Kultur i dramatisk endring

(Dette er første brev i en brevveksling i Vårt Land mellom Hanne Nabintu Herland og biskop Tor B. Jørgensen, basert på en debatt som har gått her på forumet sisen mars. Jørgensen svarer etter pinse.)

Vår europeiske kultur er i dramatisk endring. Samfunnet reflekterer ikke de samme verdier i dag som det gjorde da Europa først ble en verdensledende sivilisasjon. Da sto den protestantiske etikken, arbeidsviljen og gudsfrykten i spissen for utviklingen av det markedskapitalistiske system­ som sikret individets eierskap til egen arbeidskraft, privat eien­domsrett og krav om plikter i ­fellesskapet.

I dag har vi skiftet verdigrunnlag. Vestlig kultur har vært igjennom en altomfattende ny-marxistisk strukturell endring som kulminerte i 1970-tallets verdirevolusjon, der det gjaldt å ­angripe familiestrukturen, kjønnsrollemønstre, religiøse og tradisjonelle verdier.
Vi fremstår i dag som en ­ekstremliberal og hedonistisk kultur som i stor grad har blitt anti-kristen i sitt vesen.

Jakten på lykke defineres som et materialistisk selvrealiseringsprosjekt, preget av hedonistisk nytelse i en verden som fremstår eksistensielt meningstom, åndsfattig og fragmentert. Kjære biskop, jeg vet at du i likhet med meg er opptatt av disse temaene. Det er derfor en glede for meg å sette startskuddet for en brevveksling mellom oss med utgangspunkt i min åpningstale ved Oslo Symposium 2015.

Innsnevring. Jeg reiser mye ­internasjonalt og skremmes stadig mer av frihetsinnsnevringen i Norge som ser ut til å bli verre med årene. Vi kaller oss liberale, men er i realiteten gjennomsyret av en intolerant, innbitt motstand mot de som bryter med konsensus. Vi er liberale mot alt unntatt de som hevder at det finnes positive sider ved nasjonale verdier og gudstro. Frihet er definert som retten til å si ja til det politisk korrekte, slik det presenteres i media.

Dette gir seg utslag i en stadig mer kynisk mobbekultur på en måte som i andre samfunn defi­neres som ren forfølgelse av de troende. Dette gjelder muslimer så vel som jøder, kristne og andre som tror på det overnaturlige. En av årsakene til at det sekulær-­materialistiske samfunn har en slik motvilje mot kristne, er at kristendommen bryter fullstendig med forestillingen om at det eneste som eksisterer, er det ­materielle og etterprøvbare.

De metafysiske virkelighetsoppfatninger som utgjør de kristne­ dogmer, innebærer en avvisning av forestillingen om at kun det vi kan se og ta på er virkelig. Det ekstrem-sekulære samfunnets oppfatning av verden er grunnleggende forskjellig fra religiøs, åndelig tenkning.

Gapestokken. Ifølge Wikipedia, betegner rundt 75 prosent i Europa seg som kristne – muslimer og mennesker tilhørende andre trosretninger er da ikke medberegnet – mens bare rundt 2 prosent er ateister. I Norge tror over 70 prosent på en Gud, ifølge ISS•2008 (International Social Survey Programme). Den opprinnelig sekulære tanke, altså skillet mellom kirke og stat, var ikke at staten og makt­elitene skulle hetse og forfølge de gudstroende i Europa. Men gapestokken fra middelalderen har gode kår i vår anti-kristne tid, det er bare å se på de hatske holdningene mot konservative kristne.

Kristne har lenge levd med den ekstrem-sekulære respektløsheten for de troende. Mange har resignert trukket seg tilbake i lukkede fellesskap som minner mest om undergrunnskirkene i Kina og det gamle Sovjet. Der inne har man dyrket forholdet til likesinnede, og altfor ofte tidd der man burde talt og vært villig til å stå i samfunnets gapestokk og å bli forfulgt for Kristi navns skyld. «Gled dere» sier Skriften, «når de snakker ondt om dere for mitt navns skyld». Det bør være vår ære å bli forfulgt, slik Kristus ble forfulgt og drept og slik disiplene ble martyrer for troen i sin samtid.

Skjellsordene. Nevner man de ti bud eller henviser til den kompromissløse Bibelen, hvis budskap på mange områder­ ikke er kompatibelt med ekstremlibe­rale trender, hagler skjellsordene.­ Og kirkens feige biskoper har vært dyktige til å adlyde sine mer eller mindre ­ateistiske arbeidsgivere i staten for å beholde sine sekulære privilegier. De sier mye om politisk korrekte tema som oljeboring, klima og annen politikk, men særs lite om de åndelige, kristne dogmene som støter det sekulære, om Guds dommedag der mennesker skal bli dømt for sine handlinger og valg mens de levde, om Lucifers tilstedeværelse i verden og korrumpering av menneskesinnet, om behovet for å gripe Guds frelse og deretter­ omvende seg fra sitt gamle liv og tre inn i renhet og om den avgjørende kampen mot det onde i vårt indre.

Hvis det heller ikke i kristne sammenhenger settes grenser mellom rett og galt, får vi en kristendom som er en helt annen religion enn den temmelig tøffe varianten som Jesus Kristus sto for. Jesus var en radikal skikkelse og intet mildt lam som smilte til alt som skjedde. Det vi trenger i dag er å finne tilbake til hva kristendom egentlig er og bidra til åndelig lys over Europa.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22. MAI 2015