive IS’ brutalitet, og heller ingen grunn til å 2) relativisere grusomheter, menneskeverdskrenkelser og folkemord. Likheter heller enn forskjeller er det som springer i øynene. Listen over grusomheter ovenfor er da også bare et uhyre beskjedent utvalg av terror og bestialitet i vår tid.

Det som er enda mer skremmende enn volden i seg selv, er at den nettopp har funnet sine utøvere og forsvarer – og fortsatt gjør det. Volden, terroren og barbariet har fortsatt appell! Det er det mest uhyggelige ved dagens IS-brutalitet. Jo, det er noen som nekter å tro på overgrepene, som mener det er løgnpropaganda eller ikke så ille som det framstilles. Slik kan man forsøke å rettferdiggjøre for seg selv at man er tilhenger av en ideologi eller religiøs forståelse som er totalitær, menneskeverdskrenkende og barbarisk, og som derfor krever den terroristiske brutaliteten for å kunne gjennomføres i praksis.

Moralsk panikk

IS har lykkes med sin psykologisk krigføring – både på slagmarken i Syria og Irak og i Vesten. I Syria og Irak kan de notere seg for militær framgang fordi deres motstandere har flyktet. I Vesten lages det lover som undergraver vår frihet til fordel for «sikkerhet» mot IS-sympatiserende terrorister.

Men den som vil oppgi frihet til fordel for sikkerhet, vil raskt finne ut at man verken har sikkerhet eller frihet.

I dag innføres lovgivning og gjennomføres rettssaker som er ment å ramme terrorister med IS-sympatier. Alt for mange av disse lovene og rettssakene innebærer vide fullmakter til sikkerhetspoliti og påtalemyndigheter. I USA brukes provokasjon som metode og en rekke unge muslimer er dømt til lange fengselsstraffer for forbrytelser de kanskje ikke ville begått om det ikke var for politiets/FBIs tilskyndelser. I Norge brukes straffelovens § 147 – ment som vern mot terror i et stabilt demokratisk samfunn uten rom for politisk vold – mot personer som har deltatt i en svært brutal borgerkrig hvor alle parter begår overgrep. Det er rett og slett slik at de norske terrorlovene ikke passer for en borgerkrigssituasjon.

I saken hvor en ung mann fra Fredrikstad nettopp ble dømt til åtte års fengsel av Oslo tingrett for å ha inngått terrorforbund – dvs. reist til Syria i den hensikt å begå terror –, måtte aktor argumentere for at Bashar al-Assads regime er legitimt. Den argumentasjonen var nødvendig fordi terrorbestemmelsene gjelder bare dersom det handler om urettmessig politisk vold. Med andre ord må aktor si at Assads regime er legitimt, mens norske myndigheter – vår utenriksminister – klart sier at Assads regime er illegitimt og at han må gå. Norge støtter da også – politisk og økonomisk – opposisjonen mot Assad. Også deler av opposisjonen som driver væpnet kamp mot regimet. Ingen ting tyder på at den delen av opposisjonen som Norge støtter bruker mindre vold og terror (i folkelig og juridisk) forstand enn det de gruppene mannen fra Fredrikstad er anklaget for å støtte.

Mannen er heller ikke anklaget for å ha begått konkrete terrorhandlinger – vært med på mord på sivile, bombeangrep mot uskyldige eller lignende. Han er utelukkende funnet skyldig i å ha vært med i grupper som er klassifisert som terrororganisasjoner.

Det innebærer i praksis at norsk terrorlovgivning blir brukt mot meninger. For den unge mannen har ekstreme og ufyselige meninger om hvordan samfunnet bør organiseres og styres av islam og sharia-lovgivning. Men det er ikke forbudt å mene slikt, ei heller er det – eller bør det være – forbudt å støtte opprør mot illegitime regimer og brutale diktaturer.

At den moralske panikken får styre lovgivning og rettssaker, vises også i regjeringens forslag om å frata fremmedkrigere deres norske statsborgerskap. Dette vil bare berøre de som har dobbelt statsborgerskap, siden ingen kan gjøres statsløse. Dermed vil forslaget berøre forsvinnende få av de norske syriafarerne. Forslaget er symbolpolitikk, men en symbolpolitikk med en negativ slagside. En slik lovgivning vil bli oppfattet som rettet mot muslimer – og dermed bekrefte ekstremistenes virkelighetsoppfatning. Slik kan loven faktisk komme til å trekke flere inn i ekstremistiske posisjoner enn å ha en allmennpreventiv effekt.

Beslaget av råfilmmateriale hos Ulrik Imtiaz Rolfsen er nok et eksempel på overtramp i kampen mot terror. (Mer om dette her: Overtramp av PST).

Det er på tide med en mer nøktern tilnærming fra myndighetenes side til IS’ voldsorgie og hvordan vi skal møte denne islamofascistiske trusselen. Moralsk panikk og tøying av lovparagrafer som om de skulle være gummistrikk, virker mot sin hensikt. Det vil faktisk øke terrortrusselen, ikke minke den.

Lars Gule

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt