Høringssvar om søndagsåpne butikker

I mitt høringssvar vil jeg ta utgangspunkt i de unges situasjon.

Det gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg for mange år siden hørte en helsesøster fortelle at det er så mange triste, unge jenter. Dette har jeg siden sett bekreftet fra ulike hold.

For et par år siden kom undersøkelsen «Sykt bra! Ungdom i Norge satus 2013» og «Ung@Hordaland, Barn i Bergen». Begge undersøkelsene viser til at norske ungdommer i stigende grad opplever hverdagen som preget av stress og slit. Følgende av dette er for eksempel vanskeligheter med å få sove, dårlig selvbilde og en følelse av håpløshet. Dette er tydeligst for jentene.

Samme dag som jeg skriver dette, står det å lese i Aftenposten at fra 2008 til i dag er det blitt fem ganger så mange barn og ungdommer fra 10 til 34 år som har fått diagnosen ME. Også andre utmattelsessykdommer har en lignende økning.

Mange ganger har jeg snudd på Gro Harlem Brundtlands ord: Det er typisk norsk å være sliten. Det er utrolig mange som melder om dette.

Da jeg selv for noen år siden gikk på en smell og møtte veggen og det ble kjent i bygda der jeg bodde, var det overraskende mange som fortalte meg om lignende opplevelser fra sitt eget liv.

Hva er det med samfunnet vårt som fører til slikt? Det er åpenbart at presset blir for stort for altfor mange. Det er så mye vi skal mestre. Om man ikke direkte møter veggen eller blir syk, så vil mange allikevel få sin livskvalitet forringet av det prestasjonspresset som vårt samfunn preges av.

Det var befriende å høre, for mange år siden, rektor på en liten skole i Eksingedalen på Vestlandet si at målet for undervisningen var å gi elevene en ballast av fred i sjela. Det var å ønske at samfunnet kunne etterleve det samme mottoet.

Hvile og avveksling er ikke bare en individuell sak. Dersom vi nå også skal mestre avspenning og hvile på mer individuell basis enn før, vil det øke presset. Felles ordninger, derimot, gir oss hjelp til å finne ro i sjela. Søndag som hviledag er en slik felles ordning. Den må ikke forskusles.

Når hviledagen er felles, kommer den til oss, i stedet for at vi må lete den opp og organisere den frem.

I Vårt Land i dag skriver Kjell Olav Høstaker Nordheim: «Eitt av samtida sine uttrykk for stress er at ein har problem med å legitimere kvile. Når målet er effektivitet, resultat og gevinst får ein problem med å grunngje kvifor ein skal avstå frå å utnytte ressursar.» Dette er presist sagt.

Å undergrave søndagen som felles hviledag vil gjøre det enda vanskeligere for oss å legitimere behovet for hvile, avstressing og avspenning. En felles hviledag, derimot, står som et uttrykk for at samfunnet anerkjenner dette behovet.

En felles hviledag legger dessuten til rette for at vi lettere kan samles til andre ting enn det som skjer i hverdagen – enten det er konserter, gudstjenester eller fotballkamper. For ikke å snakke om de enkle familiesamlingene og vennesamlingene.

La oss få ha hviledagen felles, så langt det er mulig – ikke minst for ungdommenes skyld.

Så langt høringssvaret. Hvem som helst kan sende inn sitt svar til kulturdepartementet innen 30. juni. Nettadressen er å finne her.

Mitt innlegg er inspirert av Kjell Olav Høstaker Nordheims innlegg i Vårt Land i dag, 23. juni. Jeg har hentet flere momenter fra hans artikkel. 

Jeg har dessverre ikke anledning til å følge opp noen samtale på Verdidebatt.