Få flyktningene ut av gangetabellen

I 1993 kom 12.000 flyktninger fra Bosnia til Norge. De flyktet fra etnisk rensing, massevoldtekter og sult. Krigen startet året før og varte frem til slutten av 1995. I løpet av disse årene ble mer enn 100.000 mennesker drept, og hele 2.2 millioner flyktet. Norge var blant landene som stilte opp. Hele 272 av landets 430 kommuner tok imot dem. På noen få uker var det kommet nye elever i klasserom over hele landet.

Når vi i disse dager diskuterer båtflyktninger og forslaget fra flere partier om å ta i mot 10.000 syriske flyktninger, kan det være greit å se tilbake på hvilke erfaringer vi har i Norge. Som da 50.000 under krigen flyktet til Sverige, eller de 800.000 som utvandret til USA. I nyere tid har strømmene gått den andre veien, størst i 1993 med de bosniske flyktningene. I 1999 etablerte regjeringen en luftbro for å ta i mot 6.000 flyktninger fra Kosovo.

Vi klarer det. Norge har gang på gang vist at vi klarer å hjelpe mange på kort tid. Kommunene snur seg rundt, og hele lokalsamfunn er med på dugnaden. Det er en stolt tradisjon.
Når noen nå tar til orde for at vi kun skal hjelpe flyktningene i nærområdene, så bør man ikke beskylde dem for egoisme eller kynisme, de aller fleste vil oppriktig hjelpe. Men vi må be om et litt mer gjennomtenkt resonnement enn at det er billigst å hjelpe folk i fattige land.
Er det for eksempel mulig å gi barn en god og trygg skolegang i overfylte leire? Hvordan kan mennesker med alvorlige krigstraumer greie seg uten et fungerende helsevesen? Klarer Nord-Irak å ta i mot flere enn dagens 1,6 millioner flyktninger, samtidig som de er i full krig med IS?

Pussig. Et av regnestykkene som stadig dukker opp, er hvor mange flere man kan hjelpe lokalt. 10.000 flyktninger til Norge skal visstnok koste 10 milliarder norske kroner. Gangetabellen brukes flittig for å unngå støtte til at Norge skal hjelpe flere her hjemme.

Men det er pussig nok ingen som har foreslått å bruke 10 milliarder i nabolandene til Syria. I fjor bevilget regjeringen 512 millioner til humanitær bistand i og utenfor Syria. Hvis argumentet om at 10.000 flyktninger er dårlig bruk av penger, skal ha noen reell verdi, bør man jo vise at man er villig til å bruke de samme pengene på en annen måte. Jeg tviler på at det forslaget kommer.

I Libanon finner vi 1,3 millioner flyktninger fra Syria. Landet er på størrelse med Rogaland og har en befolkning på cirka fire millioner. Det er underlig hvor vanskelig enkelte mener at det da skal være i langstrakte og rike Norge. Vi klarer kun 1.500 kvoteflyktninger. Per Sandberg i Frp sa til Dagbladet at 10.000 flyktninger er «helt vanvittig». Siv Jensen mente forslaget var latterlig. Jeg lurer på hva myndighetene i Libanon hadde tenkt hvis de leste norske aviser.

Øk tilskuddet. I forrige uke sendte statsråd Solveig Horne ut et brev til kommunene hvor hun vil ha svar på om de vil klare å bosette 15.000 ekstra flyktninger. Hun vet nemlig at kommunene nå bosetter like mange som det kommer inn nye hvert år (ca 8.000), men at det ligger en restanse på 5.000 mennesker som står i kø.

I tillegg kommer forslaget om 10.000 ekstra fra Syria. Det er åpenbart at man vil bruke kommunene når man skal si nei til å ta i mot flere flyktninger. Dette til tross for at beregningsutvalget i rapporten for 2013 har slått fast at staten underfinansierer kommunene med et for lav integreringstilskudd (ca 120.000,- pr flyktning). Dersom regjeringen er oppriktig bekymret for manglende bosetting, bør første punkt være å øke integreringstilskuddet.
Åtte av Norges største humanitære organisasjoner tok initiativet om at Norge skulle ta i mot 10.000 syriske flyktninger. Det var ikke fordi organisasjonene mangler kalkulator eller fordi de ikke vil være kostnadseffektive. Behovet for at Norge gjør noe her hjemme skyldes tre hovedelementer:
1. Kapasiteten er sprengt
2. Gjenoppbyggingen vil ta lang tid
3. Forutsetningene for å hjelpe er bedre i Norge
Det er påfallende at regjeringens representanter aldri kommenterer disse punktene.

Døde. Kobani er en av byene i Syria som har fått mye omtale i internasjonal presse. Spesielt fordi byen til slutt ble frigjort. For noen uker siden møtte jeg lederen for denne regionen. Hun fortalte meg at 80 prosent av byen lå i ruiner og at hovedproblemet nå var å tømme byen for døde kropper. Gjenoppbyggingen av Kobani vil ta mange år. Samtidig pågår krigen like i nærheten, de vet ikke når det er trygt å gå i gang. I mellomtiden går barn glipp av sin egen barndom.

Norge har historisk vist at vi kan hjelpe mange, vi har ressursene til å gjøre det igjen og vi har mennesker som akkurat nå står i akutt nød.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 4. MAI 2015