Verdidebatt

Bygg ned velferdsstaten

Vi kan ikke forvente høyt entreprenørskap i en befolkning som ikke har behov for økt velferd. Bør vi derfor flytte ansvaret for vår velferd bort fra staten og tilbake til oss selv?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Gjennom våre velferdsordninger har vi her i Norge svært gode rettigheter og et omfattende sikkerhetsnett. Det føles trygt. Er det likevel mulig å snakke om at det finnes en grense for når sikkerhetsnettet er for stort og for omfattende?

I denne omgang tenker jeg ikke på at velferdsordningene blir for kostbare og ikke er bærekraftige. Det spørsmålet er stort nok, og er i seg selv et godt nok argument for hvorfor velferdsordningene burde vært bygget ned. Men det er ikke temaet her.

I denne omgang tenker jeg på sikkerhetsnettet som en bremse for utvikling og nyskaping.

Vi har lenge hørt at vi må finne noe nytt å leve av når oljealderen er slutt. Og selv om vi alltid har visst at oljen ikke vil vare for alltid, har vi nok følt at vi har god tid på å klekke ut hva vi skal produsere. Men nå kan det begynne å haste likevel. Oljen har ikke tatt slutt, men næringen sliter med dårlig oljepris. Dermed stopper investeringene.

Spørsmålet blir da; vil gründere komme opp med noe nytt og levedyktig som vi som samfunn kan leve av i fremtiden? Det vil de helt sikkert, dersom mulighetene er der, og staten legger til rette for nyskaping vil nok mange si. Men hva om vi snur på fjøla, og sier det slik; dersom det ikke finnes noe å leve av, vil det ikke da dukke opp noen som starter med noe nytt? Det heter jo at nød lærer naken kvinne å spinne. Spørsmålet for oss blir vel mer i retning av om velstand lærer påkledd kvinne å spinne?

Det kan nemlig tenkes at om sikkerhetsnettet blir for stort vil det kunne virke kontraproduktivt. La meg gi et eksempel; la oss si at jeg står uten jobb. Jeg står foran to valg for hva jeg vil gjøre videre. Det ene er å gå til NAV og be staten ta seg av meg. Jeg får en eller annen form for trygd, og hjelp til å komme tilbake til arbeidslivet. Det andre alternativet er å satse sparepengene mine på å skape min egen arbeidsplass. Hva gjør jeg?

Hvordan du eller jeg ville valgt i en slik situasjon vil være forskjellig ut fra mange hensyn, men det er noen mekanismer som vil virke likt på både deg og meg – med ulik styrke. Vi vil begge vurdere risiko opp mot gevinst når vi skal velge. Om jeg fryser er jeg villig til å satse ganske mye for å lære å spinne. Rett og slett fordi gevinsten er å bli varm. Men er jeg varm, er jeg ikke interessert i å risikere så veldig mye. Jeg er jo allerede varm.

Hva vi skal leve av når oljealderen er slutt er en stor utfordring. Staten har et viktig ansvar for å stimulere og legge til rette for nye næringer. Men staten kan ikke skape arbeidsplasser. De må vi skape selv. Selvsagt kan staten sprøyte penger inn i økonomien ved å øke offentlige investeringer og på den måten skape etterspørsel og økt aktivitet. Men en slik aktiv finanspolitikk virker kun på kort sikt, og bør benyttes bare når det ikke er andre muligheter. Det er derfor helt rett av dagens regjering å vente med tiltak, selv om mange nå roper på staten. Fordi det på lang sikt er privat næringsliv som har ansvaret for å skape virksomhet. I boken «How the west won – the neglected story of the triumph of modernity» (2014), sier Rodney Stark at det var det private næringsliv som skapte den velstand Europa, USA og vesten i dag nyter godt av. Det skjedde gjennom muligheten til å skape gevinst ved å ta risiko. Kapitalismen og det frie markedet var avgjørende for å få dette til.

Et omfattende sikkerhetsnett, velferdsordninger og trygdesystemer vil kunne arbeide mot entreprenørskap og gründervirksomhet. Økt gevinst er for marginal, og kun de som virkelig vil realisere noe eller de som er virkelig idealister våger å satse. Vi kan derfor ikke forvente høyt entreprenørskap i en befolkning som ikke har behov for økt velferd. Da Hans Nielsen Hauge startet sine gründerbedrifter rundt omkring i landet var det mange ulike forhold som gjorde at han lykkes. Men det viktigste var kanskje at hos en befolkning som ikke hadde noen ting var det enkelt å finne risikovilje. I et samfunn med et vanntett sikkerhetsnett er det få eller ingen som vil risikere noe.

Kan svaret da være å bygge ned velferdsordningene, slik at ansvaret for vår velferd flyttes fra staten tilbake til oss selv?

Først publisert i papiravisen Dagen 1. juni 2015.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt