Feil om kirkemøtevalget

I et oppslag i Vårt Land 7. april hevder tidligere leder i Kirkerådet Nils-Tore Andersen at valgordningen til bispedømmeråd og dermed Kirkemøte er «… udemokratisk siden man ved to lister ikke får sjansen til å føre på navn».

Dette er feil. Regelen om at man ikke kan føre på navn, er begrenset til den situasjon der det bare foreligger en liste. Når det foreligger to lister, gjelder følgende (§ 2-13 (3) b):

«Ved forholdstallsvalg kan velgeren … føre opp inntil tre navn fra andre valglister. Disse kan ikke gis tilleggsstemme, verken ved å sette kryss eller ved å gjenta navnet.»

Faktaboksen i oppslaget er dermed ufullstendig. Den sier, korrekt, at man kan kumulere inntil tre, men utelater den bestemmelsen som er sitert ovenfor.

Det udemokratiske ved årets valg er at fire bispedømmer har bestemt seg for å begrense det antall som kan velges ved det ordinære direkte valget, til fire. Tre skal velges ved indirekte valg, av menighetsrådene.

Dette er særlig udemokratisk når det foreligger to eller flere lister. Her til lands er det demokratiske ideal at det skal være størst mulig proporsjonalitet mellom antall avgitte stemmer og antall tildelte mandater. Derfor har man utjevningsmandater ved stortingsvalg. Slik proporsjonalitet er man ikke sikret når det bare er fire av de sju mandatene som velges direkte.

I de (kanskje to?) bispedømmer hvor det bare vil foreligge en liste, er en slik todeling av valget noe mindre problematisk, fordi hensynet til proporsjonalitet ikke gjelder. Men også her ville det være mest demokratisk ikke unndra tre mandater fra det ordinære valget, så meget mer som et hovedsiktemål med demokratireformen har vært å øke valgdeltagelsen. Da blir det uryddig aktivt å begrense velgernes innflytelse.

Men dette er et vedtak som de fire bispedømmeråd har tid til å omgjøre før valget. Også etter påske gjelder fjellvettsregelen om at det er ingen skam å snu.