Kommentar

#her går grensen

I en verden hvor alle ønsker seg oppmerksomhet, men ingen vil ha uønsket oppmerksomhet, er det uunngåelig at noen trår over den usynlige streken.

Det handler om grenser. Godt over ti tusen kvinner har nå delt sine grenseoverskridende opplevelser på Twitter under «#jeg har opplevd».

Det flommer over av eksempler på alt fra klønete tilnærmelser til regelrette overgrep. Pluss alt som finnes på skalaen imellom: Slitsom oppførsel, uvelkomne komplimenter, tafsing, hets, sjikane og trakassering.

Kommentator i Bergens Tidende, Mathias Fischer, fastslår at dette er en mannskultur, og at alle menn må ta ansvar.

Sosiologen Kjetil Rolness avviser dette og hevder at de fleste menn har en sunn begeistring for kvinner.

Gråsonen. 

Jeg tror at begge har rett. Men hvordan kan de ha det, når de hevder nesten det motsatte? De har rett, fordi dette er et handlingsrom der paradoksene florerer.

«Hvordan kan jeg som mann vite at oppmerksomheten jeg gir kvinner er uønsket? Det er bare én måte å finne det ut på, og det er å prøve. Og var oppmerksomheten uønsket, så har jeg allerede gjort forbrytelsen», påpeker Rolness.

Selvfølgelig vet også han om en rekke typer oppmerksomhet som opplagt er uønsket. Men han snakker om det som ligger i gråsonen. Og der er det mye som befinner seg. Rolness ser antakelig mye av dét når han står på scenen i sin lett ironiske rolle som forføreren Jens Pikenes i bandet Penthouse Playboys.


Basisbehov.

Kommentarfeltene på nett flommer over av respons som viser hvilket minefelt det er å skrive om dette temaet. Men det er også et minefelt for mange å forholde seg til i virkeligheten:

Hvis ingen skal oppleve å få uønsket oppmerksomhet, så må tiltaket være at ingen får noen som helst oppmerksomhet.

Og hvis ingen skal oppleve å bli avvist i sine forsøk på å få kontakt med andre, så må tiltaket være at ingen tar initiativ i det hele tatt.

Slik ønsker ingen at samfunnet skal være. Vi ønsker å møte nye mennesker, ha gode samtaler, flørte og til og med få kroppskontakt. Vi ønsker det, fordi det er menneskelige basisbehov.

Krenkelser.

Det er en kunst å bli avvist uten å føle seg krenket. Og: Det er en kunst å avvise uten verken å bli krenket eller krenke.

Å beherske denne balansegangen er en del av det å være voksen og dannet. Det handler om å kunne kodene, ha selvtillit, være autonom, hyggelig og høflig.

Har man vært utsatt for mobbing eller sexpress fra en overordnet, er det klart at man lett går i beskyttelsesmodus også i de tilfellene hvor det kanskje ikke var nødvendig. Ingen av oss kjenner hverandres historie til bunns, og derfor er det all grunn til å være både forsiktig og taktfull.

Likevel må vi ikke komme dit hen at vi ikke tør å gi hverandre komplimenter. Da blir hverdagen grå og fattig.

Men ett og samme kompliment kan sies både på mange forskjellige måter. Det er en av grunnene til at kommunikasjon ofte ender opp med misforståelser og sårede følelser.

Menn er menn.

Artisten Stella Mwangi uttalte til Aftenposten lørdag at «norske menn er for sjenerte, det er nesten som om de forventer at kvinnen skal komme til dem. De er skjønne, men har mye å lære. Sjekkingen er litt tilbakeholden, og det er leit. Vi vil ha likestilling, men også at menn er menn».

Det er den ene siden av saken. Den andre siden – som er mer alvorlig – er den vi ser når kvinner filmet med skjult kamera på gaten blir overøst med sultne blikk og slibrigheter når de går hjemmefra og til jobb.

En undersøkelse viser at 7 av 10 kvinner blir seksuelt trakassert på gaten i hovedstaden Lima i Peru. Dette fikk en TV-stasjon til å sminke mødre til det ugjenkjennelige og sende dem på gata forbi der sønnene deres jobbet. Det endte med mye plystring, sleezy kommentarer og sex-tilbud.

Da mødrene rev av seg parykkene og løsbrystene, ble sønnene gjennomgående meget lange i maska.

Her går grensen.

Det er ingen tvil om at mange kvinner blir trakassert kun fordi de er kvinner. Det er heller ingen tvil om at mange menn vet at de går over streken, men de gjør det likevel.

Samtidig er det en stor gruppe menn og kvinner som er forvirret av de sprikende forventningene de møter. Vi lever i en kultur der det å få oppmerksomhet dyrkes som et tegn på vellykkethet. Vi ser dette som et premiss i flere reality-serier på TV. Det handler om å iscenesette seg selv slik at man får mest mulig oppmerksomhet – nærmest for enhver pris.

Det er trist dersom disse seriene tjener som opplæring i hvordan man omgås uten å trampe på hverandre.

For selv om det er en hårfin grense mellom kommentarer som får det til å krible og de som får det til å koke, så er grensen i grunnen lett å sette ord på: Opptre høvisk.

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar