Offentlige bomvoktere

I Vårt Land i dag skriver generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening om offentlige ansattes mangel på ytringsfrihet. Han karakteriserer dette som den kanskje største utfordringen på ytringsfrihetsområdet i Norge. Undersøkelser viser at dette er et omfattende problem. Oslo Redaktørforening har flere ganger dokumentert hvor utbredt det er at offentlig ansatte blir forsøkt skremt til taushet av de som sitter på toppen.

Lærere, skoleledere, sykepleiere og politifolk forteller i undersøkelsene at de vegrer seg for å delta i det offentlige ordskiftet. Hensynet til arbeidsgivers lojalitetskrav ligger bak. De frykter ganske enkelt for å bli straffet på den ene eller andre måten hvis de skulle ytre seg offentlig. Hvis de skryter sin etat eller sine ledere opp i skyene, er det sikkert greit. Men hvis de skulle fremføre kritikk, ligger de dårlig an.

Arne Jensen har rett i at slik kan vi ikke ha det, og han viser til Vågå og Lillesand. I Vågå blir de ansatte oppmuntret til å delta i den offentlige debatten. Da nærmer vi oss svenske tilstander, der for eksempel Stockholm kaller det en selvfølgelig rett for byens medarbeidere å ta kontakt med mediene.

Denne saken har også en slags parallell i hvordan regjerings- og myndighetsapparatet bruker «alle mulige metoder for å stoppe journalistiske avsløringer», som Aftenposten skriver på lederplass i dag. Vi som jobber i mediene har opplevd hvordan kommunikasjonsrådgiverne og PR-folkene – som det kryr av i regjeringsapparatet – dessverre er blitt altfor effektive bomvoktere: I stedet for å gi sitt bidrag til at samfunnet gjennom mediene kan få innsyn i det som har skjedd, bruker de sin tid på å begrense mulighetene for innsyn.

Ikke rart at både mediene og samfunnet da mistenker regjeringen for å ha mye å skjule. Hvorfor tør de ikke stå fram med sannheten? Hvorfor brukes millionbeløp på å legge hindringer i veien? Denne bomvoktermentaliteten begynte ikke med Erna Solberg, men den har vokst seg stadig sterkere – og stadig flere godt avlønnede personer bruker sin tid på å hindre innsyn og avsløringer av saker som har skjedd i statsapparatet og i politisk ledelse.

Aftenposten trekker fram to statsråder, Ine Eriksen Søreide og Anders Anundsen. Søreide gjorde seg utilgjengelig for pressen i saken om salg av norske marinafartøy. Politisk ledelse i Justisdepartementet trakk seg unna da Bergens Tidende jobbet med asylbarnsaken. Det var grunn til å ha større forventninger til Søreide enn det hun nå har vist, mens forventningen til Anundsen – som i september 2013 la ut bilde av seg selv på Facebook der han brant Tønsbergs Blad, dessverre bare er blitt oppfylt.

Nå må det være lov å forvente at statsministeren gir sine undersåtter beskjed om å slutte med å leke gjemsel. Dette minner altfor mye om regimer vi ikke liker å bli sammenlignet med.