Øyvind Strømmen

8

Det katolske ­trugsmålet

Antikatolisisme: Grensene mellom legitim religionskritikk og gamle fordomar er ikkje alltid like klår.

Publisert: 10. jun 2015

På 1920-talet var det katolisismen som var meir politikk enn religion, som truga fridomen og som ville erobra Noreg på lumsk vis. Iallfall ifølgje Marta Steinsvik.

«Jøder og jesuiter. Slip ikke jesuiterordenen og den jødiske storkapital ind i landet. Det vilde være nationalt selvmord». Slik presenterte Aftenposten intervjuet med den «kjendte taler og skribent, fru Martha Steinsvik» i mai 1925. Ho hadde, fortalte avisa, «behandlet spørsmaalet om jøder og jesuiter i en række foredrag […] utover landet».

Artikkelen gjev eit innblikk inn i ei anna tid, ei tid der antisemittismen var stoverein nok til å sleppa til i eit intervju i ­Aftenposten utan fnugg av kritisk vinkling. Steinsvik er heller ingen kven som helst i norsk kristendomshistorie. Ho tok utdanning innan teologi, og var den fyrste kvinna som heldt preike i ei norsk kyrkje. Ho var også ein varm forkjempar for kvinnelege prestar, blant anna gjennom føredraget Kvendi og preste-­embættet, som vart halde i 1916 og som kom ut som pamflett i 1917.

Før dette var ho ein del Asker-krinsen, eit kulturelt og intellektuelt miljø rundt Hulda og Arne Garborg, nærare presentert av Alfred Fidjestøl i boka Frå Asker til Eden, som kom ut i fjor. Såleis var ho ein del av eit miljø som spela ei sentral rolle for den norske målrørsla.

Tona ned antisemittisme. Legg til at ho tidleg var involvert innan både teosofien og antroposofien i Noreg og at ho også studerte egyptologi og ein kan byrja å nærma seg biletet av ei kompleks og mangslungen kvinne. I 2012 gav Ingeborg Solbrekken ut biografien Kors og kårde, Marta Steinsviks liv og virke, 1877-1950. Boka er fascinerande lesnad, men har også fått høgst rimeleg kritikk: Blant anna tonar Solbrekken den antisemittismen Steinsvik stod for, kraftig ned.

På den siste halvdelen av 1920-talet var det likevel ikkje antisemittismen som fyrst og fremst sette sitt preg på Steinsvik sitt virke. Det var det anti­katolisismen som gjorde.

På bakteppet kviler fleire saker som førte til debatt om katolisismen her til lands på 1920-talet. På den fyrste halvdelen av 20-talet vart det diskutert om paragrafen i Grunnlova som stengde jesuittar ute av landet, burde opphevast.

Provoserande. I 1923 fekk den nederlandske kardinalen Wilhelm van Rossum sitt besøk i Noreg mykje merksemd, det var fyrste gongen ein kardinal vitja landet på hundrevis av år. Sidan vakte hans vesle bok Aan mijne Katholieke Landgenoten («Til mine katolske landsmenn») merksemd. Det er ikkje til å undrast over at skriftet vart provoserande for nordiske protestantar. Kardinalen skildra mellom anna den lutherske liturgien som tom, sjellaus og prega av dødskulde.

Av andre saker som vakte debatt, var konversjonane til Sigrid Undset og Lars Eskeland. I ettertid er det nok Undset som er mest kjend, men at Eskeland vende seg om fekk vel så mykje merksemd i samtida. Han var ein pioner innan folkehøgskulerørsla og ein glødande nasjonalist, ein sentral talar for det høgre­radikale Fedrelandslaget. Då han vart katolikk, førte det fram til den såkalla Eskeland-saka, der Stortinget til slutt avgjorde at Voss folkehøgskule ikkje kunne få statleg støtte så lenge Eskeland var styrar.

«Helvedes tjeneste». Den saka som vakte størst merksemd var likevel den såkalla Steinsvik-Riesterer-saka. Gjennom denne etablerte Steinsvik seg som den hissigaste kritikaren av katolisismen her til lands, noko som også let seg illustrera med eit heller sarkastisk sitat frå den skotskfødde norske forfattaren Gabriel Scott si bok Sven Morgendug frå 1926:

«Vi ser i disse dage i avisene, hvordan en teologisk furie her hjemme raser imot en anden kirke og tilmed har anlagt privat straffesak for at komme en anderledes tænkende broder til livs. Hvilket eksempel til efterfølgelse, ja hvilket eksempel på kjærlighet, paa fordragelighet og paa kristenaand!».

Bakgrunnen for Steinsvik-Riesterer-saka var at den ­katolske soknepresten Celestin Riesterer hadde reagert skarpt på Steinsvik sine åtak på katolisismen. I eit avisinnlegg spurte han blant anna om Marta Steinsvik «selv er en løgnfabrikant i helvedes tjeneste, eller om hun kun er naiv forhandler en gros et en detail». Det var meir enn Steinsvik kunne finna seg i. Ho gjekk til søksmål.

«Den eiendommelige rettssak i Kristiansand» gjekk ikkje av stabelen før i 1928. Saka fekk mykje merksemd i pressa, etter kvart også utanlands. Sjølv om ho grunnleggjande sett handla om skuldingane som Riesterer hadde kome med mot Steinsvik, og om hennar påstandar om ­jesuittisk morallære, vart ho langt på veg oppfatta som noko av eit oppgjer mellom den katolske og den protestantiske kyrkja.

Antikatolsk. Domen vart noko av eit paradoks. På den eine sida vart Riesterer frikjend, og Steinsvik vart dømd til å betala sakskostnadene. På den andre sida vart nokre av dei sterke uttrykka Riesterer hadde nytta, kjent for daude og makteslause. I media var det likevel i hovudsak Riesterer som vart sett på som vinnaren.

Dette var bakteppet då Marta Steinsvik seinare same år gav ut boka Sankt Peters himmelnøkler, som etter kvart kom i to ytterlegare opplag. I boka vert både hennar antikatolske idear og kvar ho henta inspirasjonen til dei, tydelegare for oss. Kjeldene hennar var i hovudsak utanlandske, og primært engelske, amerikanske og tyske.

Dei rangerer frå ateistiske åtak på presteskapet, via dei såkalla gamalkatolikkane sin kritikk av jesuittane og heile vegen til ein fundamentalistisk protestantisk antikatolisisme, som ho blant anna låner frå britiske Protestant Truth Society. Det kan i det heile vera vanskeleg å finna ein klår raud tråd, bortsett frå motvilja mot Den katolske kyrkja.

Antijesuittisk. Steinsvik vidareformidlar både ein antikatolsk diskurs med protestantisk utgangspunkt, ein antiklerikalsk diskurs med eit liberalt, kyrkjekritisk utgangspunkt, ein meir omfattande antireligiøs diskurs og ein spesifikk antijesuittisk diskurs.

Hjå henne flyt dei likevel saman. For henne var informasjonen ho henta frå antijesuittisk litteratur ikkje berre eigna til å gå til åtak på jesuittane, men faktisk eigna til å angripa heile Den ­katolske kyrkja, som etter hennar syn var gjennomført jesuittisk.

Steinsvik sin konklusjon – i form av eit «Oprop til det norske folk» - var også retta inn mot katolisismen som heilskap. Ho meinte at den opphavlege norske kyrkja, som etter hennar syn var keltisk og ikkje katolsk, hadde blitt øydelagt på 1300-talet, slik at «et rakrygget, høit kultiveret og fromt keltisk-evangelisk kristenfolk» hadde vorte omdanna til eit uvitande romersk-katolsk husmannsfolk. No kunne det skje igjen!

Munkeforbod. Løysinga var å gjenoppretta forbodet mot munkeordenar. Om ikkje Den katolske kyrkja som heilskap kunne stengjast ute, burde ein i det minste syta for at «gifttennene», klosterskular og katolske sjukehus, vart fjerna.

«Hvis mennesker eller husdyr angripes av smittsomme sykdommer», skreiv Steinsvik, «da faar stat og kommune det travelt med at ta alle forholdsregler for å utrydde pesten. Men naar jesuiter maalbevisst arbeider paa at indpode vor norske ungdom langt farligere aandelige smittestoffe, da legger den norske stat for tiden ikke to pinder i kors for at hindre denne jesuttiske mission».

Farlege. I den europeiske og amerikanske antikatolisismen Steinsvik lånte mykje frå, gjekk tre sentrale motiv igjen.

For det fyrste såg ein på jesuittane som farlege konspiratørar, underlagt ei framand makt. Ja, katolisismen var ikkje fyrst og fremst religion, den var politikk! Som det heiter i romanen Edderkoppen – en jesuit-intrige, skrive av Joseph Hocking og omsett til norsk av Steinsvik i 1930:

«Romerkirken var anderledes end alle andre kirker i verden. […] Den forlangte frihet for at ødelægge friheten for alle andre. Den var ikke et religiøs samfund. Den var først og fremst et vældig politisk maskineri, som arbeidet for kirkens overherredømme».

For det andre vart katolisismen, og då særleg dei katolske prestane, framstilt som eit seksuelt trugsmål. Mykje av skulda var gjeve til sølibatet, men også skrifteordninga og ikkje minst eksistensen av nonnekloster var ein del av dette biletet. Marta Steinsvik synte til fleire døme på det ein kanskje kan kalla nonnehorror, romanar og påståtte sjølvbiografiar som avslørte grufulle overgrep i kloster inklusive, sjølvsagt, seksuelle overgrep. Kjeldekritikken var det så som så med, ho syner blant anna til det openberre falsknarverket Awful Disclosures av Maria Monk.

«Unorsk». For det tredje vart Den katolske kyrkja sett på som både gamaldags og framgangsfiendtleg. Medan kyrkja sjølvsagt heilt reelt var ein motstandar av ei rekkje liberale reformer, gjekk dette vidare. Som forskaren­ ­Manuel Borutta påpeiker, vart katolisismen av både tyske og italienske liberalarar «ikkje berre skildra som grotesk anakronistisk, skandaløst tilbakeståande og politisk reaksjonær», men også som «eksotisk, primitiv og barbarisk», og katolisismen vart stengt ute frå den moderne historia, frå den europeisk sivilisasjonen og den nasjonale kulturen, og identifisert med Orienten.

Hjå Steinsvik vert katolisismen framstilt som grunnleggjande unorsk, som resultat av katolsk propaganda blant «et naivt, troskyldig folk», gjennomført av utanlandske katolikkar som ikkje hadde noko ynskje om å bli «et integrerende led av dette nye fædrelands folkeorganisme», men som i staden forræderisk arbeidde for å erobra landet. Dei utgjorde også eit trugsmål for ytringsfridomen.

Teologen Christian Ihlen, som vitna i rettssaka i Kristiansand og var ein av Steinsvik sine støttespelarar, var også sentral i Den norske Israelsmisjon (som formann frå 1908 til 1948 og redaktør for Misjonsblad for Israel fram til 1956).

Han skriv ikkje berre at han ikkje kunne finna noko gale med Steinsvik sine åtak på «jesuitermoralen», det handla faktisk om eit viktig samfunnsspørsmål – kor vidt jesuittane skulle få tilgang til landet. Så heldt han fram: «Og vi har da trods verdens største kirkesamfund endnu heldigvis ytringsfrihet i Norge».

Pinleg affære. Nesten tre tiår etter rettssaka kom debatten om jesuittar opp på ny. Noreg hadde underteikna Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Forbodet mot jesuittar, som framleis var grunnlovsfesta, hadde vorte ei pinleg affære.

I 1956, då paragrafen vart avskaffa, vart Steinsvik, som døydde i 1950, i liten grad referert, kanskje også grunna hennar høgst kontroversielle bok om landsvikoppgjeret, Frimodige ytringer.

Det konspirasjonsteoretiske elementet var likevel ikkje borte. Men noko var endra: Der Steinsvik hadde kombinert antikatolisisme og anti-jesuittisme med antijødiske førestillingar, vart jesuittane no gjeve skulda for fascismen og for antisemittismen, både av høgrekjempa­ Carl Joachim Hambro og av teologen Olav Valen-Sendstad. Sistnemnde stilte i eit ope brev spørsmålet: «Vil Stortinget gi jesuitt-­fascismen sin moralske anerkjennelse?»

Anti-jesuttismen syner seg påfallande fleksibel. Sjølv om motiva varierte, var han langt frå marginal. Ei lang rekkje leiarar i Misjons-Noreg oppmoda Stortinget til å gå imot grunnlovsendringa. KrF, med formann Erling Wikborg og nestformann Kjell Bondevik, røysta samla mot endringa. Det einaste partiet som samla røysta for, var Norges Kommunistiske Parti.

Gamle trådar. I dag er denne forma for anti-jesuittisme noko som stort sett lever i marginale miljø, nokre av dei frikyrkjelege, andre med gjennomført konspirasjonsteoretisk grunnlag.

Andre motiv i antikatolisismen lever likevel vidare, og det ikkje berre i populærlitteratur – til dømes i bøkene til Dan Brown.

Også i samband med diskusjonar om overgrepsskandalar dukkar gamle trådar opp. Det syner oss, om ikkje anna, at grensene mellom legitim religionskritikk og gamle fordommar ikkje alltid er like klår.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 10. JUNI 2015

Kommentar #1

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Interessant

Publisert nesten 7 år siden

Takk til Øyvind Strømmen for en særdeles interessant og velskrevet kronikk!

Kommentar #2

Randi Johnsen

45 innlegg  894 kommentarer

De unorske, ja sågar ueuropeiske katolikkene .

Publisert nesten 7 år siden

Veldig interessant og for meg ganske spennende. Som katolikk er det nå noen brikker som faller på plass i forhold til kommentarer og andre typer reaksjoner jeg har møtt på når jeg forteller folk hvilket kirkesamfunn jeg tilhører.

Kommentar #3

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Øyvind Strømmen. Gå til den siterte teksten.
Hjå Steinsvik vert katolisismen framstilt som grunnleggjande unorsk, som resultat av katolsk propaganda blant «et naivt, troskyldig folk», gjennomført av utanlandske katolikkar som ikkje hadde noko ynskje om å bli «et integrerende led av dette nye fædrelands folkeorganisme», men som i staden forræderisk arbeidde for å erobra landet. Dei utgjorde også eit trugsmål for ytringsfridomen.

Steinsviks syn til tross var katolisismen norsk nok i femhundre år før reformasjonen, og skiftet var ikke gjort som når man skrur på en bryter. Enda i lang tid var katolisismen norsk, og helt opp til vår tid finner man reminisenser i lutherske miljøer. 

Når jeg møter hevede øyenbryn som katolikk er det først og fremst fra andre bevisste kristne, de som har tatt aktivt stilling. Den jevne borger er stort sett likegyldig. Men det leder meg til tanker jeg har fått gjennom diskusjoner rundt religion med mange skrevne lutheranere. Når vi snakker om tro er de sjelden i stand til å si hva de tror på. De er sikre på at de tror på "noe" men kan ikke definere det, eller de ønsker ikke. Så spør jeg meg hva som har skjedd med kristenheten, og hva som kunne ha vært bilde om reformasjonen ikke hadde kommet til Norge. Det er vanskelig å si at lutherdommeni dag preger samfunnet på en positiv måte, eller at sektene og frikirkene utgjør noen samfunnskraft. Om man ønsker en kirke er det strengt tatt bare den katolske som er et alternativ. Man kan mene mangt om DKK, men den har vært veldig konsistent og klar på det religiøse som andre kirker ikke har evnet. Jeg tror jeg har dekning i å si at i å bevare troen, religionen som sentral faktor i sin eksistens, når ikke de andre kirkene DKK til knærne. 

Jeg er glad for at VL tar inn artikler fra Strømmen og andre som kan støtte opp under et mer sivilisert syn på katolikker. Vi er mange som føler gnaget fra andre om hvor spesielle vi er, men vi vet også at det bunner i uvitenhet. Like lite som man kan definere hva man selv tror på er vanlige borgere i stand til å definere hva en katolikk er. Det var under luthersk influens at det religiøse samfunnspreget i Norge gikk i oppløsning. 

Kommentar #4

Øyvind Norderval

14 innlegg  462 kommentarer

Takk til Strømmen

Publisert nesten 7 år siden

Øyvind Strømmen tar her tak i en lite ærefull sak i norsk kirkehistorie - jesuittforbudet. Og ikke minst Marta Steinsviks demagogiske virksomhet på 1920-tallet. Men kanskje verre var frontene i 1956 da C.J. Hambro allierte seg med de mest reaksjonære fraksjonene innenfor Den norske kirke. Et samlet bispekollegium, minus Bjørgvin-bispen Ragnvald Indrebø, gikk inn for en opphevelse av jesuitt-paragrafen ut fra relgionsfrihetsprinsippet. Hambro derimot allierte seg med indremisjonskreftene i Den norske kirke. Men denne fraksjone led et dundrende nederlag i Stortinget, ettersom tiden hadde løpt fra dem. Jeg vil her henvise til en artikkel av meg som kommer på trykk i en bok om § 2 i Grunnloven på St. Olavs forlag senere i år.

Men situasjonen i dag er mer kompleks. En ting er reminisensene av antikatolisisme som f.eks. avisen Vårt Land kolporterer. En annen ting er interne stridigheter innenfor Den katolske kirke, for en stor del satt i scene av lutherske konvertitter som sammenblander Aremark og Roma, Hallesby og paven.

Innenfor Den norske kirke er det økumeniske perspektivet satt høyt. I Oslo bispedømme har våre katolske medkristne fått disposisjonsrett til Bretvedt kirke, og Trefoldighetskirken beynttes jevnlig av St. Olav menighet. Katolisisme er ikke lenger et "trugsmål" innenfor Den norske kirke, bortsett fra i perifere kretser. Det store problemet nå er det antikatolske innenfor en katolsk sammenheng. Jeg sikter da til den uverdige virksomhet som bedrives overfor Oslo katolske bispedømme av katolske aktører med avisen Vårt Land som innpisker.

Kommentar #5

Johannes Morken

444 innlegg  937 kommentarer

For ordens skuld

Publisert nesten 7 år siden
Øyvind Norderval. Gå til den siterte teksten.
Men situasjonen i dag er mer kompleks. En ting er reminisensene av antikatolisisme som f.eks. avisen Vårt Land kolporterer

Berre eitt poeng: Strømmen var bedt om å skrive kronikk. Av og i Vårt Land.

Kommentar #6

Øyvind Norderval

14 innlegg  462 kommentarer

Bra!

Publisert nesten 7 år siden

Da begynner vel erkjennelsens lys å demre for Vårt Lands redaksjon. Ikke dårlig bare det!

Kommentar #7

Eirik A. Steenhoff

27 innlegg  461 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Øyvind Norderval. Gå til den siterte teksten.
Katolisisme er ikke lenger et

Vennligst dokumentér denne påstanden, som er temmelig grov. Hva i alle dager er den basert på?

At det "antikatolske" nå lever innenfor Den katolske Kirke -- det er sterkt sprog i en sak som forøvrig handler om helt andre ting.

Mener du at katolikker -- eller avisredaksjoner -- som har ytret seg kritisk i OKB-saken fører en "antikatolsk" agenda? Dvs. med den hensikt å undergrave Kirken? Eller forstår vi begrepet på vidt forskjellig vis?

Så langt har ingen hittil gått med ordbruken i denne saken, hverken i bispedømmets administrasjon eller i den katolske offentlighet ellers. Gratulerer i så fall med denne veldige og fullstendig meningsløse grenseforskyvning.

(fjerna avsporing)

Kommentar #8

Eirik A. Steenhoff

27 innlegg  461 kommentarer

Svar

Publisert nesten 7 år siden

Jeg er bare ute efter svar, i denne omgang på dine uhyrlige (og ganske ubegrunnede) påstander om katolsk antikatolisisme.

Får jeg det?

(FJERNA AVSPORING)

Så, igjen: Hvordan forstår du antikatolisisme, og hvordan gjør begrepet seg gjeldende i OKB-saken?

Kommentar #9

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Man kan mene mangt om DKK, men den har vært veldig konsistent og klar på det religiøse som andre kirker ikke har evnet. Jeg tror jeg har dekning i å si at i å bevare troen, religionen som sentral faktor i sin eksistens, når ikke de andre kirkene DKK til knærne.

Det er på tide å ta katolisismen tilbake. Vi har mange ledige kirker som står klare. Og trolig mange som vil sette pris på hjemkomsten. 

Det er ikke sjelden jeg møter alminnelige sekulære nordmenn som lytter interessert når jeg forteller litt om kristentroen i den katolske sammenhengen.

Katolisismen svarer også godt til den åndelige lengselen som finnes i folk, og som folkekirken ikke klarer å favne.

Kommentar #10

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Forsiktig med å skryte på seg for mye

Publisert nesten 7 år siden
Øyvind Strømmen. Gå til den siterte teksten.
Andre motiv i antikatolisismen lever likevel vidare, og det ikkje berre i populærlitteratur – til dømes i bøkene til Dan Brown.

For selv om man leser bøkene til Dan Brown hvor jo den katolske kirken er en del av bakteppet så vil jeg vel tro at de fleste som satt pris på bøkene egentlig ikke har noen som helst interesse eller forhold til den katolske kirke. 

Tidligere menneskers syn på ting kan man ikke bare anta at er videreført til dagens mennesker. Der er det en del grupper som bommer stygt, de tror at noen egentlig er interessert i dem. De nekter rett og slett å godta at det hverken er negativt eller positivt syn på dem. 

Jeg vil tro at de fleste som mener at medlemssaken som nå er avdekket kan tyde på juks og fanteri og et snev av arroanse men ellers spiller det liten rolle så lenge det blir ryddet opp i. Det som nok vil henge igjen er vel at man ikke la seg flat men gjorde som justisministeren, kom med en masse unnskydlninger og utenomsnakk. 

Det får nok mange til å tenke sitt men like fullt får det dem neppe til å tenke så mye på katolisisme generelt. Hvorfor skal man det om man ikke er katolikk. 

Kommentar #11

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.
Det er ikke sjelden jeg møter alminnelige sekulære nordmenn som lytter interessert når jeg forteller litt om kristentroen i den katolske sammenhengen.

Katolisismen svarer også godt til den åndelige lengselen som finnes i folk, og som folkekirken ikke klarer å favne.

Ja, jeg tror man kan si at for de som søker et kirkefellesskap og ikke karismatikk eller sekterisme, er det ikke noe alternativ. Når vi bare kommer forbi stadiet med kondomene, de homofile og nå de neste 50 årene medlemsrotet, kan man av og til finne en religiøs lengsel som kunne vært forløst av DKK og ingen andre steder. De som søker religion i åpent lende vil finne seg hjemme i DKK. 

Kommentar #12

Lars-Arne Høgetveit

18 innlegg  14 kommentarer

Olav Valen-Sendstad

Publisert nesten 7 år siden

Skal vi forstå hva katolisisme er og hva jesuitterne er  bør vi til en tungvekter som Valen-Sendstad:

"Olav Valen-Sendstad om store kamplinjer i Europa: Moskva Rom

Den som kjenner best til de store linjer i Europas åndskrefter i bunnen av åndskamp som ligger under den som igjen utvikler seg, er uten tvil Olav Valen-Sendstad og slik som han skrev om det i 14 epistler i Dagen for mange år siden. Heftet het ”Moskva Rom. 14 epistler om verdenspolitikken og det 20de århundres motrevolusjon” og kom på Lunde i 1952. Heftet finnes for nedlasting:  www.tagryggen.dk/downloads/books/moskva_rom.pdf

Det er jo ikke overraskende at VL ber Strømmen om å skrive om temaet, VL støtter betydelig opp om den utviklingen vi nå ser tilbake til før-reformatorisk tid.

Kommentar #13

Øyvind Norderval

14 innlegg  462 kommentarer

Med respekt å melde

Publisert nesten 7 år siden

Med respekt å melde: I denne saken var Olav Valen-Sendstad en betydelig lettvekter. Han hevdet at jesuittene var ideologisk basis for nazismen. Det er selvfølgelig bare tøv.

Kommentar #14

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Javel, ja...

Publisert nesten 7 år siden
Lars-Arne Høgetveit. Gå til den siterte teksten.
Skal vi forstå hva katolisisme er og hva jesuitterne er bør vi til en tungvekter som Valen-Sendstad

Du er kanskje da blant dem som beklager at jesuittparagrafen ble opphevet?

Kommentar #15

Olav Rune Ekeland Bastrup

100 innlegg  2613 kommentarer

Er norsk antikatolisisme død?

Publisert nesten 7 år siden

Det er prisverdig av Strømmen å grave i dette stoffet. Jeg håper enhver som leser hans kronikk ser overføringsverdien dette har til mer dagsaktuelle problemstillinger rundt fremmedfrykt. I går var det jøder og katolikker. I dag er det muslimer.

Jeg har noen supplerende merkander. Strømmen skriver mye om fru Steinsvik. Det er ikke uforståelig. I antikatolisismens historie er hun litt av et case. Å lese henne er interessant som rent personstudium. Det skal også bemerkes at hun var en av de første, hvis ikke den første, som tok opp rettssikkerheten for de landssvikdømte. Det skjedde allerede i 1946 mens rettsoppgjøret ennå var i sin første fase. Her hadde hun noen gode poenger, og som det er lettere å se relevansen av med avstand i tid.

Men antikatolisisme er mer enn Steinsvik og jesuittparagraf. Det er viktig å skille mellom antikatolisisme og antiklerikalisme. Det første er et protestantisk fenomen og hvor teologiske spekulasjoner er blandet sammen med politiske konspirasjonsteorier, uten at det er klart hvor det ene slutter og det andre begynner. Her kunne Strømmen nevnt EU-debatten i 1972. Den er et ikke helt uviktig kapittel i antikatolisismens historie i Norge.

Antiklerikalisme, derimot, er et fenomen i katolske land, og er en politisk og ideologisk motivert maktkritikk, ofte velbegrunnet og kontekstuelt forståelig. Antiklerikalismen har sterke tradisjoner ikke minst i Frankrike, men man vil finne den i de fleste store katolske land. I Latin-Amerika har Mexico en langt antiklerikal tradisjon. Det er egentlig den gamle soga om forholdet mellom verdslig myndighet og kirkens selvstendighet og uavhengighet som her går igjen i modernismens gevanter.

Norsk antikatolisisme stikker dypt, men ikke i form av åpen antipati eller bevisste strategier for å bekjempe den katolske kirke. Det dreier seg mer om kunnskapsløshet og fordommer som får sirkulere ukorrigert i visse miljøer. Kunnskapen om verdens største trossamfunn har i Norge vært latterlig lav helt opp på professornivå ved våre teologiske fakulteter. Jeg glemmer f.eks. ikke et foredrag jeg hørte for noen år siden av en ellers respektert teolog som påstod at katolikkene drev med relikviemesser. Min grønne ungdom til tross - jeg tillot meg å protestere, men ble avfeid med et irritert grynt som sa at du vet ikke hva du snakker om, lille venn. Men det gjør jeg. Katolikker driver IKKE med relikviemesser, har aldri gjort det, kommer aldri til å gjøre det.

Når jeg forteller slike historier for andre katolikker, les det med en oppgitt latter. Når dumskapen når et visst nivå, nytter det uansett ikke å ta til motmæle, man kan bare flire. Så fortelles det skadefro om andre dumheter noen har opplevd. Som denne, som er en av klassikerne: Hvorfor tror dere på Maria og ikke på Gud? Hva i all verden skal man svare? Man blir bare stum av slikt. 

