Feighet og uvitenhet om armensk folkemord

I dag, 24. april, er det 100 år siden ottomanske myndigheter arresterte 235 armenske intellektuelle, kunstnere, forretningsfolk og håndverkere i Konstantinopel. Det regnes som begynnelsen på det armenske folkemordet i Tyrkia.

I dagene som fulgte, bredte arrestasjonene seg ut over hele landet, og mellom 1 og 1,5 millioner armenere ble drept, voldtatt, torturert og forvist. Kvinner og barn, oldinger og handikappede, syke og gravide. Nådeløst og grusomt ble de systematisk utsatt for grusomheter vi knapt kan tenke oss.

Tyrkerne nekter å erkjenne dette som folkemord. De kaller det forsvarskrig. Første verdenskrig var i gang, og disse spedbarna og oldingene var ifølge tyrkerne russiske kollaboratører som truet Tyrkias frihet og selvstendighet.

Men dette var ikke en del av verdenskrigen: Aksjonene mot armenerne hadde begynt minst 50 år tidligere, og med særlige høydepunkt i 1895 og 1909. Men ikke bare armenerne: Alle kristne ble den gang behandlet på samme måten, russere, assyrere, grekere og andre. Men det internasjonale samfunn reagerte ikke. Med England i spissen ønsket de å holde et godt vennskap med Tyrkia: det var for mange økonomiske interesser som sto på spill. Bare Russland kom sine landsmenn til hjelp. Det glemte tyrkerne aldri; det var derfor lett å ty til sin gamle fiende Russland da de skulle gi noe som kunne se ut som en akseptabel begrunnelse for sin bestialitet.

Dette internasjonale sviket varer ved. Også Norge står støtt i rekken av svikere. På tross av at nordmenn som Bodil Biørn og Fridtjof Nansen hører til de høyest elskede og mest ærede navn i Armenia, blant annet på grunn av deres tilknytning til folkemordet, vil vår statsminister ikke reise til Jerevan for å delta i 100-årsmarkeringen 24. april. Fordi "Norge ikke vil ha en mening om det var et folkemord", heter det. En slik holdning er en usalig blanding av uvitenhet (bevisst?) og feighet.

Selv tok jeg opp spørsmålet om norsk anerkjennelse av folkemordet i en e-post til Utenriksdepartementet og Stortingets utenrikskomite 16. mai 2011. Fra Utenrikskomiteen hørte jeg intet, men fra UD fikk jeg svar 20. mai. Et oppsiktsvekkende svar:

For det første innvender UD "at FNs folkemordkonvensjon er fra 1948, og at det kan gjøres gjeldende prinsipielle motforestillinger mot å anvende et spesifikt rettslig begrep definert i en konvensjon (her: ’folkemord’) om historiske begivenheter som fant sted før den aktuelle konvensjonen ble vedtatt. Også om man godtar at FNs folkemordkonvensjon kan anvendes om begivenheter som fant sted i 1915-17, kan det være forskjellige meninger om hvorvidt disse begivenhetene tilfredsstiller de kriterier konvensjonen stiller opp for at noe skal kvalifisere som ’folkemord’."

Hva slags resonnement er dette? Allerede ut fra elementær logikk er denne tankegangen meningsløs. For skal man først finne på et begrep i løse luften, og så se om det kan inntre noe som passer til begrepet? Tankegangen er absurd. Men verre enn denne logiske bristen er den faktiske uvitenheten som argumentet avslører: Raphael Lemkin, som utformet folkemordbegrepet, har uttalt at grunnlaget for hans definisjon var folkemordet på armenerne og det jødiske holocaust. Det armenske folkemordet er altså selveur-folkemordet. Hvordan kan det da være tvil om "hvorvidt disse begivenhetene tilfredsstiller de kriterier konvensjonen stiller opp for at noe skal kvalifisere som ’folkemord’"? Det er også verd å merke seg at begrepet var et premiss i Nürnberg-dommene i 1945, 3 årførFN vedtok folkemordkonvensjonen. UDs argument er derfor ikke bare absurd, det er kunnskapsløst og uhistorisk. Dessuten inkonsekvent. For også det jødiske holocaust skjedde før konvensjonen ble vedtatt, men der har Norge ingen problemer med å snakke om folkemord.

UD viser også til normaliseringsprotokollen av 10. okt. 2009: "Fra norsk side anser vi at fortolkningen av de tragiske hendelsene omkring 1915 heller bør overlates til historikerne enn til politikerne. … Protokollene la bl.a. opp til å nedsette en felles historikerkommisjon som skulle granske disse historiske spørsmålene. … Det er uvisst hvilken innvirkning det ville ha på utsiktene til en videre armensk-tyrkisk normaliseringsprosess om det i flere land nå skulle bli vedtatt uttalelser som tar stilling til folkemordspørsmålet." Det er bare det at situasjonen omkring disse protokollene er mer sammensatt enn UD gir inntrykk av. For det første var henvisningen av saken til historikerne nettopp en av grunnene til at prosessen stoppet opp, særlig fra armensk side. Det trengs ikke flere historikere, nå må politikerne på banen, er Armenias standpunkt. For saken er jo mer enn godt nok historisk belyst. Her kan en vise til uttalelser fra International Association of Genocide Scholars, fra Elie Wiesel og hans grupperinger både 2000 og 2007, for den saks skyld også dokumentasjonen fra ovennevnte sykepleiermisjonær Bodil Biørn, et stort navn i Armenia, men i Norge stadig like gjemt og glemt som folkemordet. (Se min kronikk i VL 19.12.2011: "I skyggen av Nansen: En filantrop fra Kragerø", eller Jahn Otto Johansens nylig utgitte bok "Folkemordet på armenerne". ) For det andre skyver Tyrkia Nagorno-Karabakh-konflikten foran seg, skjønt den ingen ting har å gjøre med folkemordet. 2009-prosessen er i realiteten strandet. Det er utopisk å håpe på noe som helst fra den. Tyrkia er fremdeles rabiat hver gang noen der bruker begrepet "folkemord".

Endelig skriver UD: "Det bør også nevnes at mange av de uttalelser som i andre land er vedtatt om dette spørsmålet, ikke kan tilskrives vedkommende stat eller regjering, men er vedtak gjort f.eks. av organisasjoner, delstatsforsamlinger eller enkeltkomiteer i parlamenter. Slike uttalelser er ikke nødvendigvis representative for synet til vedkommende lands regjering." Det er 22 nasjoner som for tiden (2014) har anerkjent folkemordet. Blant internasjonale organisasjoner kan nevnes Europaparlamentet. Senest nå i påsken pådro Paven seg Tyrkias raseri av samme grunn. Av de mer enn 60 delstatsforsamlingene som har gjort slikt vedtak, er hele 44 av USAs 50 delstater. I tillegg brukes begrepet i en lang rekke offisielle dokumenter i USA, og USAs utenrikskomite anerkjente folkemordet så sent om i 2010. 3 år tidligere var det like før også Kongressen gjorde slikt vedtak, men da utenriksminister Condoleezza Rice og Robert M. Gates hevdet at det kunne skade USAs interesser i området, ble prosessen stanset. I USA er ingen ting viktigere en USAs interesser, og tilsvarende prinsipp gjelder visst også i Norge. (Se bare på myndighetenes behandling av Dalai Lama sist år!)

Norge er en selvstendig nasjon. Bare internasjonal opinion kan tvinge Tyrkia til en sannferdig historieorientering. Denne opinionen bør Norge nå bli en del av!