Når det ukjente blir Gud

Mine betraktninger om ateismens økende status og utbredelse (Vårt Land 11.4, VD 25.4) er blitt imøtegått blant annet med påstander om at utviklingen går motsatt vei. Siden både NTB og den kristne presse nylig har offentliggjort Gallups oversikt om religionens svekkede rolle i store deler av verden, vil jeg her ikke gjenta mine påpekninger, men jeg vil kommentere spørsmål som er stilt om mitt eget forhold til tro og ateisme:

Jeg er ateist (uten gudstro) fordi jeg i ­moden alder aldri har sett, møtt eller oppdaget noen gud å tro på. Men jeg har selvsagt ikke kunnskap om alt som fins i den uendelige verden. Langt, langt, langt derifra. Min viten - erkjennelse - har en snever grense rundt mitt eget liv og en relativt kortvarig sivilisasjonsutvkling. Hva som er bak denne grensen kan jeg bare spekulere om. Men alt jeg ikke vet, min agnostisisme, er en kilde til fascinasjon, berikende undring og spore til ny kunnskap. Vitenskapens grenser ekspanderer åpenbart. Men etter å ha møtt endel av verdens fremste forskere i mitt internasjonale virke, er jeg blitt følelsesmessig berørt av at disse også undres - med ærbødighet.

Religionene har hatt gode og dårlige funksjoner. Den mest negative kan være at de har sperret for friheten til utsikt og innsikt, for eksempel i kosmologi og biologi. De har hindret og skambelagt undring og drømmer for millioner. Gjennom generasjoner har de plassert sine guder og dogmer der tvil, nysgjerrighet og forskning har søkt åpenhet og rom. Grensekontrollen ved troslærens murer har vært så streng at forsøk på gløtt i ­sprekkene har vært fordømt og straffet. Vi frafalne, også vi som elsket Jesus, vet en del om dette. Mitt vitnesbyrd i dag er at jeg er glad jeg la katekismen til side og i stedet fikk meg et teleskop rettet mot det ukjente.