Verdidebatt

Fra Klassekampen : Hva Andersen mente, og Kirkerådets aprilsnarr

Klassekampen har fått klarlagt hva tidligere kirkerådsleder Andersen mente med sin kritikk av kirkens valgregler. Kirkerådet vil ha høy valgdeltagelse, men fire bispedømmer begrenser velgernes innflytelse.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En forkortet versjon av dette innlegget ble trykket i Klassekampen 9. april.

I innlegg på Verdidebatt for noen dager siden pekte jeg på at det var feil når tidligere leder i Kirkerådet Nils-Tore Andersen i et oppslag i Vårt Land 7. april hevdet at valgordningen til bispedømmeråd og dermed Kirkemøte er «… udemokratisk siden man ved to lister ikke får sjansen til å føre på navn». Det korrekte er at ved forholdstallsvalg kan velgeren føre opp inntil tre navn fra andre valglister.

Jeg fikk ikke korreksjonen på trykk, og det ble fort fjernet fra Verdidebatt; det ble meddelt at journalistene neste dag skulle skrive en korreksjon.

Den kom som en bitteliten notis, som inneholdt følgende kryptiske setning: «Dette gjelder for personer som skal supplere nominasjonskomiteens lister.» Javel, nei – hvilke personer?

Nå viser det seg at Klassekampen har kommet Andersen og Vårt Land til unnsetning. Av et intervju der 9. april fremgår det Andersen nok har ment, er «… at det at Åpen folkekirke stiller lister, blokkerer muligheten lokale grupper tidligere har hatt til [å] tilføye ekstra kandidater på bispedømmerådenes nominasjonslister»; han mener «… dette svekker det lokale demokratiet».

Dette er å rette baker for smed, mer presist Åpen folkekirke for Kirkemøtet. Det er Kirkemøtet som har vedtatt valgregler som innebærer at man ikke samtidig kan ha en ordning med supplerende nominasjon (det tekniske uttrykket for det Andersen savner) og en ordning med forholdstallsvalg. Tankegangen har vel vært at de misnøyde må klare seg med en ventil. Jeg ville anta at å åpne for begge muligheter ville medføre at valgprosessen ble forlenget på en uhensiktsmessig måte. At man bare har en mulighet, er neppe noe avgjørende kriterium for om valget er demokratisk eller ikke.

I Klassekampen for 1. april (merk datoen) haddeKirkerådets prosjektleder for kirkevalget, Eide, et innlegg som var et slags forsvar for at kirkepartiet Åpen folkekirke, ikke har fått støtte fra Kirkerådet til sin valgkamp. Man må først utrede, fram mot valget i 2019. Men slik utredning kunne man startet i 2013, da det ble klart at det ville bli mulig å stille alternative lister ved bispedømmerådsvalg. Dette skjedde etter sterk motstand fra Kirkerådets flertall, selv om det alltid har vært anledning til å stille alternative lister ved menighetsrådsvalg. Kirkerådet hadde forut for dette lagt opp til at det skulle være svært vanskelig å stille alternative lister, de måtte være undertegnet av 500 personer. Da jeg i desember 2012 argumenterte mot dette, fastholdt Kirkerådet sitt standpunkt. Men kravet ble etter hvert moderert, til 150.

Eide skriver også følgende: «Et viktig mål for demokratireformen i Den norske kirke har vært å øke oppmerksomhet rundt de kirkelige valgene slik at langt flere enn de mest aktive kirkemedlemmene bruker sin stemmerett». Det er nok en riktig beskrivelse av målet, men gjennom sære bestemmelser i valgreglene (omtalt som et kompromiss) har Kirkemøtet lagt grunnlaget for, og fire bispedømmeråd vedtatt, at målsettingen blir en aprilsnarr i disse fire bispedømmene.

Her har bispedømmerådene nemlig brukt en bestemmelse i valgordningen som sikrer ‘de mest aktive kirkemedlemmene’ langt større innflytelse enn andre. I disse bispedømmene, hvor Kirkerådets flertall også har sin maktbase, vil nemlig bare ca halvparten (fire av sju) bispedømmerådsmedlemmer bli valgt av kirkens ordinære medlemmer. Den resterende snaue halvpart, tre av sju, skal velges indirekte, av ‘de mest aktive kirkemedlemmene’, nemlig de som blir valgt til menighetsråd. I motsetning til den manglende mulighet for supplerende nominasjon som Andersen er opptatt av, fremtrer dette som en vesentlig brist ved en valgordning som skal være ledd i en demokratireform.

Siden bispedømmerådsmedlemmene er også er delegater til Kirkemøtet, innebærer dette at valgresultatet til Kirkemøtet vil bli omstridt. Menighetsrådsmedlemmer i de fire bispedømmene vil tendere mot et mer konservativt syn på ekteskapet enn den brede medlemsmassen, og de vil derfor primært gi sin stemme til bispedømmerådets egen liste, og der kumulere de kandidater som står for et konservativt ekteskapssyn. Åpen folkekirke vil ikke stå sterkt i denne velgergruppen. På denne måten har de fire bispedømmerådene klart gått ut over sin rolle som nøytral tilrettelegger for valget, og vedtatt ordninger som er til fordel for den liste de selv står bak, og som det andre partiet, Levende folkekirke, baserer seg på.

Ordningen kunne kanskje forsvares da man gjennom såkalte preferansevalg valgte enkeltpersoner til bispedømmeråd og Kirkemøte. Men når det nå blir to lister i alle eller de fleste bispedømmer, innebærer ordningen at mandatfordelingen ikke blir proporsjonal med stemmetallene ved hovedvalget. Det er dette de ordinære valg her til lands tilstreber, i det siste også ved hjelp av utjevningsmandater. Men altså ikke innen kirkens såkalte demokratireform. Her vil tolv av Kirkemøtets 77 leke mandater, dvs drøye 15 %, vil bli valgt ved en særordning for ‘de mest aktive’.

Men det er ikke for sent å snu. De fire bispedømmerådene kan omgjøre sitt vedtak og vedta at alle mandater skal fordeles etter det ordinære valget. Slik kan man vise at man respekterer de som 'bruker sin stemmerett', ved at de får full, og ikke bare delvis, innflytelse på resultatet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt