marit elisebet totland

21

Heia Normisjon!

Når Normisjon ikkje utviklar seg knirkefritt og veks som i «gode gamle dagar», er det for lettvint å gi fusjonen skulda. Det Normisjon treng er ikkje tilbakeblikk, men modige blikk framover. Derfor helsar eg generalforsamlinga: «Heia Normisjon!"

Publisert: 29. jun 2015

«Misjonsturbulens» skriv Jan Arild Holbekk i dagens kommentar (VL 29.06) og viser til eit intervju frå 2000 der det blei sagt at mykje kan gå galt i Normisjon. Han peikar vidare på kva som ikkje har vore bra dei siste tre åra, og slik kommentaren er kopla opp mot fusjonen mellom Normisjon og Santalmisjon, kan det sjå ut som om det er fusjonen som har skulda for trøbbelet.

Då er det på sin plass å setja sakene inn i ein større samanheng.

Ja, det blei bråk ved tilsetjing av ny generalsekretær. Det var svært uheldig. Men fusjonen hadde ikkje skulda. Tida med kronprinsar innan misjonsorganisasjonane, slike som var godt kjende med kulturen og hadde kjend på eit kall til å bli leiar, både frå Gud og misjonsfolket, er truleg forbi. Kandidatar til slike verv som er prega av tøft økonomisk ansvar og tidvis hardkøyr i media, er det ikkje mange av. Det gjer tilsetjingssaker som dette vanskelegare enn før.

Ja, økonomien krev at ein stramar inn, til og med seier opp tilsette i administrasjonen. Når det skjer i stor målestokk no, skuldast det at ein har prøvd å halda igjen i mange år. Ein har håpt, trudd og bedt om at inntektene måtte koma til å matcha utgiftene. Den desentrale strukturen, der kvar region styrer eigne eigedomar og avgjerder, har gjort at det ikkje er råd å prioritera for det landsstyret som misjonsvenene har gitt sin tillit til. Slik ville det også ha blitt om dei to organisasjonane hadde vore kvar for seg.

Ja, mange syntest det var leit at ein byta ut Santalgården i Bergen med pengar i banken og til sletting av gjeld. Men det var ikkje bruk for han slik han var i direkte misjonsarbeid. Noko av midlane er satt av til misjonssenter i Bergen. Hadde Santalmisjon klart seg utan desse midlane om dei hadde vore åleine?

Ja, mange er glade i Gå Ut Senteret. Men kandidatane til det tradisjonelle misjonærstudiet forsvann før ein begynte å vurdera om tilbodet skulle avviklast eller endrast. Det skuldast ikkje ein feil ved senteret eller tilbodet der, men rett og slett at unge kristne som vil tena misjonen tenkjer annleis i dag enn dei gjorde før. Dei tar ikkje eiga misjonærutdanning, men vil bruka den profesjonsutdanninga dei har i misjonen si teneste, ikkje for resten av livet, men for ein periode. Slik er det også i andre trussamfunn og organisasjonar i landet.

Ja, økonomien har vore stram på Gå Ut Senteret. Eller rettare: økonomien har ikkje gitt grunnlag for drifta over ein lang periode. Det har vore eit stort driftsunderskot. Det er ikkje snakk om å ta vekk noko som var med inn i fusjonen. Det er heller eit spørsmål om mange av dei trufaste gjevarane i Normisjon har vore klar over at dei har vore med å støtta drifta der i slikt mon som det som har vore tilfelle.

Alt har si tid. Santalgården hadde si, Gå Ut Senteret hadde si. Dei var middel som gav grunnlag for og utrusting til teneste, til glede og velsigning for mange. I si tid.

Ja, det er færre misjonærar enn før. Men det gir ikkje heile bildet. Misjon blir driven på nye måtar, og det er eit mål at dei nasjonale medarbeidarane tar over mykje av arbeidet, utan at det dermed er sagt at me ikkje burde kunne ha fleire norske utsendingar enn me har i dag.

Når det gjeld spådommen om «alt som kunne gå galt i Normisjon», vel eg heller å tru på ein god ven av meg som seier: «Det kan så lett gå godt!» Lettvint blir det ikkje, men lettare enn om ein held fram problem som døme på at alt skulle vore annleis. Det kan lett bli sjølvforsterkande.

Misjonsfolk er samla til generalforsamling. Eg heiar på dei! Eg heiar på dei som bruker fritida si, helgene, kvardagane til barnelag, foreiningar, kor og ungdomssamlingar. Som stiller som leiarar på leir. Som drar til andre land og kulturar. Som gjer dugnad på leirstaden. Som gir og gir. Som ber og ber. Som har hjarte for misjon, for at fleire skal bli kjende med Jesus. Og så heiar eg på dei som festar blikket der framme ein stad. Som leitar etter nye løysingar. Som spør kva former og fasongar som høver i 2015, både når det gjeld skular , regionar og misjon. Som ser at misjon ute og misjon heime er to sider av same sak.

Heia Normisjon!

 (For ordens skuld nemner eg at eg sat i Landsstyret for Normisjon i perioden 2006-2012.)

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

marit elisebet totland

21 innlegg  67 kommentarer

Retting

Publisert over 5 år siden
Ser at eg skreiv at fusjonen var mellom Normisjon og Santalmisjon. Det skulle sjølvsagt vera Indremisjonsselskapet og Santalmisjon.
Kommentar #2

John Egil Bergem

4 innlegg  7 kommentarer

Ja, heia Normisjon!

Publisert over 5 år siden
Takk for et godt og riktig vinklet innlegg, Marit! Det som skuffer meg litt, er at ingen har tatt opp hansken til en kommentar. Hvor er misjonsfolket som svarer at vi vil holde fram i løpet med løftet hode? Men her kommer en kommentar, direkte fra generalforsamlingen: Den første sangstrofen den store forsamlingen sang, var "Vær du i striden mitt skjold og mitt sverd." Men i forbindelse med at ordføreren i Grimstad gratulerte med den nye Normisjonshallen og overleverte en sjekk på kr 10.000, sang vi "Slettet ut er skyld og gjeld." De to strofene sier noe om spenningen i den situasjonen Normisjon står i. Jan Arid Holbek har som dreven skribent valgt det journalistiske prinsippet å skille klinten fra hveten og trykke klinten. Det har han full rett til, og Normisjon må ta innover seg de utfordringene han peker på. Men det er bare en side av bildet, og det er viktig å ikke bli sittende og gruble over det som gikk galt. For det første er det grunn til å spørre om det har gått bedre med de misjonsorganisasjonene som ikke har gjennomført fusjoner? Er det grunn til å tro at Santalmisjonen og Indremisjonsselskapet ville klart seg bedre hver for seg? Samfunnet, kirkelandskapet og rammevilkårene for misjon innelands og utenlands har endret seg drastisk. Evangeliet er det samme, men våre virkemidler må tilpasses tiden og forholdene. Marit, du har selv arbeidet i en krets av Indremisjonen der jeg selv vokste opp, og der barne- og ungdomsarbeidet blomstret stort fra 60-tallet og ut på 80-tallet. Vi kan konstatere at dette arbeidet i dag så godt som ligger nede, inkludert et flott leirsted. Det er sårt, men vi kan ikke dyrke sårheten. Fruktene av det som skjedde, er fortsatt ikke råtnet, på samme måte som fruktene av Gå Ut Senteret i Hurdal. Nå må vi gjøre som Paulus: Glemme det som ligger bak og strekke oss etter det som ligger foran. 1000 deltakere på årets GF viser at Normisjon fortsatt lever, og mulighetene er store. Normisjon er fortsatt viktig som redskap for evangelisering og misjon, som en tydelig røst i et komplisert kirkelandskap. Paulus var vel så kjent med motstand, uenighet og strid som vi er, men han holdt blikket rettet mot målet i troskap mot det synet han møtte ved Damaskus. Vi kan lære mye av Paulus!

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere