Ikke pulveriser den lokale kirkeledelse

Biskop Nordhaug og stiftsdirektør Fjelltveit skriver i Vårt Land 13. april «Ikke ta fra biskopene presteledelsen».

Målsetningen med forslaget deres er å beholde biskopens styring med prestene. Les innlegget til Nordhaug og Fjelltveit her

Innlegget reiser flere spørsmål enn det svarer på. Det første spørsmålet er hvilken presteledelse det er biskopen utøver som det er viktig å beholde, og som en må ha formelt arbeidsgiveransvar for å kunne utøve. Den daglige ledelse av prestene, i den grad prostens ledelse av prestene passer en slik betegnelse, er det nettopp prostene som har. Bispedømmet forholder seg meg bekjent ikke til arbeidsplaner, ferieplaner eller beredskapsplaner. Det konkrete eksempelet som trekkes fram som bispedømmets fortrinn er at bispedømmene med sine mange prestestillinger lettere kan omplassere en prest om det skulle oppstå krevende personalsaker.

Det andre spørsmålet er hvordan de konkret ser for seg den daglige ledelse i prosti, fellesråd og sokn. Innlegget sier ikke noe om hvem som skal lede aktiviteten på fellesrådsnivå eller i soknet.

For å kunne beholde prestene tilsatt i bispedømmet og under biskopens ledelse, og samtidig imøtekomme tidligere kirkelige vedtak om en linje i kirken, foreslår de å flytte alle andre kirkelig ansatte fra fellesrådet til bispedømmet. Slik jeg leser innlegget er begrunnelsen for at alle skal ansettes i bispedømmet at fellesrådene ikke har kompetanse til å være arbeidsgiver for prestene. Det er noe underlig i hele debatten om kirkelig organisering, hvordan fellesrådenes arbeidsgiverkompetanse synes å være utilstrekkelig når det kommer til prester, mens fellesrådene altså har vært gode nok for alle andre yrkesgrupper. Er prestene spesielt vanskelige å lede?

Det framføres ikke et eneste argument for at tilsetting av kirkens ikke-geistelige bør ligge hos bispedømmet. Ingen verken teologiske, personalpolitiske, organisatoriske eller økonomiske argumenter for at kirketjenere, kirkeverger, kirkegårdsarbeidere, kateketer og diakoner bør være ansatt i bispedømmet. Kun å beholde biskopens ledelse av prestene uten å bryte med tidligere vedtak om en arbeidsgiverlinje i kirken.

I tillegg til at bispedømmet tilsetter prester skal de etter forslaget også tilsette i andre vigslede stillinger, mens det kan delegeres til fellesrådsnivå å tilsette i andre stillinger. En slik organisering skaper langt flere utfordringer enn den løser. Forslaget fjerner ikke to linjer i kirka, det viderefører to linjer med prester ledet av biskop og prost og de andre av kirkeverge. Det er mer nærliggende å si at vi får to linjer på flere nivå – helt opp til bispedømmenivået. I tillegg skaper forslaget et nytt skille mellom vigslede og ikke-vigslede stillinger, et A-lag og et B-lag.

Resultatet av forslaget blir en struktur der prester er ansatt av og i bispedømmet, og ledes av biskopen gjennom prosten. Vigslede kateketer og diakoner er ansatt av og i bispedømmet, men ledes av kirkeverge. Kirkeverge vil bli tilsatt i bispedømmet etter vedtak i fellesrådet. Kirketjenere, kirkegårdsarbeidere, trosopplærere, kantorer/organister og alle kirkens øvrige ikke-vigslede tilsatte vil være ansatt i bispedømmet, etter tilsettingsvedtak i fellesrådet. Det blir et paradoks at kirkevergen som skal lede diakon og kateket er ansatt i bispedømmet, men av fellesrådet, mens kateket og diakon er ansatt i og av bispedømmet.

Hvilken autoritet vil kirkeverge ha til å utøve sin daglige ledelse overfor ansatte fellesrådet verken har tilsatt eller er arbeidsgiver for? Har forslagsstillerne tenkt over hvorvidt overtallige i et fellesråd skal ha fortrinnsrett til ny stilling innen samme bispedømme når det blir ledig noe vedkommende er kvalifisert for, slik det er i kommunene? Selv om bispedømmet aldri har tilsatt dem.

Det viktige i spørsmålet om to linjer er ikke å få alle formelt tilsatt på samme sted, men å få en mer enhetlig ledelse av aktiviteten i fellesrådet og i soknet. Et viktig mål med å få alle ansatte i en linje er at arbeidsplan for prest, kirketjener og organist kan avklares på samme nivå. Slik kan en unngå at kirkevergen setter opp en arbeidsplan for kirketjener, kirkegårdsarbeidere og organist som ikke passer den arbeidsplanen presten har fra prosten. Hvis prosten fortsatt skal lede prestene og kirkeverge alle de andre er vi ikke noe nærmere. Problemet med to linjer er ikke hvem som ansetter eller hvilken konto lønnen kommer fra, men koordinering av den daglige virksomheten, koordinering av kursdager, av avspasering, av ferie.

Forslaget fra Nordhaug og Fjelltveit innebærer videre en sterk sentralisering og ensretting. Med felles arbeidsgiver er det vanskelig å se for seg noe annet enn en tilnærmet lik arbeidsgiverpolitikk i alle fellesråd og sokn. Det betyr felles reglement for avspasering, felles reglement for overføring av ferie fra et år til et annet, felles reglement for permisjoner. Felles arbeidsgiver skaper også små muligheter for lokale lønnsforhandlinger og en lokal personalpolitikk og lønnspolitikk. Forslaget undergraver den daglige leders autoritet og handlingsrom, og det fjerner ikke utfordringene vi har knyttet til to linjer all den tid prestene synes å skulle ledes på samme måte som i dag.

Nordhaug og Fjelltveit skriver at «Dernest vil muligheten for å utøve en god personalpolitikk for presteskapet reduseres.» Dette er direkte provoserende. Fellesrådene har altså ikke mulighet for å utøve en like god personalpolitikk som bispedømmene. Jeg kunne godt tenke meg å se dokumentasjonen som viser at prestene er mer fornøyde med bispedømmenes utøvelse av arbeidsgiveransvaret enn de fellesrådsansatte er med sin arbeidsgiver. Som viser at de ansatte foretrekker en arbeidsgiver som i Sør-Hålogaland sitter en flyreise unna i stedet for på kontoret ved siden av.

«I en fremtidig kirkeordning vil det være viktig at forvaltningen ikke blir for omfattende, men at ressursene i størst mulig grad kan brukes til menighetsbyggende arbeid lokalt. Dette tilsier etter vår vurdering snarere en samling enn en spredning av ansettelsesforholdet.» Jeg er grunnleggende enig i at ressursene i størst mulig grad kan brukes til menighetsbyggende arbeid lokalt. Nettopp derfor trekker jeg motsatt konklusjon. All erfaring tilsier at det blir mer byråkrati med større systemer.

Det er i seg selv ikke noe mål å styrke verken kirkerådet, bispedømmet, prostiet eller fellesrådet. Spørsmålet er hvordan vi som kirke kan legge til rette for vekst i menighetene. For meg betyr det å styrke tilknytningen mellom menigheten og de tilsatte som har sitt virke i menigheten. Min vurdering er at det legger vi ikke til rette for om arbeidsgiveransvaret flyttes så langt fra soknet som det er mulig.

For meg er det ikke viktig at kirkevergene skal styre prestene. Tvert imot tror jeg det er viktig at vi ganske raskt klarer å bli enige om hvilke deler av prestenes virke som ikke kan underlegges kirkevergenes eller andre ikke-geisteliges styring. Jeg ønsker ikke å frata biskopen ansvaret for å føre tilsyn med prestene, deres forkynnelse og forvaltning av sakramentene. Samtidig må kirkevergen, som fellesrådenes daglige leder, ha den nødvendige makt om myndighet innenfor sine ansvarsområder. Og jeg ser ikke helt at det er nødvendig å være ordinert prest for å sette opp arbeids- og ferieplaner for prestene innenfor et fellesrådsområde eller et prosti.

La oss ikke kaste barnet ut med badevannet. La ikke målet om en linje i kirken bli så bindende for diskusjonen videre at vi ender opp med strukturer som skaper mer av de problemene vi ønsket å komme til livs. Hvis valget står mellom å beholde to linjer slik det er i dag opp mot en modell der prester og andre vigslede er ansatt av og i bispedømmet, de andre er ansatt av fellesrådet, men i bispedømmet, der prestene fortsatt ledes av en prost med delegert myndighet fra biskopen mens resten ledes av en kirkeverge, da foretrekker jeg å beholde det som i dag. Inntil vi klarer å finne en bedre modell, som i større grad har fokus på hvordan vi kan styrke menighetslivet.

Så lenge denne debatten tar utgangspunkt i biskop, prost og prest, prosti, fellesråd eller kirkeverger vil vi neppe finne de gode svarene. Vi må ta utgangspunkt i soknet, i menighetslivet. Hvordan kan vi styrke den lokale kirke? I min verden betyr det at vi skal flytte mer ansvar, mer myndighet, mer ressurser fra bispedømme, prosti og fellesråd - til soknet. Så vil noen oppgaver fortsatt løses av fellesrådet å vegne av soknet. Og helt sikker også noen oppgaver av prosti og/eller bispedømme. Men vi skaper ikke en levende folkekirke med å gjøre sokn og fellesråd til filialer av en toppstyrt kirke.