Til Herland: Om generøsitet og tydelighet

Takk igjen til Herland for hennes siste innlegg: "Behovet for radikal reformasjon". Takk for generøsiteten som preger innlegget. Vi ønsker begge tydelighet. Jeg skal prøve å være tydelig.

"Den triste homostridsøksen"

Det eneste punktet i Herlands innlegg hvor hun anklager meg for å "vri" hennes poeng, dreier seg om en sak både hun og jeg ønsker vi ikke skulle behøve å diskutere mere. Jeg oppfatter Herland slik at vi er enige om at vi har holdt altfor lenge på med denne diskusjonen. Men for meg er dette spørsmålet ikke en "stridsøks" som vi bare kan begrave. Det dreier seg om menneskeskjebner, få eller mange, som vi ikke kan late som ikke eksisterer. For meg er mange homofiles rop om respekt og anerkjennelse, et spørsmål om min egen teologiske og personlige integritet.

Jeg forsto Herlands foregående innlegg slik at homofilispørsmålet dreide seg om et lite problem siden de homofile er så få. Herland mener jeg har mistolket henne. La meg derfor presisere hva jeg står for. For meg er homofilispørsmålet viktig fordi det angår en minoritet som har vært fordømt og forfulgt av kirke og samfunn gjennom århundrer, helt fram til våre dager. Min kontakt med homofile gjennom 20 år har gradvis endret mitt syn på deres "problem" og endret min måte å lese de aktuelle bibelstedene på. Slik jeg i dag forstår disse tekstene, i lys av en helhetlig måte å lese Skriften på og i lys av homofiles trosfortellinger, har ført til at jeg har endret syn og ønsker å gi homofilt samliv den samme aksept i kirke og samfunn som heterofilt samliv.

Tydelighet og bibelsk generøsitet

Hva Herland faktisk mener om homofilt samliv er uklart for meg. Kanskje er det jeg som ikke leser godt nok. Dersom Herland faktisk følger meg i min konklusjon, vil det være viktig at hun sier det tydelig og klart. Dersom Herland ikke kan følge meg, har jeg respekt for det. På samme måte som jeg for eksempel respekterer mine kollegaer i bispemøtet som ikke deler mitt syn. Men hvordan kommer vi videre om vi matte være enige eller uenige? Det er her jeg ønsker å utfordre Herland nettopp fordi hun er så opptatt av at vi ikke må bli hengende fast i denne "striden".

Mitt spørsmål er: finnes det en generøsitetens og nådens vei i denne saken? Er vi vet et sted som har en viss likhet med det de første kristne sto overfor og som er så sterkt, tydelig og vakkert beskrevet i Apgj 15. Det dreide seg også den gangen om å "følge Bibelens autoritet". Guds gode lov ga klare anvisninger om Guds folks hellighet og renhet. Det innbefattet forskrifter om mat og måltid, om sabbaten og det forutsatte at menn skulle omskjæres, små guttebarn så vel som voksne menn som ønsket å tilhøre Guds menighet. Kirkens ledende menn møttes i Jerusalem om denne saken. Ordskiftet var kvasst. Meningene delte. De var tydelige. Men fortellingene om at de uomskårne hadde fått Ånden og delte troen og det nye livet, ble så sterke at møtet faktisk greide å anerkjenne at man ikke bare hadde to syn på saken, men tillot to livsstilsmønstre hvor noen fortsatte å følge et strengt renhetsregime, mens de nye ble gitt viktige friheter.

Peters egen erfaring med Kornelius (Apgj 10) hadde endret hans syn og hans generøse teologiske konklusjon utforderer oss fortsatt: "Vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måte som de"! Er det mulig å begrave "homostridsøksen" i et slikt perspektiv og med de samme konsekvenser? Som du skjønner Herland, er dette en viktig sak for meg på flere plan. Den kunne ha vært og kan fortsatt bli en sak som viser at vi kan være tydelige og uenige i kirken, men at vi er styrt av en overgripende nåde vi alle er avhengige av, på en slik måte at vi gir dem frihet som har valgt en “ny veg”.

Om "snille lam"

Herland benytter mine refleksjoner rundt nåde og generøsitet til å ta et oppgjør med det hun kaller "en pussig 'kristelig', særnosk forestilling" om at kristne er forpliktet til å stå som "'snille lam' og kronisk 'smile' og godta alt som skjer". Dette synes for meg som en fremmed problemstilling. På same måte som påstanden om at norske kirkeledere (fortrinnsvis i folkekirka?) skulle være redde for å "miste popularitet blant de sekulære elitene" og ikke holde fast på kristne grunnsannheter.

Jeg har ikke problemer med å se at vi gjerne kunne ha ønsket oss en mer religiøs offentlighet i media, i politikk og kulturliv. Nå tilhører jeg dem som faktisk mener at gjennomslaget for religion og livssyn som anerkjent perspektiv i det offentlige rom faktisk har blitt tydeligere enn det var for noen tiår siden. Min generasjon gjorde vel et slags opprør mot en tegning av kristne og kirke som bare opptatt av «adiafora», som for eksempel var opptatt av sminke og klesstil, for å referere tilbake til Herlands egne erfaringer med røde lepper og svarte skinnklær, og sex og samliv. De årlige «Geilomøtene», hvor organisasjonsledere kom sammen, utartet seg etter hvert til et slags mediale raritetskabinetter. Jeg tror vi gjorde klokt i å flytte ned fra fjellet og til slutt avvikle de tradisjonsrike møtene

I dag er det mitt inntrykk at kirken, tross alt, blir sett på som en bredt engasjert bidragsyter i samfunnsdebatten. Hvor grensene skal gå for konkretiseringer, står det naturlig nok debatt om. For meg har det vært interessant å registrere at når jeg i en forelesning på vinterens bispemøte om utviklingen av et «forskjells-Norge», fikk jeg klar beskjed av de to kristne dagsavisredaktørene at en biskop ikke bør si noe om skattepolitikk. Kanskje vil Selbekk og Simonnes ha motforestillinger mot denne kortversjonen av debatten, men dette hovedpoenget har festet seg hos meg. Gjennom en liten generasjon nå, har Den norske kirke ved sine offisielle uttalelser ikke minst fra Kirkemøte, Bispemøte og Mellomkirkelig råd vist at kirka ikke er noe snilt og forsiktig og fryktsomt lam.

Tydelig Kristus i et uklart sekulært folkekirkelandskap

Nå har også Den norske kirke en annen arena. Den ses i storsamfunnet i forbindelse med nasjonale og regionale kriser. Kirkehuset, kirkens seremonier og kirkens talspersoner er naturlige samlingspunkter og aktører – også i et sekulært samfunn. Referansen tilbake til selveste Grunnlovens nye verdiparagraf er her interessant: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv». I tillegg angis Den norske kirke som «Norges folkekirke». Jeg liker begrepet, bare så det er sagt. Denne kirken er lokal. Den er i stor grad nærværende i krise og i glede i folks liv. Det gjør kanskje ikke så mye av seg i det store offentlige rom fra dag til dag, fra uke til uke. Men dette nærværet er en helt avgjørende del av kirkas folkelighet og tjeneste med evangeliet. Med all respekt for «frikirkenes» betydning og profil, er det ikke uten videre så enkelt ut fra en frikirkelig kontekst å få tak i den pastorale tjeneste som utføres overfor det norske folk i Den norske kirkes sokn fra år til år.

Skulle ikke denne tjenesten føre til større engasjement og større oppslutning? Større trosfrimodighet som gav gjenskinn i meningsmålinger og sosiologiske undersøkelser? Og på søndag formiddag til gudstjeneste? Hvilken prest har ikke stilt seg dette spørsmålet! Du kan komme nær pårørende i sorg og oppleve at evangeliet og gudstroen betyr noe. Du inviterer til gudstjeneste og har kanskje forventninger om fast deltakelse. Noen ganger skjer det. Men ikke ofte.

Den pastorale nærhet både i sorgen og uroen, gleden og håpet skaper et eget åndelig univers som for meg har noe med «Guds rike» å gjøre. Det riket som er skjult og nærværende. Hvor grenser er utydelig og adferd ikke føres inn på «smale stier». Eller kanskje er det nettopp det stille møte med kirka gjør. Bekrefter troen og håpet. Gir styrke til dagen. Setter farge på livet. Men på en annen måte enn vi som kirke er vant til å forstå som kjennetegnet på Guds folk. Nærhet gir varhet. Nærhet gir ydmykhet – også på vegne av alle som er blitt presset til å skulle formulere tro og utforme liv etter de bilder som ivrige vekkelsesforkynnere har skapt opp igjennom tidene.

Det store og avgjørende for oss som kirke er om de som kommer i vår nærhet merker lyset som Gud har «latt skinne i våre hjerter» som Paulus skriver til korinterne (2 Kor 4), «for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram». Det er denne Kristus som Gud har latt hele sin fylde ta bolig i for «ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset» (Kol 1). Med et slikt utgangspunkt gir det for meg mening å tale med frimodighet om Den norske kirke som en levende folkekirke, som kan se ut til å være svak og uklar, ja til og med sekularisert, men som likevel bærer denne skatten ut til folket gjennom sin daglige tjeneste.

[ 1. Les Hanne Nabintu Herlands foredrag på Oslo Symposium: Europa i drastisk endring ]

[ 2. Les biskop Jørgensens første innlegg: Ad Oslo Sympositum – Spørsmål til Hanne Nabintu Herland ]

[ 3. Les Herlands svar: Europas behov for ny åndelighet ]

[ 4. Biskop Jørgensens andre innlegg: Takk, Herland - og noen nye spørsmål ]

[ 5. Les Herlands tredje svar: "Kulturell kristen eller Jesus etterfølger?» ]

[ 6. Les biskop Jørgensens tredje bidrag: Ingen motsetning mellom frelse og rettferdighet ]