Jørgen Stueland

37

Min kjærlighet finnes ikke

Bestefar kunne alt.Jeg var med ham å sette garn og å trekke garn, rense fisk, sette teiner, og dra dem over ripen. Vi måtte tidlig opp, slik at ikke måkene skulle spise av fisken i garnet. Jeg husker det speilblanke havet. Den enorme stillheten.

Publisert: 7. apr 2015

Stillheten, som bare ble større og mektigere av at fugler i alle fasonger hadde startet dagen med å synge sine sanger. 

Jeg husker sitringen i kroppen, lik ingen annen sitring, da vi rodde ut til garnet. Farfar lot meg ro, slik at han kunne trekke garnet. Å, som jeg husker hvordan jeg nærmest ramlet utenfor ripa på båten for å kikke etter hvite, store fisk. Fisk fikk vi. Når makrellen kom inn fjorden, kunne vi få nærmere 50 makrell i ett garn.

Å trekke krabbeteina var om mulig enda mer spennende. Da jeg ble stor nok lot bestefar meg dra opp teinen. Den var tung. Jeg håpet så inderlig at det var fordi det var så mange krabber i teinen. Jeg dro og dro. Det var veldig slitsomt. Men jeg kunne løftet en bil i den tilstanden jeg var i. Så kom tre-teinen opp av vannet. Jeg fikk hjelp av bestefar til å løfte teinen over ripa og opp i båten. Ja! Tenkte jeg. Det var mange krabber i teinen. Jeg talte: en, to, tre, fire, fem, seks, syv, åtte, ni. Ni krabber! Og jeg visste at disse krabbene skulle bestemor koke i kveld. Når jeg i dag kjenner lukten av nykokt krabbe, er jeg tilbake på kjøkkenet til bestemor, hvor hun løftet en etter en av krabbene opp i gryten. Jeg og søsknene mine fikk dele på de store klørne.

Bestefar var ikke bare fisker. Han var også en som slåss med trær. Enorme trær for en 7 åring. Disse monstrene klarte min bestefar å vinne over. Ubegripelig. Jeg hører ennå lyden av og kjenner lukten fra det svære monsteret av en sag, som bet seg innover den tykke trestammen, først ene siden, så andre, så første igjen, så andre. Den måtte kløyves slik at bestefar kunne bestemme retningen treet skulle falle i. Å, så rolig, ja, så villig treet falt. Lyden av fallet var som å gå i kram snø

Kaffepausene. Jeg og bestefar. Da fortalte han meg alltid historier fra gamle dager. For eksempel at han og brødrene med hånd og spade hadde laget den 1 mil lange veien som gikk fra riksveien og frem til deres eiendom. I mitt og bestefars liv var det enten taushet, stillhet, lyden av stormen som forsøkte å flytte svaberget, lyden av fugler, måkene som skrek og var 10 meter unna når vi sløyet fisken.Men først og fremst den lavmælte lyden av bestefars historier. 

Vi hadde mange prosjekter på gang bestefar og jeg. Vi var arbeidskarer.

Etter dager med øsende regn måtte vi reparere den lille veien ned mot huset , som tålte lite regn før den seg utover.

Og vi sådde poteter, gulrot, kålrabi. Først måtte det fjernes og rakes bort steiner, så ploges og formes lagvise hauger. Deretter la vi såpotetene i jorda med 0,3 meters avstand. Og etter noen uker skjedde underet: Det vokste grønne bladet opp fra jorden. Molden, meitemarken og fuktigheten tryllet frem frem poteter, poteter for en hel høst, vinter og vår.

Farfar lærte meg å slå gresset ned mot sjøen. Ofte måtte ljåen slipes. Da snurret jeg energisk slipesteinen rundt og rundt. Jeg husker fremdeles lyden av slipesteinen mot stålet, som rytmisk, frem og tilbake gjorde ljåbladet skarpere.

Bestefar kunne alle de magiske tingene.

Ordet kjærlighet ble aldri nevn mellom oss. Og det var jo feil, påstår de , nå. Dette barnevernet, disse psykologene, er så opptatt av snakking ! Bestefar sa aldri at han elsket meg. Men det trengtes ikke. Jeg visste det, visste at han elsket meg. Som da jeg satt på fanget hans og han leste ”Mio min Mio” til meg. Som da han bar meg opp i sengen, varsomt og mykt, etter at jeg hadde sovnet utmattet av alle de tingene jeg og bestefar hadde balt med i løpet av dagen.

Vi bygget jeg og bestefar. Vi var arbeidskarer. Nå har visst menneskene bare noen få ord igjen.

Meningsløsheten i disse ordene! Jeg tror Tolstoy ville vridd seg i graven over alle disse ordene, setningene som innlæres fra bøker han kunne pløyet gjennom på en halv time. Det er ord som: tilknytning, emosjonell ustabilitet, manglende speiling. Det er bare ord. De bygger ingenting, slik som jeg og bestefar. Vi elsket hverandre da vi dro den eldgamle robåten ut på sjøen

Audun er borte fra meg. Han kalte meg bestefar. Men jeg vet ikke helt om jeg kan kalle meg det, lenger. Jeg var i hvert fall bestefar. Vi hadde mange gode stunder, Audun, Rita og jeg. De er (eller må jeg skrive var ?) mine barnebarn.

Audun var mye sammen med meg, slik jeg var med min bestefar. Han elsket også å fiske, trekke garn, trekke teiner, slå marka ned mot sjøen med ljå, male naustet, hogge ned trær som skulle bli ved til vinteren. Jeg forsøkte å videre bringe det jeg selv hadde lært av min bestefar. For eksempel så banalt (men livsviktig) å sløye en fisk slik at all maten kom med. 

Min datter har en sykdom som gir henne store utfordringer i sin omsorgsrolle. Barnevernet bestemte seg for å begjære omsorgsovertakelse for Fylkesnemnda, som det så fint heter. Det betyr at barnevernet mener mor ikke er skikket til å ha omsorgen for barna. 

I den rettskraftige dommen fikk min datter 2 timers samvær 4 ganger i året.

Vi besteforeldre er ikke nevnt med ett ord. Jeg får ikke se barnebarna mine i det hele tatt.

Min kjærlighet til mine barnebarn, uavhengig av mors kjærlighet til dem ER ikke. I følge Fylkesnemnda og retten, min kjærlighet er ikke  engang verdig en setning.

Min kjærlighet finnes ikke. Den er effektivt brent opp i psykiatriens og barnevernjussens brennende bål 

Odd Nordstoga synger: ”Ein farfar i livet skulle alle ha”

Jeg gråter, nå, Jeg lengter så etter mine barnebarn. De var så inderlig kjære for meg. Auduns blikk ned ivannet hvor garnet var satt.


Det er stopp. Men hver natt kveld gråter over deg, Audun, over deg, Rita. 

(Forfatteren er ikke bestefar ennå, så teksten er en illustrasjon på flere saker jeg har vært deltaker i, som advokat. Men teksten er også skrevet som en hyllest til min egen bestefar. Bautaen i mitt liv)

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere