Verdidebatt

En løgn fortelles videre

Historien om en israelsk soldat som ga en 74 år gammel palestinsk kvinne vann, for så å skyte henne i hodet, ble spredt ukritisk. Hvorfor brydde ingen nyhetsmedier seg om å avsløre at den var fabrikkert?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dette handler om en nyhetssak som åpenbart er fabrikkert, og som mange må ha visst var fabrikkert. Det er bekymringsfullt hvor mange nyhetsmedier, nettsteder og bloggere, noen av dem relativt velrenommerte, som ukritisk har gjengitt denne saken, videreformidlet og delt.

Det sier mye om den israelsk-palestinske konflikten at mange, ikke bare ukritisk, men begjærlig griper fatt i en slik gruoppvekkende, men lite troverdig historie og sprer den. Mer bekymringsfullt er det kanskje at ingen seriøse internasjonale nyhetsmedier, heller ikke norske, har sett det som sin oppgave å avsløre saken. For den kan vel ikke ha passert under radaren?

Spørsmålet er heller hvorfor man har valgt å se en annen vei, unnlatt å skrive om saken, og i stedet rettet sin kritiske oppmerksomhet i andre retninger? Det har vært sagt at krigens første offer er sannheten. Den erkjennelsen gjør at forpliktelsen til å formidle sannheten, eller i det minste vesentlige deler av den, må føles enda mer forpliktende.

Lite Hamas-kritikk. Hvorfor ikke her? Er det slik at den generelle tilliten til arabiske nyhetsmedier er så dårlig at man helst unngår å sitere dem eller undersøke nærmere? Har palestinske og arabiske nyhetsformidlere en slags tabbekvote? Eller dreier dette seg om en tilpasning til et Israel-kritisk klima i internasjonale nyhetsmedier?

De såkalt asymmetriske krigene i Gaza har vel vært fulgt opp med en tilsvarende, ganske asymmetrisk journalistikk. Det har vært lite rom for kritiske reportasjer om Hamas og om organisasjonens styre i Gaza. I sympati med dem som hele tiden lider de virkelig store tapene i denne konflikten – Gazas sivilbefolkning – har man sett mellom fingrene med både løgner og sannheter som det burde ha vært fortalt om.

Den 2. januar i år, fem måneder etter Gaza-krigen sist sommer, tweetet den israelske hærens (IDF) arabisk-talsmann Avichay Adraee bildet med teksten: «Bildet ble tatt under Operation Protective Edge inne i Gazastripen. Det sies jo at et bilde sier mer enn tusen ord.»

«Kaldt blod». Tre dager senere, 5. januar, publiserte The Palestinian Information Centre (PIC) en ganske annen versjon av historien. De la ut det samme bildet pluss et annet av den gamle damen, men med teksten: «Israelske nazister skryter av at de gir vann til en gammel palestinsk dame under Gaza-krigen! Minutter senere dreper de israelske nazistyrkene henne med kaldt blod.»

Jeg kom over saken på det London-baserte Middle East Monitor (MEMO) den 20. januar. Den var ivrig delt på Facebook. Overskriften lød: «Israelsk soldat gir en 74-år-gammel palestinsk kvinne vann – så skyter han henne i hodet.» Her gjengis journalisten Ahmad Qdeh i Al Aqsa TV som forteller at han selv var vitne til hendelsen.

Han forteller at den israelske soldaten «ga henne [den gamle damen] vann, tok et foto sammen med henne, og så skjøt han henne i hodet på en meters avstand for så å se henne blø i hjel.» Ahmad Qdeh forteller: «Ghalya Ahmad Abu-Rida bodde i Kuza’a-området øst for Khan Younis. Jeg bor også i det området og jeg lagde en TV-reportasje med hennes historie».

Overfor MEMO bekreftet forøvrig også Al Aqsa TV i Gaza hele historien, at Ghalya Ahmad Abu-Rida ble funnet død etter at hun blødde i hjel fordi at hun var blitt skutt i hodet. Det palestinske informasjonssenteret (PIC) la også ut et bilde av den gamle damen, angivelig etter at hun var død. På bildet er det imidlertid ikke noe som tyder på at hun var blitt skutt i hodet.

Kunne ikke stemme. I historien ble det også lagt inn et intervju med en professor i medievitenskap, Ahmad Al-Farra. «Dette avslører hvorledes israelerne forsøker å villede den internasjonale opinionen med løgn og propaganda, – det gir bedre muligheter til å stevne den israelske hærens soldater for krigsforbrytelser ved Den internasjonale domstolen (ICC)», uttalte professoren.

Den avdøde kvinnens familie uttalte seg også om hendelsen. Men mens kvinnens nevø bekreftet historien om henrettelsen, kom hennes bror med opplysninger som ikke kunne stemme med denne forklaringen. Broren fortalte at bildet som IDF-talsmannen la ut på Twitter, hadde ført til at de i familien først følte seg sikre på at kvinnen var tatt hånd om av den israelske hæren. Det så ut til å være manglende overensstemmelse mellom kildene i nyhetssaken. Det som var sikkert, var at de ulike versjonene i palestinske, og som det skulle vise seg, også i andre arabiske medier, på nettsider, i aviser og ulike tv-kanaler, alle sammen ble publisert etter IDF-talsmannens foto-tweet, 2. januar 2015.

Sjekket. Jeg gjorde et søk på Google på den gamle damens navn. En israelsk blogger hadde kommet meg i forkjøpet. Jeg sjekket de palestinske kildene han hadde funnet. I de palestinske myndighetenes (Gaza) liste med navn på døde, oppdatert i Al-Jazeera, fantes ikke navnet, men de anerkjente menneskerettighetsorganisasjonene Al-Haq og Palestinian Center for Human Rights (PCHR) hadde navnet på den gamle damen, og detaljer om hvor hun var funnet.

PCHR skrev i sin rapport: «Om morgenen [4. august 2014] kom helsepersonell over [ti døde] (the bodies of), en kvinne og ni medlemmer av en palestinsk væpnet gruppe fra ruinene av ødelagte hus i Khuza'a og 'Abassan landbyer. Kvinnen ble identifisert som Ghalia al-'Abed Abu Raida.»

Al-Haqs rapport fra 4. august forteller at medisinsk personell fra Khan Younis (by og flyktningleir sør i Gaza) og mannskaper fra sivilforsvaret «kom over 10 døde, inkludert Ghalia Abu Rida og ni soldater fra motstandsbevegelsen i ruinene av ødelagte hus i Khuza'a og Absan al-Kabira. De ble drept som følge av bombardement [shelling] av området.»

Den 4. august meldte også Palestine News Network (PNN) at kvinnen var funnet av medisinsk personell under ruinene av ødelagte hus i Khuz'a og Abasan.

Det er mulig at den gamle damen ikke har kunnet eller ikke har ønsket å evakuere sammen med familien, og at hun har blitt igjen i et boligområde som ble bombardert. Det er vanskelig å vite noe sikkert om detaljene. Det som imidlertid er svært usannsynlig er at de som angivelig hadde bevitnet henrettelsen skulle vente i fem måneder med å fortelle den grusomme historien.

Usannsynlig. Like usannsynlig er det at menneskerettighetsorganisasjonene i Gaza eller Palestine News Network skulle unnlate å rapportere om en krigsforbrytelse, og simpelt hen bare gjengi kvinnens navn blant de mange andre drepte – som en følge av bombardement av området. At israelske menneskerettighetsorganisasjoner, slike som B'Tselem og Breaking the silence, ikke har fulgt opp denne saken, styrker heller ikke troverdigheten til de som står bak, eller til de som har videreformidlet og delt.

Det viste seg at arabiske nyhetsmedier hadde vært først ute med fortellingen om den angivelige henrettelsen. Al-Watan, Al-Quds Al-Arabi, Al-Araby Al-Jadeed og Ma'an News er velkjente, og noen av dem velrenommerte arabiske og palestinske aviser eller nettaviser. Den 3. og 4. januar presenterte de historien om henrettelsen. Det samme gjorde tv-kanalene Al Quds og Al-Aqsa. De hadde reportere på stedet, og de gjenga på samme måte som de arabiske avisene vitneutsagn fra familie, lokalbefolkning og aktivister.

Etter at historien fikk såpass bred dekning er det ikke overraskende at den raskt ble spredt videre, og særlig, skulle det vise seg, til nyhetsmedia og nettsteder som er spesielt mottagelige for denne typen propaganda.

Den aller første versjonen av historien på engelsk ble presentert av det tyrkiske nettstedet worldbulletin.net. At dette ble publisert samme dag som de første arabiske versjonene, tyder på et relativt nært samarbeid mellom enkelte tyrkiske medier og de som lager nyhetene i Gaza.

Her gjengis vitneutsagn fra lokalbefolkning, familie og journalister, og som i flere arabiske medier vises det til en dødsattest som (sitat) «indikerer at den israelske hæren som hadde gitt henne drikke, hadde drept henne.»

Hatefulle ytringer. Samtidig gjengis saken også i arabisk-utgaven av den tyrkiske avisen Yenisafak. Avisen er mest kjent for å ha forfalsket et intervju med den amerikanske professoren,lingvistenog aktivisten Noam Chomsky, men også for sin regjeringsvennlighet, hatefulle ytringer og antisemittiske holdninger. Det var imidlertid etter publiseringen i Middle East Monitor 20. januar at spredningen internasjonalt, i nyhetsmedia og på ulike nettsteder tok av, og likes og delinger i sosiale medier kom opp i flere titusener.

Det var venstreorienterte eller andre ideologisk bevisste støttespillere for palestinerne som grep saken mest begjærlig og gjerne gjenga den uten forbehold, men med forsterkende påskrifter med fordømmelse av Israel. Typisk her er nettsteder som nakba.co.uk, mondoweis.net og inamo.de.

INAMO er et tysk «informasjonsprosjekt for Nære Østen og Midtøsten»,somble etablert på midten av 1990-tallet for bl.a. å utfordre «de amerikanske militæres nyhetsmonopol» med informasjon og analyser for og med fagfolk, slik de selv sier det. Dette tyske nettstedet presenterer historien med en link til Middle East Monitor under tittelen «IDF [den israelske hærens] Humanität» («Den israelske hærens humanitet»).

Nettstedet Mondoweis representerer (med deres egne ord) et progressivt jødisk perspektiv. Dette nettstedet gjengir ukritisk Palestinian Information Centre og også beskrivelsen av israelerne som nazister.

Ikke til hensikt. Fortellingen om en angivelige henrettelsen gjengis også i venstreorienterte nyhetsmedier i Latin-Amerika, som i Sør-Amerikas svar på Al-Jazeera, det Venezuela-baserte teleSUR. Der er det riktignok lagt inn et forbehold om at saken ikke er verifisert, men dette har selvsagt ikke så stor betydning når man ikke har til hensikt å undersøke nærmere.

Det er imidlertid føyet til en opplysning som nok ikke er ment som et forbehold, men som kanskje bør forstås slik. Det fortelles nemlig at historien bygger på en øyenvitneskildring fra en journalist i den offisielle TV-kanalen Al-Aqsa TV, styrt av Hamas. Saken deles også på flere klart antisemittiske nettsteder, slik som på Dieudonné's quenelplus.com, der med påskriften «Je suis Ghalia.»

De som har videreformidlet og delt denne saken har gjort det på litt ulike måter, men det som går igjen er at den relativt tvilsomme, men gruoppvekkende historien som dukker opp fem måneder etter Gaza-krigen, blir spredt og delt uten forbehold, men med stor iver. Det dreier seg om propaganda som er dypt dehumaniserende. Men det er også hensikten. De eksplisitte nazianklagene som for eksempel Palestinian Information Centre benyttet kan gjerne tas vekk, for de ligger der likevel.

Demonisering. De som fabrikkerte og viderefortalte denne historien, har et problem. Blant de sistnevnte er det sannsynligvis flere som må ha forstått at historien ikke var sann. Mange har kanskje ikke forstått dette, men har heller ikke funnet grunn til å undersøke før de videreformidlet og delte. De har i stedet kunnet plassere historien rett inn i sitt forenklede, ideologiske univers der de undertrykte alltid har rett – og har rett i alt. Der kultiveres forestillingen om gjerningsmannen og offeret. I deler av den pro-palestinske opinion blir Israel, slik som her, ensidig gjort til gjenstand for demonisering og delegitimering. Derfor er det ikke rom for israelske soldater med menneskelige trekk og en humanitær gest.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 30.05.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt