Er sekulærhumanismen tyveri og hykleri?

Hykleri er å gi seg ut for noe annet enn det en er. Hykleri er ganske enkelt skuespill. Og de fleste betrakter hykleri som moralsk mindreverdig. Vi verdsetter mennesker som er autentiske og ekte, men forakter de som ikke er det. Noen former for hykleri er verre enn andre. Når vi plagierer noe andre har gjort eller skrevet, og gir det ut for å være vårt eget, da er vi hyklere. Når hyklere organiserer seg i egne forbund for å utgi sine plagiat som ekte vare, nærmer vi oss noe som ligner mistenkelig mye på en konspirasjon, som ikke er noe annet enn å stikke nesene sammen.

Sekulærhumanismen er etter min oppfatning en slik konspirasjon. De aller fleste sekulærhumanister gir seg ut for å være naturalister, dvs. de anerkjenner intet annet som virkelig enn det som kan påvises av de fysiske vitenskaper. Naturen er alt som er, og ut over naturen er det ikke noe. Sekulærhumanismen er basert på at det ikke finnes en ikke-materiell åndelig virkelighet, eller i alle fall på at vi kan ikke ha kunnskap om en slik virkelighet om den skulle finnes. Det eneste rasjonelle, i følge sekulærhumanismen, er å innrette livet som om det ikke finnes en åndelig, ikke-materiell virkelighet.

Det sekulærhumanistiske hykleriet oppstår i det øyeblikket sekulærhumanisten ikke lever og tenker i samsvar med det verdenssyn eller den virkelighetsforståelse som sekulærhumanisten bekjenner seg som tilhenger av. Dette skjer hver gang sekulærhumanisten må stjele premisser fra et annet verdensbilde enn sitt eget.  Det verdensbildet de stjeler fra er det teistiske.

Kausalitetsprinsippet er forutsetningen for all vitenskap, eller for å kvalifisere litt, for all naturvitenskap. For naturvitenskap handler om å avdekke årsakssammenhenger. Dette innebærer naturligvis at kausalitetsprinsippet må forutsettes å ha universell gyldighet. Alle naturlige fenomener og hendelser må ha en eller annen årsak som vitenskapen søker å avdekke og beskrive.

Men problemet med kausalitetsprinsippet er at det er ikke en materiell størrelse som kan veies og måles. Hvis det eneste som eksisterer er det som kan veies og måles, da eksisterer ikke kausalitetsprinsippet, og det er tyveri fra et annet verdenssyn når et materialist bruker det. Dette andre verdenssynet som det stjeles fra må våre åpen for at det eksisterer en ikke-materiell virkelighet, og dette er jo som bekjent fundamentet i teismen.

Men sekulærhumanistene er ikke bare tyver. De er også opportunister som velger og vraker det som passer dem best til enhver tid. Når det passer å bruke kausalitetsprinsippet, bruker de det for alt det er verdt for å forsvare sin rasjonelle grunnholdning. Men når kausalitetsprinsippet er upassende, eller fører til uønskede logiske følger, er de ikke sene med å betvile det. Det er nemlig slik at hvis alt som begynner å eksistere har en årsak, så må også universet og tiden ha en årsak som er utenfor tid og rom.

Alt tyder i dag på at universet har begynt å eksistere, det er med andre ord ikke evig slik de gamle grekerne trodde, og dermed må universet ha en ikke-naturlig årsak. Denne årsaken minner veldig mye om det som teister tradisjonelt har ment når de bruker ordet Gud. Gudsbegrepet impliserer nemlig en virkelighet som er tidløs og årsaksløs, eller som er sin egen årsak. Dermed har vi i alle fall deismen på plass, og denne ligger uendelig mye nærmere teismen enn naturalismen.

Men siden denne konklusjonen, at universet har en årsak, naturligvis er dødelig for naturalismen og sekulærhumanismen, har de intet annet valg enn å benekte kausalitetsprinsippet i dette tilfellet. I alle fall ikke om de vil oppgi sin naturalistiske tro.

Men det vil få. De fleste velger å tro at universet kan begynne å eksistere uten en årsak. Det merkelige er naturligvis at hvis det er slik at universet, det er alt det materielle, kan begynne å eksistere uten en årsak, hvorfor kan ikke da enkelte ting begynne å eksistere, eller poppe opp, uten en årsak? Men slike ting får vi aldri svar på fra de som roser seg av sin rasjonalitet.

Kausalitetsprinsippet er et eksempel på at naturalister viser inkonsistens. Vi ser det samme når sekulærhumanister og naturalister argumenterer mot Guds eksistens ved å vise til verdens ondskap. Argumentet er kjent og benyttet i mange sammenhenger. En god og allmektig kan umulig eksistere så lange han ikke gjør noe med all den ondskapen som er i verden. For hvordan kan en god og allmektig Gud tillate at det er så mye ondskap i verden? Hvordan kan Gud befale at hele folkeslag skal utryddes eller hvordan kan han drukne en hel verden i en kjempeflod?

Lidelse og ondskap er noe som troende til alle tider har måttet forholde seg til. Jobs bok handler ikke om noe annet, og den viser at troens folk har kjent utfordringen fra ulike former for lidelse og katastrofer. Jeg har ikke løsningen på ondskapens problem, og må leve med mange og smertefulle ubesvarte spørsmål.

Men spørsmålet er om sekulærhumanistene har noe å bidra med i møtet med denne utfordringen. Jeg tviler på det, i alle fall om de holder seg innenfor det som deres egen virkelighetsforståelse tillater. En metafysisk naturalist må benekte at det finnes noe objektivt godt eller ondt eller noen objektiv rettferdighet. For det vi kaller godt og ondt kan ikke være noe annet enn illusjoner, for vi kan ikke gjøre noe annet enn å danse etter musikken fra DNA.

De må for min del gjerne hevde dette så mye de bare orker. Problemet er bare det at de orker det så sørgelig kort en stund. For straks det skjer noe som de ikke liker, men som etter deres eget verdensbilde er såre naturlig, fordi alt som skjer er naturlig, roper de ut sin anklage mot den guden de ikke tror på. Særlig raser de over urett og ondskap utført av religiøse personer av alle bekjennelser og trosretninger.

La det være sagt at religiøse mennesker er ansvarlige for mye ondskap. Kanskje er noen religiøse verre enn andre ikke-religiøse. For min del behøver jeg ikke gå lenger enn til meg selv. En ting er alt jeg har gjort som ikke er godt, noe annet, og antakelig mye verre, er alt det jeg ikke har gjort for å hindre verdens ondskap. Men jeg ønsker ikke en debatt om hvem som er verst eller best.

Problemet for ateisten er at han eller hun utfra sitt eget verdenssyn ikke har noen standard å bedømme godt og ondt ut fra. Hvis det ikke finnes en standard å vurdere noe ut fra, er det selvsagt meningsløst å snakke om godt og ondt. Godt i forhold til hva? Ondt i forhold til hva?

Det ateister og sekulærhumanister ikke kan gjøre med integriteten i behold, er samtidig å hevde at det ikke finnes godt og ondt, og samtidig å hevde at den guden de ikke tror på er ond. Det onde kan ikke samtidig være en illusjon og en ikke-illusjon, dvs. noe objektivt virkelig. For hvis det er mulig, er kontradiksjonsprinsippet ikke lenger gyldig. Men hvis det ikke er gyldig, da er samtidig all rasjonalitet forduftet som dugg for solen.

Men sekulærhumanister trøster ikke offer for vold med at de bare opplever en illusjon. De er utrolig raske med å uttrykke hvor mye ondskap og urettferdighet kirken og religionen står bak. En av deres profeter har sagt at religionen forgifter alt. Med andre ord religionen er selve ondskapen, og verden vil bli et bedre sted uten denne giften.

Det skal godt gjøres å få en sekulærhumanist til å innrømme er at hvis det onde er noe virkelig, så er det langt mer et argument for Guds eksistens enn mot Guds eksistens. Saken er nemlig den at det onde kan ikke eksistere uten at det gode eksisterer. Noen enkle analogier kan anskueliggjøre dette. Skyggen kan ikke eksistere uten at det er solskinn. Solskinn kan godt eksistere uten skygge, men ikke omvendt. Et hull i vegen kan ikke eksistere uten en veg, men en veg kan godt eksistere uten et hull.

Det onde kan ikke eksistere uten at det gode eksisterer. Men det gode kan ikke eksistere uten at Gud eksisterer. Objektiv ondskap kan ikke eksistere uten at det finnes objektiv godhet. Hvis det onde er virkelig, noe vi alle innerst inne vet at det er, så må Gud eksistere.

C.S. Lewis var en ateist som tenkte at det onde motbeviste Gud. Men han erkjente senere at han stjal fra Gud for å argumentere mot Gud. Han skrev: «Som ateist var mitt argument mot Gud at universet virket så grusomt og urettferdig. Men hvordan hadde jeg fått denne tanken om rettferdig og urettferdig? En mann kaller ikke en linje for bøyd uten at han har en idé om en rett linje. Hva sammenlignet jeg universet med når jeg kalte det urettferdig?».

Sekulærhumanister, ny-ateister og naturalister stjeler fra Gud når de bruker ondskap som et argument mot Guds eksistens. For den populære molekyl-i-handling-naturalismen som disse gudsfornekterne skriver under på, har ingen, absolutt ingen, ressurser å tære på når det gjelder å etablere hva som er objektivt ondt og objektivt godt i en rent fysikalsk verden. I en slik verden er det fullstendig tilfeldig hva noen vil kalle for godt og ondt.

Jeg har ingen illusjoner om at særlig mange av våre naturalistisk troende sekulærhumanister vil innrømme inkonsistensen i sin egen tro. Få er mandige nok til å gjøre som C.S. Lewis, nemlig å ta konsekvensen av sin erkjennelse og oppgi sin ateisme. Men for de av oss som finner teismen langt mer rasjonell, til tross for at den heller ikke er uten problemer, så er det i det minste trostyrkende å se at et kristen virkelighetsforståelse passer langt bedre til den verden vi faktisk lever i, enn naturalismen. Vi behøver i alle fall ikke å stjele fra andre verdenssyn i vår argumentasjon.