Dette forteller også litt om hva som har vært den hjemlige katolske kirkes strategi i møte med kunnskapsløysa: Å ligge stille, å ikke ta til motmæle. Celestin Riesterers angrep på Steinsvik hører således til unntakene. Atskillig opplysningsarbeid har vært drevet i det stille, og det har nok hatt sin langsomme virkning, men kirken har holdt seg langt bortre fra å bedrive teologisk polemikk. Det har aldri vært den katolske kirkes strategi å forsvare seg eller ta til motmæle mot urimeligheter, som f.eks. at man ikke kunne være lærer i norsk skole uten å være medlem av statskirken. Kirken har opptrådt tilbakeholdent og utvist en taktfull beskjedenhet i samfunnet i visshet om at Norge ikke er et katolsk land og at det er kirkens eget ansvar å gjøre seg fortjent til det norske samfunnets velvilje. Kirken har legitimert sitt nærvær i vårt land gjennom å gjøre en hederlig samfunnsinnsats på mange plan. Som sykehusbygger og i karitative virksomheter, som f.eks. Franciskushjelpen, har den katolske kirke spilt en betydelig og pioneraktig rolle i nyere norsk sosialhistorie, og som er helt uproporsjonal med det beskjedne antall katolikker i kongeriket frem til de seneste år.

For noen av de mest innbitte kritikerne ble imidlertid også dette galt. Det ble påsått at man bygget sykehus for å tuske til seg proselytter ved sykesengen. De katolske sykehusene var den katolske kirkes huggtenner, skrev Steinsvik.

Det verste er at det finnes et lite snev av sannhet bak denne fordommen. Det finnes en del historier om nordmenn som aldri hadde hatt noe med kirke og kristendom å gjøre før de havnet på et katolsk sykehus og møtte omsorgen fra kjærlige nonner. Og som deretter konverterte. Ikke minst skjedde dette i nødsårene under og like etter krigen, og der nøden var større enn andre steder: Finnmark.

Poenget her er imidlertid et annet: Det finnes fortsatt en generasjon norske katolikker som kan fortelle hvordan det var å ha det homogene norske majoritetssamfunnets skjeve blikk på seg. Som opplevde at den kirke og de prester og ordensfolk de var blitt glade i, ble mistenkeliggjort nærmest uansett. Alt man gjorde og alt man sa ble galt. Uansett. Deres erfaringer skiller seg ikke prinsipielt fra andre minoriteters.

Er norsk antikatolisisme død? Ja og nei. Med unntak av i noen aparte miljøer er nok den primitive antikantolisismen død. I dag har islam kommet imellom og får ta det meste av støyten. Flaks for katolikkene. Uflaks for muslimene.

Men at antikatolisismen er slumrende til stede, er jeg ikke i tvil om. Den trenger bare en trigger. Så lenge katolikkene ikke oppleves som noen trussel mot det tette norske fellesskapet, er det ingen ting som trigger denne frykten. En skandale eller to blir da heller ikke noe å hisse seg opp over, men bekfrefter samtidig for mange noen latente forestillinger man bærer med seg.

Dette kan endre seg om den katolske kirke vokser seg så stor i Norge at den blir dominerende og mektig alene gjennom sin kjøttvekt. Da er det viktig å skille mellom legitim makt- og religionskritikk og balstyrige konspirasjonsteorier som får yngle fritt der kunnskap og innsikt er vakuumisert.

Kommentar #16

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Et lite innsmett

Publisert nesten 7 år siden

For egen del har jeg aldri vært anti-katolsk. Ingen i min nærhet har heller ikke vært eller er det. Innlandslutherdommen har nok alltid vært av det trauste og ikke så oppfarende slaget. Takk og pris og lov osv.

Tvert imot, det er mye ved katolisismen som fascinerer. I går f.eks., da jeg hørte en luthersk prest snakke om at hun syntes det var flott med vakker homosex foran alteret i Frogner kirke, ble jeg plutselig temmelig katolsk, dog ikke mer enn paven, men altså... Hvordan konverterer man forresten?

Kommentar #17

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Hvordan konverterer man forresten?

Du tar kontakt med nærmeste kirke og går til samtaler med den lokale prest over en viss tid og så blir dere enige om når tiden er moden. 

Kommentar #18

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Andeleg oppleving

Publisert nesten 7 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Tvert imot, det er mye ved katolisismen som fascinerer. I går f.eks., da jeg hørte en luthersk prest snakke om at hun syntes det var flott med vakker homosex foran alteret i Frogner kirke, ble jeg plutselig temmelig katolsk, dog ikke mer enn paven, men altså... Hvordan konverterer man forresten?

eg vil slett ikkje gjera krav på katolisisme eller annan autoritet, men eg må vedgå at min indre katolikk for første gong på svært lenge gav livsteikn frå seg. Er det det ein kallar ei andeleg oppleving? Bra at Njål gjev rettleiing - det heile vil sikkert gå over etter eit par samtalar med den katolske presten i Nidaros.

Kommentar #19

Øyvind Norderval

14 innlegg  462 kommentarer

Med teskje denne gang

Publisert nesten 7 år siden
Eirik A. Steenhoff. Gå til den siterte teksten.
Så, igjen: Hvordan forstår du antikatolisisme, og hvordan gjør begrepet seg gjeldende i OKB-saken?

Jeg har forsøkt å komme med en nyansert tilnærming til dette problemet, men du har øyensynlig ikke villet åpne for de perspektivene jeg bringer til torgs. Det får være ditt problem.

Antikatolisisme er et vidt begrep. Historisk sett representerer det en en ubehagelig del av norsk kirkehistorie. Selv om det også der er nyanser: 1600-tallets jesuittisme i Norden er ikke noe som den katolske kirke behøver å skryte av. Jeg skammer meg også over Marta Steinsviks perfide virksomhet overfor den katolske kirke på 1920-tallet. Men på den annen side var hennes katolske motstandere som f. eks. Sigrid Undset ikke mindre perfid. Slik kontroversteologi kan vi ikke leve med som kristne i møte med et samfunn der kristendommen er på retur.

Det store gjennombruddet kom med Vaticanum II. Jeg hadde på 1980-tallet det privilegium å bo i kloster i Paris sammen med konsilfedrene Congar og Chenu som inkluderte meg i en økumenisk samtale som har vært konstituerende for mitt kirkesyn. Som trosfellesskap er vi nødt til å stå sammen om de utfordringer som det moderne samfunn gir overfor kristen tro.

Når det gjelder det jeg kaller for indre antikatolisisme, dreier det seg om nettopp dette: Å skjønne tiden og sammenhengen. Istenfor driver man med interne feider og oppgjør som bare er destruktive. Biskop Bernt Eidsvig har vært og er en betydelig leder for den katolske kirke i Norge, og han har ikke fortjent all den kritikken som nå rettes mot ham. Den katolske kirkes styrke er dens internasjonale bredde. Samtidig er dette dens svakhet: Når selvbestaltede småpaver driver sin virksomhet i dette brede fellessakpet, ligger det an til konflikt.

Kommentar #20

Eirik A. Steenhoff

27 innlegg  461 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden

Takk for din redegjørelse - med teskje. Det meste av innholdet faller imidlertid på stengrunn.

Jeg vil understreke at jeg er uenig i din analyse. Jeg ser ikke sammenhengen mellom den historiske antikatolisisme som du skisserer, og den dagsaktuelle situasjon i Oslo katolske bispedømme. Jeg forstår simpelthen ikke hva en "indre antikatolisisme" skal bety, og særlig ikke i en sak som dreier seg om administrativt surr og ansattkonflikter snarere enn teologiske kontroverser. Jeg vet ikke hvordan man skal kunne påvise en forbindelse her, utover bare å konstatere som du gjør at "sånn er det."

Din beskrivelse av biskopens integritet osv. er jeg forøvrig enig i.

Men selv når du skriver om dette, og når du sauser sammen historiske kjensgjerninger med høyst subjektive oppfatninger om en aktuell sak - for øvrig i en kirke du ikke selv tilhører - synes jeg du kommer med mange urettmessige og til dels grove insinuasjoner.

For eksempel når du kaller enkelte katolikker for "selvbestaltede småpaver": hvem er disse? Er det de ansatte i Oslo katolske bispedømme som du mener fortjener en slik karakteristikk? Fortjener de å bli kalt "antikatolske," og blandet inn i historiske situasjoner der det var oppfattet ikke bare som eksotisk, men regelrett farlig å være katolikk? Din innfallsvinkel her finner jeg intet mindre enn uverdig.

Jeg er sikker på at nåværende ledelse i OKB ville være ganske uenig i dine karakteristikker og antydninger i denne saken. De ansatte du øyensynlig forsøker å ramme ville blitt rasende.

God helg.

Kommentar #21

Øyvind Norderval

14 innlegg  462 kommentarer

En tilleggskommentar

Publisert nesten 7 år siden

Jeg vil takke Vårt Land for å ha tatt opp den viktige debatten om antikatolisisme både i papiravisen og her på VD. Det viser at saklige argumenter kan nå fram og føre til en videre utviklende samtale. Da vil man kunne se at argumenter ikke nødvendigvis behøver å falle på steingrunn (MODERATOR HAR SLETTA EIN PERSONSLENG).

Kommentar #22

Viktor Brekke

0 innlegg  21 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden

Det var da svært til moderering i denne debatten  :)

Kommentar #23

Øyvind Norderval

14 innlegg  462 kommentarer

Riktig observert

Publisert nesten 7 år siden
Viktor Brekke. Gå til den siterte teksten.
Det var da svært til moderering i denne debatten :)

Du har observert helt korrekt, men av og til må moderator inn for å sette tingene på plass. Jeg har stor tillit til Johannes Morkens dømmekraft. Nå begynner denne tråden å få retning mht spørsmålet antikatolisisme.

Kommentar #24

Ola Bog

286 innlegg  67 kommentarer

Majorstua

Publisert nesten 7 år siden

Ja, dette var litt av en tråd, gitt.
Moderert i alle ender.

Så jeg skal være forsiktig her.

Men altså, fordi tanta mi, sr. Liv Robak o.p.,
tilbrakte hele sitt voksne liv i et kloster på
Majorstua i Oslo, Sta. Katarinahjemmet - så
kan undertegnede melde at han nærmest
har vokst opp - i et nonnekloster.

Det var ikke bare, bare.


 

Kommentar #25

Øyvind Norderval

14 innlegg  462 kommentarer

Liv Robak

Publisert nesten 7 år siden

Hun var en flott representant for dominikanerordenen. En klok dame.

Kommentar #26

Kjell Haugen

6 innlegg  1547 kommentarer

Det er stor forskjell på AntiJesuitt og AntiKatolsk

Publisert nesten 7 år siden
Øyvind Strømmen. Gå til den siterte teksten.
Ho meinte at den opphavlege norske kyrkja, som etter hennar syn var keltisk og ikkje katolsk, hadde blitt øydelagt på 1300-talet, slik at «et rakrygget, høit kultiveret og fromt keltisk-evangelisk kristenfolk» hadde vorte omdanna til eit uvitande romersk-katolsk husmannsfolk. No kunne det skje igjen!

Grunnloven var rettet mot Jesuitter og ikke katolikker. 

Slik jeg har forstått forskjellen er at Jesuittordenen en motbevegelse i det katolske systemet som skulle aktivt arbeid mot reformasjonen etter Luther/Calvin.   Og at jesuitterparagrafen i grunnloven var der for å beskytte den lutherske kirke som statens religion.

Det at keltisk-evangelisk kristenfolk hadde preget norsk religiøsitet er lett å se på på vestkysten. Ser man sammenhengen mellom tidlig kirke-historie på Ulstein , Kinn, Moster og Selje virker dette som det var mye keltisk-evangelisk inspirert.  I denne sammenhengen må vi også skille mellom Dansk og Norsk historie.  Danmark var tidlig Romersk-katolsk-kontrolert og Norge var mer influert fra Keltisk-evangelisk tankesett gjennom den utstrakte samarbeidet over Nordsjøen som alltid har vært der.  Den romer-katolske inflytelsen i Norge kom ført med dansketiden - før det var Norge mer keltisk-evangelisk. I denne sammenhengen er det vært å merke seg at i den Ortodoske verden ble St. Olav helligkåret 250 år tidligere enn i den Katolske verden.  Olav den Hellige ble først helligkåret etter at Nidarosdomen var ferdigbygd - da hadde Olav vært tilbedt som helgen i den ortodokse kirke lenge.

Kommentar #27

Hege Askvik

0 innlegg  4 kommentarer

Helligkåring

Publisert nesten 7 år siden

St Olav ble helligkåret av biskop Grimkjell ca et år etter slaget på Stiklestad så de ortodokse var vel ikke ferdig med sin helligkåring 250 år tidligere?

"Snorre skriver om hans helligkåring: "Så ble det avgjort etter biskopens utsagn og med kongens samtykke og hele folkets dom, at kong Olav var virkelig hellig. Kongens legeme ble båret inn i Klemenskirken og ble bisatt over alteret" (Sitat fra St Olavs helgenbiografi på katolsk.no) Den gang var det de lokale biskopene som helligkåret folk, det var først senere at dette bare ble gjort i Roma.

Ellers er jesuitter katolikker, de også. Pave Frans er F.eks jesuitt. Grunnen til at frykten var spesielt stor mot jesuittene var vel at de var en misjonerende og ganske offensiv orden.

Kommentar #28

Øyvind Norderval

14 innlegg  462 kommentarer

Helt korrekt, Hege Askvik

Publisert nesten 7 år siden
Hege Askvik. Gå til den siterte teksten.
t Olav ble helligkåret av biskop Grimkjell ca et år etter slaget på Stiklestad så de ortodokse var vel ikke ferdig med sin helligkåring 250 år tidligere?

Olav Haraldsson ble helligkåret i 1031 av biskop Grimkjell. For de som har interesse for dette kan kikke på min artikkel:

”Biskop Grimkjell: Ideolog og strateg for innføringen av det kristne kongedømme i Norge”, i: Årbok for Nidaros bispedømme 1998. Trondheim 1998, s. 51-62.

Kommentar #29

Kjell Haugen

6 innlegg  1547 kommentarer

Hvem var Grimkjell ?

Publisert nesten 7 år siden
Hege Askvik. Gå til den siterte teksten.
St Olav ble helligkåret av biskop Grimkjell ca et år etter slaget på Stiklestad så de ortodokse var vel ikke ferdig med sin helligkåring 250 år tidligere?

Olav Haralson / Olav digre / Olav den hellige døde i en periode hvor det var mange strider mellom det som senere ble kalt de ortodokse kirkene og den romerske kirke.  Olav den hellige ble mest populær i den ortodokse delen av kirkene i nordområdene.

Ifølge den romerske Erkebiskop i Hamburg - Adam av Bremen var Olav var hele sitt liv i krig med Kong Knut av Danmark.  I hans beretning fra rundt 1067 var det mest sannsylig at Olav digre ble snikmyrdet på Stiklestad av noen for å tekkes kong Knut av Danmark som hadde angrepet Norge.  Etter Olavs død snudde riktignok stemningen seg mot Kong Knut i Norge og Norge bestod som egen nasjon og konge et par hundre år til.

Olavs forbindelse østover med sine slektninger i det "ortodoksdominerte" Kiev og hans egen hirdbiskop Grimkjell spilte en stor rolle i denne striden med Kong Knut fra Danmark og ettermæle til Olav Digre. Det er ingen tvil om at Kong Knut i denne sammenhengen var velsignet av og representerte den romerske kirke. Hans sverddød gjorde at Olav digre ble tidlig populær som hellig i den østlige ortodokse kirke og blant Kong Knuts kristne motstandere i det gamle kristne keltiske i Irland / Skotland og øyene omkring.

Først etter at det romerske katolske Danmark overtok både konge & kirke makten i det "Ortodoks" pregede Norge ble Olav  og Sunniva & Seljemennen også annerkjent som  romersk katolsk helgener i Norge. Dette skjedde først etter at Nidarosdomen var ferdig rundt 1251 og en nødvendighet for den romerske kirke å gjøre dette for å få innpass i Norge. Selv om de egentlig selv gjennom sin velsignede Kong Knuts menn hadde snikmyrdet denne hellige mann som en del av stridighetene rundt "det store skidsma".

Kommentar #30

Kjell Haugen

6 innlegg  1547 kommentarer

To årstall som er viktige å huske på.

Publisert nesten 7 år siden
Øyvind Norderval. Gå til den siterte teksten.
Olav Haraldsson ble helligkåret i 1031 av biskop Grimkjell.

I 1153 ble erkebispesetet opprettet i Nidaros.

I 1164 ble Olav Haraldson helligkåret av Pave Aleksander III og ble etter det kalt Olav den hellige.  Adam av Bremen brukte navnet Olav Martyr i sine bøker.

( http://www.catholic.org/saints/saint.php?saint_id=4899)

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere