Om feige biskoper

Du liker å kalle oss biskoper feige, slik du gjør i ditt brev (Vårt Land 22. mai) og i talen din på Oslo Symposium. Du mener vi adlyder våre arbeidsgivere i staten for å beholde våre sekulære privilegier og at vi sier mye om politisk korrekte temaer som oljeboring og klima, men særs lite om de åndelige, kristne dogmene som støter de sekulære. Her nevner du i ditt brev spesielt dommedag og behovet for å gripe Guds frelse.

Jeg synes det er leit å bli kalt feig, men det kan jeg leve med. Det er derimot provoserende å bli anklaget for å ha vinningsmotiver for det jeg ønsker å stå for i samfunnet. I det tidsperspektivet jeg er en del av, kjenner jeg meg rett og slett ikke igjen i at vi som kirkeledere skulle velge våre temaer for å tekkes staten og/eller politikerne, eller den ateistisk-sekulære mediaoffentligheten for den sakens skyld.

Stempler. Her mener jeg du stempler meg/oss for motiver som jeg med hånden på hjertet ikke er styrt av. En slik måte å tillegge hverandre motiver på, låser fort en åpen samtale om de spørsmålene du ønsker å reise. Mange av dem har jeg forståelse for og vil gjerne diskutere med deg.

Noe av det samme gjelder din karakteristikk av klima- og miljøengasjementet som «politisk korrekt». Da plasserer du sakene i en bekvemmelighetsskuff hvor feigheten skjuler seg.
For min egen del må jeg si at jeg ikke velger saker fordi de er aktuelle og aksepterte, men fordi de er viktige som teologiske og bibelske temaer. Skaperverket er omtalt i stor bredde i Bibelen. Gleden og takknemligheten for Gud som opprettholder livet gjennom skapelsens stadig fornyelsesprosess.

På samme måte understrekes menneskets ansvar for og ydmykhet overfor Gud og naturen — som en del av skaperverket. En tilsvarende bibelsk forankring har kampen mot grådighet og for rettferdighet — til fordel for de fattige og for dem som blir rammet av andres grådighet.
I Bibelen finner jeg grunnlaget for det vi i dag kaller menneskeverd. Det mener jeg vi skal stå opp for — helt uavhengig av den politiske dagsorden og hva vi får applaus for og hva vi får mishagsytringer for. Det er overraskende for meg at du ikke ser dette, men klistrer merkelappen «politisk korrekt» på mitt og andres engasjement.

Dommedag. Du mener det tales for lite om dommedag og omvendelse. Om hellige liv i etterfølgelse. Du har nok rett i at det fra prekestoler i Den norske kirke høres lite om disse store temaene. Det er nok flere årsaker til det.

For meg har en viktig pastoral erkjennelse, vært avgjørende. Dommedagsforkynnelsen har en lang historie med å føre mennesker bort fra Jesus. Mange samtaler med pårørende i forbindelse med dødsfall har vist meg noe av dette. Omvendelsesforkynnelsen og et strengt normert liv, blir fort misforstått. Den fører til flukt og frykt. Ikke til frihet og glede. Det skygger for Guds kjærlighet og Guds nåde. Det blir lett mørke i stedet for lys. Et lys som trekker menneskene til seg.

Det har slått meg hvor mye sterk gudstro det finnes utenfor «de troendes forsamling». Og hvor mye etterrettelig og ærlig liv som leves av alminnelige mennesker, uten å tenke på det som etterfølgelse. For meg dreier Kristus og livet seg om ydmykhet på min egen tros og mitt eget livs vegne og en tilsvarende respekt for andres tro og liv. Vi er alle avhengige av Guds nåde! Det er en erkjennelse som skaper ydmykhet og respekt. Vi er nærheten av Åndens frukter, slik Paulus regner de opp i Gal 5,22.

Frimodighet. Å forkynne Kristus gjør jeg med frimodighet! Når og hvor jeg finner det naturlig. Mange diskusjoner om klima har for eksempel endt opp i samtale om åndelige spørsmål — selv om det ikke fanges opp av media. Jeg er i det hele tatt overrasket over din måte å beskrive vår kulturelle virkelighet på. Som om vi levde i forfølgelsestider.

Som kirke og kristne må vi selvsagt regne med å bli motsagt. Vi må regne med å bli imøtegått og for den sakens skyld også latterliggjort. Kirken har vært i besittelse av så mye åndelig-politisk makt oppigjennom tidene at så vel intellektuelle som politikere og mediafolk har tydd til ironi og «stempling» for å rive ned makt.

Men at vi som kirke og kristne i dette landet skulle være i nærheten av å måtte trekke oss tilbake og bli for undergrunnskirker å regne — ja, du sammenlikner faktisk med Kina! — det forstår jeg ikke. Da befinner du deg i annen verden enn jeg gjør. Jeg ser gjerne at kristentro og religion skulle få et større gjennomslag i det offentlige rom. Det er vårt ansvar som kristne og kirke. Men da må vi snakke sant om virkeligheten og om hverandre.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27. MAI 2015