Noen ord om medlemsrotet, fra en trist katolikk

Vårt Land og andre medier har stadig stoff om medlemsrotet i Den katolske kirke, senest i Vårt Land i dag, fredag 27. mars, og det gjør meg så trist. Misforstå meg ikke! Det er klart at mediene skal rapportere om forhold som ikke er slik de burde være, men det blir så mye av det, så massivt, at jeg som troende katolikk blir deprimert av det. Jeg elsker min kirke, men nå tør jeg nesten ikke lenger si at jeg er katolikk, for det gir meg en irrasjonell skyldfølelse, selv om jeg selv ikke har hatt noe med de klanderverdige forholdene å gjøre. Det er neppe bare jeg som har det slik.

Dette er et eksempel på et vanskelig dilemma. Mediene, andre instanser og enkeltpersoner har selvsagt rett til å fortelle om og å kritisere det som ikke er bra i et kirkesamfunn -- i andre organisasjoner også. Det har blant annet med ytringsfrihet å gjøre. Men samtidig kan slike ytringer ramme og skade mange uskyldige medlemmer, medlemmer som bare har begrenset mulighet til å bidra til intern forbedring i organisasjonen. Jeg skulle ønske at det var mulig også å ivareta disse medlemmenes behov og rettigheter.