Hillary, så klart

I natt sto Hillary Rodham Clinton fram og sa hun var villig til å stille som Demokratenes presidentkandidat. Det var en dårlig skjult hemmelighet at verdens mektigste mann etter presidentvalget i 2016 kan være en kvinne, og nå gikk avsparket for en kampanje som kommer til å bli like kostbar som skitten. Kostbar fordi det ikke nytter å nå til topps i USA uten enorme ressurser å spille på. Skitten fordi familien Clinton synes å utløse et rødglødende raseri hos Republikanerne.

Hillary Clinton har mange kvaliteter som kan gjøre henne til en dyktig president. Hun kjenner det politiske spillet innenriks, blant annet fra da hun fikk ansvaret fra ektemannen Bill for å komme med forslag til en helsereform. Den ble naturligvis stanset av Republikanerene i Kongressen. Så var hun fra 2001 til 2009 den første kvinnelige senator fra New York. Da hun tapte kampen om å bli Demokratenes presidentkandidat i 2008, gjorde hennes overmann, Barack Obama, Hillary Clinton til utenriksminister, som hun var fra 2009 til 2013. Hun kjenner med andre ord også det internasjonale spillet og fremstår alt i alt som en meget vel skikket kandidat.

I Obama fikk USA sin første svarte president, med Hillary Clinton kan landet få den første kvinnen på tronen. Det mangfoldige USA er tradisjonalistisk så det holder, det fremgår også av det faktum at tre familier har hatt et godt grep om landets høyeste embete i årtier. Det begynte med Kennedy-familien, og etter dem har både familien Clinton og familien Bush hatt en form for monopol på Det hvite hus. Denne gang kan det bli en form for omkamp mellom familien Clinton og familien Bush; tidligere Florida-guvernør Jeb Bush er ikke helt ute av Republikanernes lange kandidatliste.

Skittkastingen mot Hillary Clinton har allerede begynt, det vil si: Den har pågått uavbrutt helt fra hun ble landets førstedame i 1992. En lang rekke utsagn om hennes svakheter kan skrives på kontoen for kvinneforakt, andre på fiendskapen mot familien Clinton. Sikkert er det at det blir en lang og tung kamp fram mot selve valget der Hillary Clinton må overbevise om at hun kan fronte en politikk som «vanlige amerikanere» opplever vil gjøre deres liv bedre.