Verdidebatt

Sammenhengskraft

Religion kan inkludere og samtidig skjære oss løs fra storsamfunnet. Mange religioner fungerer isolerende, ikke bare islam. Men moderne samfunn er store og sammensatte nok til å fungere med religiøst og verdimessig mangfold.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Bidrar religion til integrering eller ødelegger ulike religioner sammenhengskraften i samfunnet? Svaret på dette doble spørsmålet er avhengig av hvordan vi forstår begrepene integrering og sammenhengskraft.

Men det er også avhengig av hvilke roller religionen har i samfunnet – eller antas å ha.

Det finnes utallige varianter av kristendom, mange varianter av islam og en rekke andre mer eller mindre eksotiske religioner i vårt land. Dette er en del av den multikulturelle realitet. Det er også en gjenspeiling av verdens religiøse og kulturelle mangfold vi verken kan eller bør unngå.

Mange samfunn har vært preget av religiøs homogenitet, i alle fall i det ytre. Tilslutning til det livssynsmessige fellesskap har vært uttrykk nettopp for at samfunnet henger sammen. «Religion» antas å ha en opprinnelig betydning i latin som nettopp viser til menneskers felles forpliktelser – overfor gudene. I videre forstand kan vi snakke om et verdifellesskap og felles identitet. Dermed oppstår utfordringen. Hvor mange ulike verdifellesskap kan samfunnet tåle? Må samfunnet være religiøst homogent for å være integrert?

«Integrere» innebærer at det skapes en helhet gjennom gjensidige til- og innpasninger. En slik integrering baseres på og reproduserer sammenhengskraft. Hvilke størrelser snakker vi om når vi diskuterer integrasjon og sammenhengskraft? Det er fullt mulig å mene en familie, et lite lokalsamfunn eller en by. Men i den offentlige debatten er gjerne den sosiale enheten hele «det norske samfunnet». Eller andre stats- eller territorialt avgrensede enheter, som det engelske, britiske, franske, amerikanske, arabiske eller palestinske samfunn.

Historien forteller oss at religion kan være med på å binde samfunn sammen. Det var bakgrunnen for at grunnlovsfedrene ville at evangelisk-luthersk lære skulle forbli statens religion og samtidig etablerte forbud mot jøder og katolske ordener i landet. Fortsatt er det mange som ønsker seg kristendom som del av definisjonen av hva det vil si å være norsk i kulturell forstand. Så er det ikke så nøye hva man faktisk tror, bare man «bekjenner» seg til denne historisk-kulturelle arven.

Men historien forteller oss at også i det tilsynelatende religiøst homogene Norge fantes – og finnes! – det ulike kristendomsvarianter som utfordrer helheten eller integreringen av det norske samfunn. Det er nok å tenke på de mange «avvikere» i frikirkene som utfordret statsmakten (i tidligere tider), og som også i dag avviser eller minimerer omgangen med andre innbyggere i landet fordi de andre tror på feil måte. Slik kjennetegnes de av en slags frivillig avsondring fra omgivelsene ved at nesten all sosial omgang – inkludert valg av ektefelle – foregår innad i miljøet. Om noen stiller kritiske spørsmål og bryter med vedtatte sannheter, kan dette føre til sosial utstøtelse. Slik blir det etablert en sterkt sammenhengskraft innad i disse miljøene, mens integrasjonen med det øvrige (stor)samfunnet svekkes.

Denne utviklingen har blitt forsterket av flere «nye» religioner som også praktiserer en innadvendt integrasjon – i større eller mindre grad – for å befeste troen og for å hindre avvik og opposisjon. Det er nok å tenke på Jehovas vitner, Jesu Kristi kirke av de siste dagers hellige, scientologer og flere andre, men ikke alle slike trossamfunn er like strenge i sin innad-orientering alle steder de er etablert.

Slik sett er det ikke noe nytt at noen muslimer også danner avsondrede fellesskap. Det er ikke flere muslimer som gjør dette enn det er ulike kristne som også frivillig etablerer og reproduserer sosiale «gettoer» med sterke sanksjoner om noen bryter med «menigheten».

Men dersom «alle» slutter seg til ulike selvisolerende religioner, kunne det være grunn til å frykte for samfunnets overordnede sammenhengskraft. En slik frykt skal imidlertid ikke overdrives, slik vi ser altfor mange gjør. For de fleste moderne samfunn, også det norske, er store og robuste nok til å tåle et betydelig mangfold. Det er likevel viktig med et minimum av felles normer for å bevare den overordnede helheten. Et moderne samfunn behøver ikke være «tett» og bør tolerere ulike livssyn, politiske ideologier og sosiale fellesskap – så sant grunn-normene respekteres: menneskeverdet, menneskerettighetene og de demokratiske prinsippene for offentlig styring.

Lars Gule

Første gang publisert i Klassekampen 11.06. 2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt