Homofili og nedbrytende tro

«Korsveien» - filmen som går på kino denne påsken, gjør et dypt inntrykk. Anbefales!

Den viser med all tydelighet hva som kan skje når fanatisme og bokstavtro får makt i et kristent miljø: Medmenneskeligheten og kjærligheten blir borte. Tilbake står bare iskald tro.

Filmen går rett inn i tematikken som har blitt tatt opp i Vårt Land de siste dagene: Hovedsaken «Brent av tro», 21. mars og «Når tro blir nedbrytende», min kronikk 23. mars. For meg gir filmen sterke assosiasjoner bakover i tid. Blant annet til helvetes-debatten i 50-åra, trekk ved pietismen i 50-60 åra, den bitre og uforsonlige kampen mot kvinnelige prester i 70-80 åra, diskusjonen om gjengifte opp mot vår egen tid. Og det er vanskelig ikke å se gjentagende mønstre fra historien i homofili-debatten i dag. Det siste vil jeg utdype:

[  LES HÅKON DAHLS TEKST VÅRT LANDS NETTUTGAVE: HERREN ER MIN BYRDE ]

Mens et økende flertall i samfunnet i dag innser at motstand mot homofili vesentlig bygger på fordommer og forstokket intoleranse, så holder mange kristne fast ved at homofili er sykt, unaturlig og tegn på moralsk forfall. Mens folk flest forstår at homofili er – og til alle tider har vært – et normalt avvik fra flertallets seksuelle legning, så tviholder mange kristne på at homofili er samfunnsnedbrytende.

De mest ytterliggående (se blant annet Google: «Helhet gjennom Kristus» og «The way out – gaining freedom from homosexuality»), hevder at homofili er uttrykk for en kjønnsforvirring og at man kan «settes fri» - les: bli heteroseksuell - gjennom forbønn og terapi. Det er som om vi som er heterofile skulle få tilbud om forbønn eller terapi for å bli homofile. Det oppleves antagelig like sprøtt for en homofil. Historien gjentar seg: noen kristne miljøer bidrar til at kristne mennesker «kjører seg fast» i destruktiv ensidighet og bokstavtro. Følgene er at tro og fornuft ikke blir integrert. Det skapes en tro som ikke tåler møtet med livet slik det er.

Jeg mener ikke å si at de fleste kristne mennesker med en kritisk holdning til homofili bevisst ønsker å tråkke på sine homofile medmennesker. Men jeg utfordrer medkristne med slike holdninger til å ta inn over seg muligheten for at det kan være det som faktisk skjer: at homofile blir undertrykt. Les gjerne siste nr. av «A-magasinet», 27.mars med tema: «Homo senior». Om eldre homofiles opplevelse av å leve med sin legning i Norge de siste ti-åra. Det er smertelig og provoserende lesning. Jeg blir skamfull over den kirken jeg er medlem av.

Livets omstendigheter har bragt meg i kontakt med relativt mange homofile. Noe av det vondeste skjer når unge homofile etter mye kamp og tvil våger «å komme ut av skapet» og så opplever at foreldre og andre i familien ikke respekterer deres legning. Eller det kan være foreldre som opplever å bli skviset av menigheten og nærmest tvinges til «å ta avstand fra» egne barn. Visse former for «bibeltroskap» kan ha etisk svært problematiske utslag.

I et internasjonalt perspektiv er det vel kjent at fordommer og homo-kritiske holdninger medfører alvorlige brudd på homofiles menneskerettigheter gjennom forfølgelse, avvisning, trakassering og drap. Ikke minst i mange land i Afrika, Asia og i Russland. Den russisk ortodokse kirke bidrar i stor grad til alvorlig undertrykkelse og forfølgelse av homofile. Igjen mener jeg ikke å si at for eksempel kristne som bevisst arbeider mot kirkelig vigsel av homofile kan være ansvarlig for all den djevelskapen homofile utsettes for verden over. Men jeg mener at det konservative tankegodset som mange kristne står for – særlig med utgangspunkt i konservativ teologi fra USA - ofte blir brukt som «brensel» for å fyre opp under undertrykkende ideer og forfølgelse av homofile. Hvis dette medfører riktighet, bør det mane til ettertanke.