Da jeg var i dødsriket

Min bestefar døde rett etter min bestemor. Jeg var 18 år gammel, hadde nettopp flyttet hjemmefra og var veldig lei meg. Natten etter at de ble gravlagt opplevde jeg noe forunderlig: Jeg lå som lamslått i sengen, usikker på om jeg var våken eller sov. I sinnet var jeg på vei ned i en dyp kløft. Jeg fikk en sterk følelse av at der nede var dødsriket – og besteforeldrene mine.

Var det en sorgsliten kropp som spilte meg et puss? Eller var det en ekte religiøs opplevelse? Jeg blir nok aldri ferdig med den natten. Den forandret meg.

Jeg er selvfølgelig ikke den eneste som har hatt lignende opplevelser. Mer kjente eksempler er Paulus’ reise til Damaskus eller Muhammeds første møte med engelen Gabriel.

Hva er disse opplevelsene? Mange forskere jobber med det. Mest kjent er kanskje Michael Persinger, som fremkaller «gudsnærvær» ved å sende elektriske impulser til hjernen. Slik forskning blir fort tabloidisert. Et eksempel er Vårt Lands intervju med nevrologer som mente at Paulus og Muhammed var epileptikere.

Men spekulasjoner om hvordan åndelige opplevelser henger sammen med kroppen er ikke ny. William James skriver om det i en av religionsvitenskapens klassikere, The Varieties of Religious Experience fra 1902 (eller, som den heter i Ola Raknes’ 1920-oversettelse, Religiøs røynsle i sine ymse former: ein etterrøknad um mannanaturi.

I boka tegner William James et sympatisk bilde av kvekernes grunnlegger George Fox. «Men med umsyn til nervehelse var Fox psykopat eller détraque (skrullut) så greidt som nokon», skriver James.

Man skulle tro at slikt er kjærkomment for oss ateister. Av Richard Dawkins har vi jo lært at Gud er en vrangforestilling, og med fotnoter hentet fra den nye forskningen kan vi slå det fast en gang for alle: Religiøse folk er ikke helt friske i hodet. De er epileptikere eller – som James skriver – direkte «skrullut».

Men stopp en hal. Er vi ateister så annerledes, da?

Jeg er ateist, og en solid del av min livssynsinteresse stammer nettopp fra natten etter min bestefars jordfestelse. Jo da, jeg vet at opplevelsen var som et skoleeksempel på det som kalles søvnparalyse. Kløfta ned til dødsriket minner også påfallende om åpningen av Dantes Den guddommelige komedie, som den pretensiøse tenåringen Søderlind nylig hadde prøvd seg på. Men hva om dette likevel var et glimt inn i en åndelig virkelighet? Hva om…?

Men hva med ateister som ikke har opplevelser som mine? Vel, la meg vende tilbake til William James’ klassiker igjen. Der skriver han at det er

«(…) ikkje eit einaste av våre sinnstilstand, det vere høgt eller lågt, friskt eller sjukt, som ikke hev einkvar organisk tilgang til vilkår. Vitskaplege teoriar krev sine organiske vilkår likso vel som religiøse hugrørslor; og kjende me berre fakta nøgje nok, vilde me tvillaust sjå at 'leveri' avgjer det som den stride ateisten segjer, like fullt som det som kjem frå metodisten når han i syndevissa er i angest for sjeli si.»

Krasjoversatt til moderne norsk: Livssynet vårt er et produkt hvordan kroppene våre er skrudd sammen. Enten vi er kampglade ateister eller dypt troende.

Det er lett å se at våre foreldre og omgivelser har mye å si for hva vi ender opp med å tro på. At også biologien vår påvirker troslivet kan være vanskeligere å svelge. Men det er virkelig verdt å tenke over, og kanskje la det mane til en viss ydmykhet.

Kanskje er ikke vår tenkning og tro så fri som vi liker å innbille oss?

Først publisert i spalten gjesten, Vårt Land 5. juni 2015