Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
223

Min båt er så liten

En gang var det oss. Nå er det dem. Det kan bli oss igjen.

Publisert: 23. jun 2015

Søndagsskolesangen «Min båt er så liten og havet så stort» har rullet i bak­hodet mitt mens jeg har sett bilder av båtflyktningene i Middelhavet denne våren.

Samtidig har Norge markert at det er 75 år siden krigen startet. Vår krig.

Vi ble raskt okkupert. I løpet av fem år med nazi-styre forsøkte mange nordmenn å ta seg over havet til England. De la av gårde i båter fra en rekke steder langs Norges 10.000 mil lange kystlinje.

Noen båter sank på grunn av uvær. Andre ble senket av de tyske makthaverne i Norge. Disse styresmaktene så på bakmennene i denne trafikken som menneskesmuglere og landsforrædere.

Henrettet. En rekke nordmenn flyktet også til Sverige. Fra Oslo gikk den legendariske Flyktningeruta gjennom Østmarka, en trasé jeg har løpt et par ganger. Den er våt og tung, i og med at den holder seg nede i søkkene, der sjansen for å bli oppdaget er minst.

Det gikk flyktningeruter til Sverige på utallige steder langs Norges 256 mil lange riksgrense. 29 grenseloser og 55 hjelpere ble henrettet av tyskerne.

Noen av flyktningene ble berømte. Som Max Manus, sabotøren. Eller Jan Baalsrud, soldaten som hadde ni liv. Men de fleste var mer ukjente. Det de hadde felles, var et desperat behov for å komme seg vekk. Norge var ikke et blivende sted.

Noen dro riktignok ut med en plan om å komme tilbake. Men for de fleste handlet det om å redde livet.

Ingen garanti. Om lag 50.000 mennesker flyktet fra Norge de fem årene krigen varte. De fleste­ av dem kom tilbake etter at ­freden senket seg i 1945.

Men da de flyktet, var det ingen av dem som kunne vite når krigen skulle være over. De kunne ikke engang vite at Norge skulle bli fritt igjen.

Beslutningen om å flykte var derfor en siste utvei, en handling uten noen garantier. Nerve­presset var stort.

De som dro var drevet av nød – ikke ulikt beveggrunnene til de 800.000 nordmenn som utvandret til Amerika i perioden 1825-1920. Mange av disse var nok som «økonomiske flykt­ninger» eller «lykkejegere» å regne etter dagens retorikk, ­ettersom det ikke var krig og forfølgelse i Norge på den tiden.

Men likevel: De dro.

Desperasjon. Hvorfor jeg nevner dette? Er det en parallell til det som nå skjer i Middelhavet? Bare delvis, selvfølgelig. Men for enkeltpersoner som flykter fra krigens grusomheter, er drivkraften den samme. Den heter desperasjon.

Hva hadde Norge gjort dersom det var vår lange kyst som lå nærmest for flyktningene? Hvis 50.000 islendinger kom i båter til norskekysten etter at Hekla hadde fått et utbrudd og gjort hele Island ubeboelig i uoverskuelig framtid? Ville vi appellert til resten av Europa om å hjelpe Norge med å ta imot og bosette?

Hva ville vi tenkt om italienske og greske politikere nektet å ta imot med begrunnelsen om at det var bedre å hjelpe dem i nærområdene?

Takk, Sverige! Syria er for ­tiden største leverandør av flyktninger til Europa. Av 20 millioner innbyggere har 12 millioner ­syrere blitt nødt til å forlate hjemmene sine. Åtte millioner av disse er flyktninger i eget land. Fire millioner er flyktninger i nabolandene, først og fremst Tyrkia,­

Libanon er på størrelse med Rogaland, har fire millioner innbyggere og har tatt imot 1,2 millioner flyktninger.

Bare en kvart million syrere har søkt om asyl i EU. Dette skyldes først og fremst at de må ta seg illegalt til et EU-land før de kan søke. Antallet utgjør mindre enn to prosent av de syrerne som er på flukt.

Norske politikere – de fleste av dem – har nå samlet seg om at vi skal ta imot 8.000 syrere i løpet av tre år. Sverige tar til sammenligning inn 56.000 syrere i løpet av inneværende år.

Dette er omtent like mange som Sverige tok imot fra Norge under 2. verdenskrig.

Mye kan sies om kompleksiteten i flyktningeproblemet, men her nøyer jeg meg med å si noe veldig enkelt:

Jeg er glad for at svenskene tok imot så mange norske flyktninger da vi trengte­ det.


Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #51

Per Steinar Runde

229 innlegg  2476 kommentarer

Ingen parallell

Publisert nesten 6 år siden
Lars Gilberg. Gå til den siterte teksten.
Og her er det jeg skrev i min åpningsartikkel:

" Hvorfor jeg nevner dette? Er det en parallell til det som nå skjer i Middelhavet? Bare delvis, selvfølgelig. Men for enkeltpersoner som flykter fra krigens grusomheter, er drivkraften den samme. Den heter desperasjon."

Jeg skrev altså at de historiske situasjonene bare er delvis parallelle.

Ja, eg såg at Gilbert skreiv dette. Men det eg kommenterte, og som han også skreiv, var dette:

"Vi ble raskt okkupert. I løpet av fem år med nazi-styre forsøkte mange nordmenn å ta seg over havet til England. De la av gårde i båter fra en rekke steder langs Norges 10.000 mil lange kystlinje.

Noen båter sank på grunn av uvær. Andre ble senket av de tyske makthaverne i Norge. Disse styresmaktene så på bakmennene i denne trafikken som menneskesmuglere og landsforrædere."

At dette ikkje er eit forsøk på å finne parallellar i vår eiga historie, står ikkje til truande. Sjølve ingressen vitnar om dette: "En gang var det oss. Nå er det dem. Det kan bli oss igjen."

Både eg og andre har eit utal gonger forklart dei enorme skilnadene mellom utvandringa (frå Noreg) til Amerika og innvandringa til Noreg i dag. Hadde dagens innvandrarar blitt bodne same kår som nordmenn vart i Amerika for 90-150 år sidan, ville berre ein brøkdel valt å kome hit. På Elles Island vart t.d. alle sjuke kontant avviste, og korkje Canada eller USA tok ansvar for å skaffe innvandrarane husvere, arbeid, språkkunnskap eller underhald. Mange innvandrarar gjekk arbeidslause i lange periodar, og andre returnerte til heimlandet.



Kommentar #52

Per Steinar Runde

229 innlegg  2476 kommentarer

Grunngjeving gitt alt i kommentar #46

Publisert nesten 6 år siden
Lars Gilberg. Gå til den siterte teksten.
Her utdyper Runde det jeg skrev, men det er ingen motsetning mellom hans beskrivelse og min.

Jeg skrev at urbefolkningnen ble nærmest utryddet. Det inkluderer krig, nye sykdommer, alkohol, territorier for jakt, eklatante løftebrudd og en hel rekke andre årsaker.

I sjølve innlegget nemnde ikkje Gilbert urbefolkninga i Amerika, men det gjorde han i kommentar #25. Og der står det ikkje at "urbefolkningen ble nærmest utryddet. Det inkluderer krig, nye sykdommer, alkohol, territorier for jakt, eklatante løftebrudd", men rett og slett slik: "Tja. Amerika var befolket av indianere. De ble nærmest utryddet av den hvite mann. Deres kultur ble ødelagt. Norske emmigranter bidro til det. Ganske likt det mange frykter skal skje med vår kultur."

Dette var det eg kommenterte. Som ein ser har setningane eit handlande og ansvarleg subjekt; først "den hvite mann", deretter "norske emigranter". Det er dette eg karakteriserte som desinformasjon, dvs villeiande informasjon. Enten Gilbert er klar over det eller ikkje, så er det han skreiv, faktisk feil og vil difor villeie eller desinformere lesarane. Sjølv så politisk korrekte forfattarar som Howard Zinn og Jared Diamond dokumenterer at manglande immunitet mot alvorlege infeksjonssjukdomar, spesielt koppar, tok livet av nær 90% av indianarane. Wikipedia gjev også opp så høge prosenttal for område og tidsepokar der dette vart registrert. Som regel spreidde smitten seg så raskt at urbefolkninga var redusert til ein brøkdel før europeiske settlarar i det heile teke nådde fram til dei aktuelle områda.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere