Hans Olav Brendberg

63

Konspirasjonar og realitetar

Fyllikken leita etter mynten under lyktestolpen. Ikkje avdi det var der han hadde mista mynten, men avdi det var der det var lyst nok.

Publisert: 23. mar 2015

I 1939 gav den britiske journalisten J. M. N. Jeffries ut boka «Palestine – the reality». Jeffries hadde følgt utviklinga under det britiske mandatet heilt sidan første verdskrig. I boka klagar han over at «inga sak har tent så mykje på generell kunnskapsløyse som sionismen». Og han syner korleis den alminnelege brite er monumentalt desinformert om kva som verkeleg har skjedd i landet. Men dette slutta jo ikkje i 1939. Frå Balfourerklæringa til i dag har ein monumental «draumefabrikk» sytt for systematisk desinformasjon om kva som skjer i området. Mange reknar det som si patriotiske eller religiøse plikt – eventuelt båe delar – å tru på dei einsidige og eller oppdikta historiene til denne draumefabrikken. Og så skal vi liksom diskutera derifrå.

 

Sidan slutten av 1980-talet har det vore ålment kjent at sionistane medvite valde krig i 1947-48. Grunnen til at dei valde krig, var at krigen gav høve til å gjennomføra den etniske reinsinga som trongst for å få eit jødisk fleirtal i landet. (”Plan D”)I tillegg visste Ben Gurion at dei sionistiske militsane hadde eit militært overtak. Desinformasjonen som vart spreidd i vestlege media og i ulike populære framstillingar på femtitalet har i stor grad vorte diskredittert. I røynda hadde den framveksande jødiske staten eit overtak på slagmarka i storleiksorden 2:1, og sidan krigen gjekk over lang tid, område for område, kunne sionistane lokalt ha langt større overtak. Den einaste militære styrken som var noko utfordring i denne samanhengen var den Arabiske Legionen i Jordan, med John Glubb i ei sentral rolle. Sidan sionistane hadde ei politisk forståing med kongehuset i Jordan var dette ikkje noko problem – og Jordan overtok den militære kontrollen over Vestbreidda samstundes med at dei sionistiske militsane gjennomførte si etniske reinsing. Ved hjelp av propaganda kunne Israel spela rolla som David samstundes som landet var væpna som Goliat. Dette mønsteret går att i alle påfølgjande krigar, med eit unntak for oktoberkrigen i 1973 som har ei litt anna historie.

 

Israel har hatt militært overtak i regionen i mange tiår, og mangelen på fredsavtalar har gjort at Midt-Austen sine ressursar i stor grad er brukt på militært utstyr. Når det har vore større krigar i regionen – som krigen mellom Iran og Irak på åttitalet – har Israel etter beste evne freista spruta bensin på bålet. Det som i USA vart kalla «Iran-Contras-skandalen» var jo i røynda ein Iran-Israel-Contrasskandale, og eit heilt typisk utslag av desse mønstra.

 

Bjørn David Brattlie skreiv i ein annan diskusjon:

”Brendbergs og andres fantasier finner igen grenser. Dette er jo en nedvurdering av arabiske/muslimske samfunn hinsides det er mulig for normale folk å tenke seg. At Israel skulle ha noen som helst innflytelse på innenikspolitiske forhold i land som til sammen har folketall 10-20* eget folketall? Og som har tilgang til ufattelige mange mange milliarder dollar? Som besitter verdens største oljereserver? Hvis det er slik at araberne/muslimene er så gjennomført dumme som Brendberg her insinuerer trenger de å settes under administrasjon. Men de er ikke så dumme, like lite som Israel har noen som helst påvirkning på deres innenrikspolitiske anliggender. Mener at Brendberg at Israel har skylden for Komeinis overtagelse av Iran? Mener Brendberg at Saddams vanvittige krig mot Iran er Israels skyld? Mener Brendberg at konfliktene mellom shiaer og sunnier er Israels skyld? Mener Brendberg at det er Israels skyld at Syria innvaderte Libanon? Mener Brendberg at krigen i Syria er Israels skyld? Mener Brendberg at undertrykkelsen av kurderne er Israels skyld? Mener Brendberg at fremveksten av Muslimsk brorskap er jødenes skyld?

I disse eksemplene har Israel absolutt ingen skyld. Disse folkeslagene har eget ansvar for egen skjebne. Israels rolle er å orientere seg og gjøre forsøk på i ivareta egne borgeres sikkerhet i dette infernoet av politisk vanstyre. Selvom det skulle vært slik at Israel hadde ønsket det Brendberg påstår, er det disse landenes eget ansvar å ikke la seg styre av slike konspirasjoner. Det er jo derfor man har statsmakten til å beskytte befolkningen.

Så la oss slippe slikt sludder og underminering av arabere/muslimer som undermennesker uten forstand. ”

Dette er ei liste med påstandar og tøv.

Israels aggresjon i 1967 vart premiert med diplomatiske sanksjonar mot dei arabiske landa – mellom anna med at USA braut det diplomatiske hopehavet med Irak. Etterpå freista USA destabilisera regimet. Med den islamske revolusjonen i Iran og den kraftige svekkinga av iransk militærmakt såg Saddam Hussein og vestallierte Saudi-Arabia at det var mykje å henta på krig. USA gav grønt lys, utan å forplikta seg. For ja: Dette var Saddam Husseins krig. Då Iran byrja slå tilbake frå 1982 vart amerikansk støtte til Irak meir omfattande, samstundes som USA fjerna landet frå si liste over land som støtta terrorisme. Nokre år seinare kom det fram at USA – og Israel – i den same krigen hadde levert viktige delar til våpensystem i Iran.

Kva tyder dette? Golfen er det mest oljerike området i verda, og området har sidan andre verdskrig vore eit av dei prioriterte områda i amerikansk utanrikspolitikk. Dei to ”sterke statane” i området var Irak og Iran. Saddam Hussein klarte utmerka godt å starta krigen mot Iran på eiga hand, men når krigen først var i gang sikra USA sine interesser gjennom å balansera Iransk og Irakisk makt. Dette er normal stormaktspolitikk.

Men det er denne normale stormaktspolitikken som for tida er ute av balanse. For i dag fungerer det ikkje å balansera Irakisk og Iransk makt mot kvarandre. Invasjonen av Irak for ti år sidan har ført til eit ”inferno av politisk vanstyre”, som gjer at USAs tradisjonelle maktmekanisme ikkje fungerer. Kven var strategane bak dette infernoet?

Om du les Paul Findleys ”They Dare to Speak Out” (1985) vil du møta desse strategane i ei tidleg utgåve. Etter kvart som Oslo-prosessen spora av kom dei opp med ein alternativ strategi – ”A Clean Break” (1996). Den same gruppa med folk – med dei same prioriteringane – var det som dytta USA i retning invasjon av Irak. No som sentrale folk i Bush-administrasjonen. Måten dette skjedde på er oppsummert i Sniegoskisk ”Transparent Cabal”, men detaljane i handverket vart avdekt løpande utetter 2000-talet. Som i Seymour Hersh sin artikkel i ”New Yorker” – ”The Stovepipe” – der han syner korleis dei nykonservative kortslutta dei vanlege rutinane for innhenting og validering av etteretningsinformasjon for å selja dei sokalla ”masseøydeleggjingsvåpna” som etterpå vart avslørt som ein bløff.

I følgje propagandaen skulle invasjonen i Irak føra til ”liberalt demokrati”. Du må vera over gjennomsnittleg kunnskapslaus om internasjonal politikk for å tru på noko slikt. Diverre er svært mange amerikanarar akkurat det. I røynda slo invasjonen i bitar den sekulære staten, og skapte infernoet av etnisk og sekterisk vald vi ser i dag. Heilt etter Oded Yinon si oppskrift frå tidleg åttital. At strategane bak dette har hatt Israel/sionisme som sin viktigaste politiske lojalitet heilt sidan dei byrja karrieren som springpojkar for senator Henry Jackson på slutten av sekstitalet underbyggjer Sniegoski sitt poeng: Invasjonen av Irak handlar meir om Israel enn om USA sine interesser.

Det ser vi i dag, når USA ikkje lenger kan balansera Irakisk og Iransk makt i Golfen. Resultatet har vorte destabilisering, panikk i oljesjeikdømene (som finansierer IS) og nyorientering i den viktigaste USA-allierte i området: Tyrkia.Men Israel har bidratt til å så det kaoset som landet ønskjer. Og dette er ikkje nokon ”konspirasjon”: Det er offentleg kjent kven som marknadsførte krigen mot Irak sidan midten av nittitalet. Det er offentleg kjent korleis desse politikarane sidan slutten av sekstitalet har hatt Israel øvst på si prioriteringsliste.Alle desse apparatsjikane - Wurmser, Kagan, Kristol og alle dei andre, er i tillegg skriveføre og har ført saka si offentleg gjennom fleire tiår. Som Sniegoski understrekar: Alt her heilt i dagen – vi snakkar om ein ”Transparent Cabal”. USA er styrt av ein elite som ideologisk har hjarta sitt i Israel. Verre er det ikkje. Men dermed har også USA vanskar med å handheva eigne interesser, av di Israel er sterke nok til å skyta ned alle politiske initiativ som den israelske høgresida mislikar. Mange av mekanismane i dette spelet har vore kjent sidan Findleys bok – på midten av åttitalet.

 

Menneska si evne til til å halda andre menneske nede i avmakt og vonløyse er gamal og velutvikla. Nokre titusen britar kunne lett halda fleire hundre millionar indarar nede i avmakt i hundreåret frå opprøret i 1857 til andre verdskrig og trugsmålet om nasjonalistisk gerilja fekk britane til å pakka saman på førtitalet. Anten direkte, eller gjennom ulike fyrstestatar som i praksis var Storbritannias reidskapar.

 

Frå slutten av attenhundretalet var Midt-Austen strategisk viktig for Storbritannia, sidan Suez-kanalen var snarvegen mellom kjernelandet og britane sin viktigaste koloni. Difor utvikla Storbritannia eit dominansesystem for å ha kontroll med regionen. Av og til dreidde det seg om elegant, nesten usynleg dominans – som det ”indirekte” styret som vart utvikla i Egypt. Av og til måtte det rå maktbruk til – som då Russland og Storbritannia okkuperte Persia under første verdskrig og om lag 40% av innbyggjarane døydde i svolt og sjukdom (nær 10 millionar daude). Det er dette spelet for dominans det merkelege radarparet USA-Israel har overteke i etterkrigstida. Og Israel har etter kvart utvikla betydelege evner til strategisk dominans i området – kombinert med sterk og for det meste udiskutert innverknad over USAs strategi i same område.

 

Den politikken Israel verkeleg fører blir sjeldan omtalt i media. Men av og til får vi glimtvise innsyn. Victor Ostrovsky sine to bøker om Mossad gjev eit interessant glimt av sanningl.Seymour Hersh si bok om israelsk atompolitikk – ”The Samson Option” – er lesverdig. Og ikkje minst gav israelske Israel Shahak på nittitalet ut ”Open Secrets”, der han på grunnlag av kommentarar i den israelske pressa teiknar omrisset av Israels verkelege politikk andsynes Iran, Irak og andre statar i området – og Israels verkelege politikk andsynes USA.Framleis er truleg den hebraiskspråklege pressa den viktigaste kjelda til kva politikk Israel faktisk fører, men ingen har vidareført den jamne rapportane – ”Shahak Reports” – som Israel Shahak jamnleg laga frå syttitalet til han døydde for ti år sidan.

 

 I tillegg til å ha ein moderne hær utstyrt med alt det amerikanske militærindustrielle komplekset er i stand til å produsera har Israel i tillegg unik politisk innverknad i den einaste supermakta.

Dei grunnleggjande realitetane i Israels makt i USA vart som sagt skildra i detalj allereide på åttitalet i Paul Findleys «They Dare to Speak Out». Seinare har John J. Mearsheimer og Stephen Walt drøfta dei same maktmønstra – likeeins professor James Petras og andre. Og Stephen Sniegoski har i si utmerka ”The Transparent Cabal” synt korleis det var pro-israelske interesser som stod bak krigen mot Irak. Dette er ikkje ”konspirasjonsteoriar”. Paul Gottfried, ein av dei mest interessante akademikarane på amerikansk høgrefløy, skreiv forordet til ”The Transparent Cabal”. Dette er veldokumenterte bøker som ned i detaljar syner korleis desse politiske kreftene fungerer. Problemet er ikkje dokumentasjon – problemet ligg på eit anna plan. For det er ingen som skriv om dette i avisa.

 

Mediemakt er ein vidunderleg sak. Mediemakt gjev høve til å påverka hendingar. Men mediemakt har ein enno viktigare funksjon: Du kan skru av lyset. Ved å skru på og av lyset kan ein gjennom mediemakt påverka kva folk ser – og dermed forstår – av hendingane. Som Jeffries peika på allereide i 1939 har sionistane svært medvite nytta denne makta. Riktig brukt gjev denne makta den effekten som Brecht skildra så råkande:

 

”Und der Haifisch, der hat Zähne
Und die trägt er im Gesicht
Und Macheath, der hat ein Messer
Doch das Messer sieht man nicht.

An ’nem schönen blauen Sonntag
Liegt ein toter Mann am Strand
Und ein Mensch geht um die Ecke
Den man Mackie Messer nennt.

Denn die einen sind im Dunkeln
Und die andern sind im Licht.
Und man siehet die im Lichte
Die im Dunkeln sieht man nicht.“

Når noko skjer i mørket, skapar det frykt. Og frykt er ei viktig kraft i dei fleste dominanssystem. Det meste av kommentarar om Midt-Austen minnar om fyllikken som leita etter ein mynt han hadde mista under lyktestolpen. På spørsmål kunne han fortelja at han ikkje hadde mist mynten der – men i mørket lenger ned langs vegen. Likevel leita han under lyktestolpen – for det var der det var lyst. Dei fleste som skriv for dagen og timen i norsk og internasjonal presse skriv om det som er å sjå under lyktestolpen. Å leggja arbeid i det som er vanskelegare tilgjengeleg er ikkje aktuelt – men nokre få unntak som Hersh, Fisk, og nokre få andre.

Når ein på denne måten har mediemakt kan ein gjera svært mykje. Ein kann gjennomføra mord på lyse dagen – om det tener saka. Ingen vil stilla spørsmål, avdi alle „veit“ utan å undersøkja. Eit glimrande døme er rettsprosessane mot Ivan Demjanjuk. Demjanjuk døydde for eit par år sidan etter 35 år med sakførsel. Han døydde midt under ein ankeprosess – statusen han var etter over tre tiår med sakførsel framleis „ustraffa og utan gyldig dom“. Demjanjuks israelske advokat – Yoram Sheftel – synte i ei bok på nittitalet korleis prosessen mot Demjanjuk var „justismord“ i ordets eigentlege tyding: Påtalemakta freista døma Demjanjuk til dauden for brotsverk dei visste han ikkje hadde gjort, og domarane samarbeidde med påtalemakta for å gjennomføra dette. Sidan Sheftel sine avsløringar er så til dei grade pinlege for israelsk og amerikansk påtalemakt vart det dikta opp nye tiltalar mot Demjanjuk etter at han vart sett fri frå Israel. Ved å halda saka varm hindra ein at søkelys vart sett på dei grove brotsverka til amerikansk påtalemakt, særleg OSI.

Demjanjuksaka er eit glimrande døme på kor langt ein kan gå så lenge ein kan vera trygg på å ha mediemakt i ryggen. Demjanjuk er sjølvsagt ikkje noko eineståande: Av og til kan einskildmenneske bli i vegen for sterke politiske interesser, og bli knust i prosessen. Det spesielle med Demjanjuk er at ein kan halda kverna gåande i 35 år utan at nokon stiller spørsmål. Nazistane tiltalte Dimitrov for brannen på Riksdagen, men då han hadde knust aktoratet si sak sette dei han fri. Dei dikta ikkje opp ein ny identitet og ein ny tiltale, slik OSI gjorde etter frifinninga av Demjanjuk. Men slik kan ein tillata seg i den vestlege verda – avdi vi som fyllikken avgrensar oss til å leita under lyktestolpen. Pat Buchanan var stort sett den einaste innanfor vestlege media som turde å stilla dei opplagte spørsmåla til denne rettsfarsen.

(For den som er interessert i ei fullstendig demontering av saka mot Demjanjuk kan eg varmt tilrå Yoram Sheftel: „Defendig Ivan the Terrible – The Conspiracy to Convict John Demjanjuk“ – Regnery 1996)

Meiner eg slik Brattlie antydar at „krigen i Syria er Israels skuld“? Kva eg meiner er mindre interessant. Den tidlegare franske utanriksministeren Roland Dumas hevda for eit par år sidan i ein TV-debatt at borgarkrigen i Syria vart planlagt i London to år før det heile byrja i 2011. Og grunnen til at britane og andre vestlege land ville hjelpa jihadistane med å dra igang ein borgarkrig var at regimet i Damaskus gjorde motstand mot Israels dagsorden. Det er eit synspunkt som går godt i hop med det vi veit om israelsk politikk andsynes Syria på åtti- og nittitalet. Eg har ikkje sett nokon dra Dumas sitt truverde i tvil. Og kvifor skulle ein så tvila – han er utan tvil ein mann som har tilgang til informasjon som vanlege menneske ikkje har tilgang til.

Og dette er heilt normalt når ein snakkar om settlerstatar. Under kampen mot apartheid var det borgarkrig i granneland som Mosambique og Angola – og regimet i Sør-Afrika hadde svært mykje med desse borgarkrigane å gjera. Og dei kvite i Sør-Afrika hadde ikkje noko problem med å ha makt – direkte og indirekte – over svarte befolkningar som utgjorde det mangedoble av dei kvite i reine tal.

Ideologien til regima i Sør-Afrika og i Israel er langt på veg samanfallande, som Donald Harman Akenson synte i „Gods Peoples“ (1992). Og ja – det har mykje med bibelen å gjera. Den viktigaste skilnaden er at Israel frå fyrste byrjing har hatt ein draumefabrikk som har produsert ein systematisk desionformasjon om kva som foregår i området, om kva jødisk religion går ut på og liknande. Og denne draumefabrikken har hatt nært hopehav med vestleg medieindustri. Den som tek seg bryet med å sjekka vil finna kvar brestane er i biletet frå draumefabrikken. Det er ikkje spesielt vanskeleg – for eigen del kjenner eg til korleis sovjetisk/kinesisk totalitær ideologi fungerte, og metodane for å avsløra bløff er i stor grad den samme: Still dei spørsmåla som regimet ikkje ønskjer skal stillast. Finn dei fakta og dei kjennsgjerningar som bryt det idylliske biletet regimet freistar selja. Legg merke til kva tabu regimet freistar vedlikehalda – og leit der.

Men folk som har ideologisk navlestreng til regimet vil aldri gjera dette, og vil protestera når andre tek seg bryet med å sortera fakta frå eventyr. Om det du legg fram er ugjendriveleg, vil det bli møtt med ein vegg av togn.

Slik sett er det lite nytt under sola.

Kommentar #1

Ben Økland

16 innlegg  4083 kommentarer

Veldig, veldig godt innlegg

Publisert over 6 år siden

I 1973 dro vi fra New Orleans med kurs for Kuwait. Skipet var fullastet med utelukkende våpen og ammunisjon. Rommene var stuet til randen, og dekkslasten hadde helt uvanlige dimensjoner. Vi var en flytende bombe av format.

Det var krig i Midtøsten, og sjøfolkene mente de i henhold til tariffen hadde krav på krigsrisikotillegg i hyra. Matrosen som var tillitsvalgt, feiget ut, han ville ikke kontakte Sjømannsforbundet for å fremme kravet. Så holdt gjengen møte akterut, og jeg ble enstemmig utpekt til oppgaven.

Jeg dro i land og tok meg frem til det norske Sjømannsforbundets kontor, høyt oppe i en bygning sentralt i New Orleans. Jeg kom ingen vei med pampene, tente til slutt på alle pluggene, slengte av all kraft igjen glassdørene bak meg, og meldte meg ut av forbundet. Det var nå det.

Så var det avgang. Seillasen måtte den gangen rundt Afrika og varte bortimot en måned. Da vi la til kai i Kuwait City, var allerede krigen slutt. Lossegjengen kom ombord og satte i gang. Da de skulle ha pause, tente de opp åpent bål mellom amminisjonskassene på dekk for å steike høne. Overstyrmann fikk angstanfall, og det ble heldigvis den mest traumatiske konsekvensen av den hendelsen.

Dramatikken i det hele førte med seg at jeg gadd å fordype meg i diverse spørsmål: Joda, amerikanerne hadde selvfølgelig solgt enorme mengder våpen under krigen. Big busines og plenty dollars. Og like omfattende salg til begge de krigende parter. No limit, no problem.

Men, om forlatelse, det var en viktig forskjell: Våpenlastene til Israel ble sendt med fly. Våpenlastene til de arabisktalende landene ble sendt med skip. Så da, så.

Jeg har for meg selv vært overbevist om at logistikken under denne "handelsoperasjonen" var blitt styrt av veldig mektige krefter, helt på toppen i den amerikanske maktpyramiden.

Innlegget ditt bekrefter og underbygger antakelsen min. Takk skal du ha.

Kommentar #2

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

1973

Publisert over 6 år siden

Artig at du tek opp krigen i 1973, som jo er det vanskelegaste puslespelet å leggja når det gjeld krigar i Midt-Austen. I 1973 var Kissinger utanriksminister i USA – noko som i praksis tyder at den dyktigaste og luraste reven som har vore i State Department hadde viktige delar av regien. Berre det bør jo vera ei åtvaring – for der Kissinger er involvert vil du vanlegvis møta eit ”høk over høk”-spel.

I Israel skjedde det svært mykje etter denne krigen. Fleire tusen vart drepne etter det overraskande egyptiske åtaket, og reaksjonen etter krigen førte til ei mentalitetsendring som førde til at Menachem Begin vart valt som statsminister eit par år etter. Den strenge pressesensuren måtte også gje tapt i etterkant av krigen i 1973.

Men fram til krigen byrja galdt det gamle sensurregimet. Og Israel Shahak kan opplysa at den israelske sensoren gav strengt forbod mot at israelske aviser kunne omtala dei troppekonsentrasjonane på arabisk side som skjedde i vekene før krigen byrja – ved Suez-kanalen og ved Golan. Når krigen kom som ”lyn frå klår himmel” for israelarar flest var dette først og fremst eit resultat av israelsk pressesensur.

Som igjen fører til eit viktig spørsmål: Kva var det politiske bakteppet for denne krigen? Det finst eit notat i Moskva, signert av den sovjetiske ambassadøren i Kairo, Vinogradov. I følgje Vinogradov trong den nye, veike herskaren i Egypt etter Nasser, Anwar Sadat, ein krig mot Israel som ikkje skulle enda i totalt nederlag. Denne krigen ville gjera det mogleg for Sadat å koma ut av alliansen med Sovjet og få amerikansk støtte – noko som ville underbyggja det vaklande regimet hans.

I tilfelle Vinogradov las intrigen rett, var oktober/Jom Kippurkrigen noko anna enn han vart marknadsført som. Og i tilfelle går ammunisjonsbåten din inn i dette større mønsteret.

Kommentar #3

Ben Økland

16 innlegg  4083 kommentarer

En norsk

Publisert over 6 år siden

Det var den norske forsvarsministeren, Jens Christian Hauge, som ordnet med salget av norsk tungtvann da Israel skulle få i gang produksjonen sin av atombomber.

Ja, nettopp, det var tungtvannet fra Norsk Hydro sitt anlegg på Rjukan, som det nå lages heltefilmer fra 2. verdenskrig om, som kick-startet Israels atomvåpenprogram og på den måten kom til å spille en særdeles viktig rolle for den senere tids terror"balanse" i Midtøsten.

Stormaktene som hadde kjernefysisk teknologi, hadde da nektet å selge slik teknologi til Israel. Ryddig nok. Til og med USA ville ikke forårsake atomvåpenspredning til Midtøsten. Lille Norge måtte trå til.

Jens Christian Hauge foretok selv hemmelige reiser til Israel og forhandlet frem avtalen i det skjulte. Da regjeringen Gerhardsen etterpå sørget for at stortinget strødde på sand i form av en formell fullmakt, var situasjonen i realiteten et fait accompli.

Jeg har undret meg: Hvordan kan det ha seg at lille Norge kom til å opptre nærmest som en slags supermakt? Tro om ikke krefter i USA, som amerikanske velgere har liten eller ingen kjennskap til, nærmest dikterte "lakei-landet" Norge til å agere som en slags James Bond -brikke i et besynderlig spill? Krefter som var mektige nok til å ha avgjørende innflytelse helt opp i USA sitt øverste makt-sjikt? Og, selvsagt, altså krefter som står Israel veldig nært.

Innledningen din underbygger og styrker antakelsen.

Umiddelbart virker det i dag litt gåtefullt hvordan den norske forsvarsministeren, og også regjeringen, kunne få seg til å spille en slik rolle. Men Arbeiderpartiet utøvde eksempelvis også sin formidable jakt på kommunister på den tiden. Det var som et ekko av USA under McCartyismen. Ingen grunn til å tvile på Ap sin "rolle" i forhold til de mest ekstreme, politiske krefter i USA.

Kommentar #4

Bjørn David Bratlie

15 innlegg  4874 kommentarer

Det eneste som mangler nå er...

Publisert over 6 år siden
Ben Økland. Gå til den siterte teksten.
Det var den norske forsvarsministeren, Jens Christian Hauge, som ordnet med salget av norsk tungtvann da Israel skulle få i gang produksjonen sin av atombomber.

Det eneste som mangler nå er vel at det var synd at Israel fikk i stand denne atombomben. Det var helst Iran som skulle hatt den, under Komeini. Da hadde regionen vært preget av fred, fordragelighet og borgerlige rettigheter? Jeg synes dere skulle meldt dere inn i Midtøsten-diplomatiet for dette kan dere åpenbart mer enn de fleste om! Ned med Israel og USA. Opp med IS? Taliban? Assad? Saddam? Komeni? Shjaen? Gadaffi? Idi Amin? Boko Haram? Hizbolla? Hamas? PLO?  Det er virkelig synd at disse bevegelsene ikke har fått komme til sin rett og fått sitt nødvendige spillerom.  Trist at Israel har vært med å kneble disse aktørene for fred og fordragelighet. Ja, for det er vel egentlig Israels skyld at de i det hele tatt eksisterer?

Kommentar #5

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Gåtefullt, men interessant

Publisert over 6 år siden

Så langt eg har oversikt, var både Eisenhower og Kennedy skeptiske til israelske atomvåpen. Då kontaktane mellom Israel og Noreg utvikla seg frå 1956-1957 var Frankrike den viktigaste stormakta Israel samarbeidde med når det galdt atomvåpen. Det israelsk-franske samarbeidet var omfattande, og handla både om israelske våpenkjøp frå fransk våpenindustri, krigen i Algerie, etteretningssamarbeid og anna. Dei to statane hadde også samarbeidd (saman med Storbritannia) om den mislukka Suez-krigen i 1956. Og i denne stoda valde leiande norske politikarar som Hauge å gje Israel avgjerande hjelp bak ryggen på amerikanarane.

Det ville vore interessant å vita kva motiv som låg bak dette.

Kommentar #6

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Den israelske atombomba

Publisert over 6 år siden
Bjørn David Bratlie. Gå til den siterte teksten.
Det eneste som mangler nå er vel at det var synd at Israel fikk i stand denne atombomben. Det var helst Iran som skulle hatt den, under Komeini. Da hadde regionen vært preget av fred, fordragelighet og borgerlige rettigheter? Jeg synes dere skulle meldt dere inn i Midtøsten-diplomatiet for dette kan dere åpenbart mer enn de fleste om! Ned med Israel og USA.

er i følgje Seymour Hersh først og fremst retta mot handlefridomen til amerikanske presidentar. Dei 250-300 (?) israelske bombene - som kan sendast via interkontinentale rakettar, u-båtar og liknande - gjev Israel eit faktisk veto i strategiske spørsmål. Slik verkar dei destabiliserande, til stor frustrasjon for den realistiske skulen i amerikansk geopolitikk.

Når toppolitikarar i USA som senator Lindsey Graham temmeleg ope trugar Iran med total øydeleggjing er det jo heller ikkje spesielt irrasjonelt å arbeida for å skaffa seg terskelkompetanse. Eg trur ikkje Iran vil skaffa seg atomvåpen - men eg trur dei er ute etter å skaffa seg terskelkompetanse slik at dei i ein krisesituasjon kan ha bomber klare som alternativ til at landet blir lagt i ruinar. Om folk framleis trur det er noko "velsigning" å bli bomba av NATO tilrår eg å ta ein tur til utstillingsvindauga Libya og Irak. 

Iran gjekk vel sist til åtak på eit naboland på syttenhundretalet. USA har vore i meir eller mindre samanhengande krig med andre land sidan andre verdskrig. I nokre tilfelle har millionar av menneske vorte drepne i det som i all hovudsak har vore åtak på sivile. Bombingane i Indokina er eit godt, men ikkje eineståande døme. I Nick Turse si formulering var den verkelege krigen i Vietnam å "Kill Anything That Moves". Dei som styrer Iran har all mogleg grunn til å skaffa seg militært ustyr for å gjera kostnaden ved åtak høg. Valet av Netanyahu til statsminister i Israel gjer ikkje akkurat sjansane for krig mindre. Men dette er eit komplisert spel - der Obama og Netanyahu ikkje er på same lag.

 

http://www.cfr.org/iran/conversation-lindsey-graham/p36291

Kommentar #7

Ben Økland

16 innlegg  4083 kommentarer

Norges skyld

Publisert over 6 år siden
Hans Olav Brendberg. Gå til den siterte teksten.
Då kontaktane mellom Israel og Noreg utvikla seg frå 1956-1957 var Frankrike den viktigaste stormakta Israel samarbeidde med når det galdt atomvåpen

Jens Christian Hauge var fosvarsminister fra 1948 til 1952. Det var i denne perioden at tungtvanssalget til Israel foregikk, altså i rom tid før perioden som du viser til for samarbeidet om atomvåpenteknologi mellom Israel og Frankrike.

Lille Norge var "pioneren, som åpnet døra inn til bomben for Israel", så vidt jeg har forstått. Jeg tror ikke den historiske skylda som Norge har for djevelskapen, bør undervurderes i dette bildet.

Kommentar #8

Ben Økland

16 innlegg  4083 kommentarer

Interessant om Sjahen

Publisert over 6 år siden
Bjørn David Bratlie. Gå til den siterte teksten.
Hizbolla? Hamas? PLO? Det er virkelig synd at disse bevegelsene ikke har fått komme til sin rett og fått sitt nødvendige spillerom. Trist at Israel har vært med å kneble disse aktørene for fred og fordragelighet. Ja, for det er vel egentlig Israels skyld at de i det hele tatt eksisterer?

Tja, du er kanskje inne på noe der...

Det kan i det minste være liten tvil om at Israel sin fremferd har spilt en vesentlig rolle som hovedgrunn til frigjøringsbevegelsene i de okkuperte og blokkerte områdene.

Det er interessant at du også nevner Sjahen i oppramsingen din. Jeg har forstått at denne keiseren i internasjonal sammenheng optrådte mer som royal marionett for hovedsakelig britiske (olje)interesser.

Noen forbindelse med Israel kjenner jeg ikke til for Sjahen sitt vedkommende. Hva bygger du den antakelsen på?

Kommentar #9

Per Steinar Runde

229 innlegg  2476 kommentarer

Stadig omkamp om historia

Publisert over 6 år siden
Ben Økland. Gå til den siterte teksten.
Jens Christian Hauge var fosvarsminister fra 1948 til 1952. Det var i denne perioden at tungtvanssalget til Israel foregikk

Både innlegg og kommentarar minner meg litt om tankegangen i Den islamske republikken Iran, der dei sidan 1979 har snakka om "den store og den vesle satan", dvs USA og Israel, bortsett frå at Brendberg kanskje held Israel for å vere den største. Han skriv m.a. om "Israels aggresjon i 1967". Viss han med det meiner sjølve krigen, er det freistande å sitere Ibsen: "Når utgangspunktet er galest, blir resultatet tidt originalest". Den beste kjelda til informasjon om Seksdagarskrigen er nok Michael Orens "Six Days of War". Hovudkonklusjonen hans er at ingen av partane ønskte krig, ikkje eingong Nasser, sjølv om han stengde Tiranstredet, bygde opp store troppestyrkar i Sinai og ba FN fjerne observasjonsstyrkane sine i Sinai og Gaza, noko U Thant gjekk med på.

Norsk eksport av tungtvatn til Israel skjedde i følgje denne NRK-artikkelen i 1959-60.

Kommentar #10

Ben Økland

16 innlegg  4083 kommentarer

Takk skal du ha

Publisert over 6 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.
Norsk eksport av tungtvatn til Israel skjedde i følgje denne NRK-artikkelen i 1959-60.

Takk for at du oppklarte feilen jeg gjorde her. Hukommelsen er visst litt sliten hos en gammel mann. Jeg hadde bitt meg merke i det jeg husket som skandalen ved at en norsk forsvarsmininister sørget for at Israel fikk atomvåpen, og så var det mer presist en tidligere, norsk forvarsminister som skjemte seg ut.

Det er rett som NRK-artiklen (og Hans Olav Brendberg) påpeker. Galskapen foregikk ikke i Hauges aktive periode som forsvarsminister. Tidspunktet var senere.

Kommentar #11

Ben Økland

16 innlegg  4083 kommentarer

6 dagers krigen

Publisert over 6 år siden

Var det kanskje ikke slik at Israel startet selve krigshandlingene ved et overraskende og omfattende bombeangrep mot fly og flyplasser som ga til resultat at Israel fikk luftstridsmessig overherredømme?

Kan du bekrefte eller avkrefte dette?

Kommentar #12

Per Steinar Runde

229 innlegg  2476 kommentarer

Fakta er fakta

Publisert over 6 år siden
Ben Økland. Gå til den siterte teksten.
Var det kanskje ikke slik at Israel startet selve krigshandlingene ved et overraskende og omfattende bombeangrep mot fly og flyplasser som ga til resultat at Israel fikk luftstridsmessig overherredømme?

Kan du bekrefte eller avkrefte dette?

Ja, sjølvsagt stemmer dette. Men om du ikkje vil ta deg tid til å lese Oren si bok, som er svært detaljert og også byggjer på egyptiske kjelder, står det ein del om kva som skjedde før krigsutbrotet også i engelsk Wikipedia, som eg viste til. M.a. fekk forsvarssjefen i Israel, den seinare statsminister Rabin, eit nervøst samanbrot pga krigsfaren og spenninga, som sette han heilt ut av spel i ei veke på denne tida. Og Golda Meir trygla både Frankrike og USA om politisk støtte til å gjenopne Tiranstredet, men de Gaulle nekta, og Johnson hadde nok med krigen i Vietnam.

Kommentar #13

Bjørn David Bratlie

15 innlegg  4874 kommentarer

Les hva jeg skriver

Publisert over 6 år siden
Ben Økland. Gå til den siterte teksten.
Hva bygger du den antakelsen på?

Jeg har ikke antatt noe som helst. Jeg utfordrer deg og dine meingsfeller på alternative sikkerhetscenarier i regionen. Siden Israel/USA er den oppviglerne må dere vel anta at de andre partene er uskyldige! Er det slik at du mener Komeini og hans regime hatt betydd et velfungerende samfunn med borgerrettigheter dersom Israel ikke hadde eksistert og USA ikke hadde vist seg i regionen?

Kommentar #14

Ben Økland

16 innlegg  4083 kommentarer

Takk, nok en gang

Publisert over 6 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.
Ja, sjølvsagt stemmer dette

Det er alltid greitt å få helt grunnleggende fakta på plass.

Kommentar #15

Ben Økland

16 innlegg  4083 kommentarer

@ Bjørn david Bratlie (#13)

Publisert over 6 år siden

Jeg spurte deg i hvilken relasjon til Israel du trekker frem Sjahen?

Wiki: "Muhammed Reza Sjah Pahlavi (persisk: محمدرضا شاه پهلوی) (født 26. oktober 1919, død 27. juli 1980) var den siste sjahen av Iran, og hersket fra 1941 til 1979."

Kommentar #16

Bjørn David Bratlie

15 innlegg  4874 kommentarer

Vet ikke..

Publisert over 6 år siden
Ben Økland. Gå til den siterte teksten.
Jeg spurte deg i hvilken relasjon til Israel du trekker frem Sjahen?

Det har jeg ingen formening om men du har åpebart en formenng om at alternativene til Israel representerer en høyere standard av borgerlige rettigheter og sivil sikkerhet. Siden du har så sterke meninger om Israels påståtte grusomheter er du som må argumentere for et alternativ til Israel. Da vil jeg gjerne vite noe om det. Det du mener er altså at dersom den Israelske staten ikke hadde befunnet seg i området ville alle jøder i arabisk/muslimske områder levd trygt og godt. IS hadde ikke eksistert, Komeini hadde etablert en stat med sivil sikkerhet, Saddam hadde sittet som en fredens apostel i FN, invasjonen i Kuwait hadde aldri funnet sted. Gadaffi hadde husholderert med borgernes skattepenger til befolkningens beste, flykapringer og global terrorisme ville vært ukjente begreper?   Er det dette du mener? 

Kommentar #17

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Makt og moral

Publisert over 6 år siden

Takk til Per Steinar Runde for eit greitt innspel. Eg er for so vidt samd med Runde i at Michael Orens bok om seksdagarskrigen er ein god stad å byrja når det gjeld å sortera fakta frå fiksjon når det gjeld denne krigen. Men eg vil også nytta høvet til å gje eit godt ord for Tom Segevs ”1967”, som er ei viktig bok når det gjeld å forstå korleis det moderne Midt-Austen vart forma. I følgje Segev var det interne politiske tilhøve i Israel som var viktigaste drivkraft bak avgjerda om å gå til krig, og krigen i 1967 er ein krig som kunne vore unngått.

Det same meinte forresten Charles de Gaulle, som braut samarbeidet med Israel på grunn av denne krigen. De Gaulle åtvara israelarane mot å gå til åtak i god tid før krigen braut ut, og hevda i ettertid at krigen ville føra til dei same formene for kolonial maktpolitikk som hadde ført Frankrike ut i Algerie-krigen.

Eg må elles korrigera ein litt laus påstand frå eit innlegg tidlegare: Eisenhower freista ikkje stogga det israelske atombombeprosjektet i si presidenttid. Han starta flyovervakinga av Dimona, men leiinga i Washington synte ikkje vilje til å gjera noko med dei opplysningane dei fekk. Det var berre i den korte tida frå Kennedy vart valt til president fram til han vart skoten i Dallas at det israelske atomprogrammet vart utsett for amerikansk press. Som Økland har klara opp i var det ikkje som norsk forsvarsminister at Jens Chr. Hauge laga avtalar med Israel om tungtvatn. Og då Hauge gjennomførte den einaste norske inspeksjonen i Dimona tidleg på sekstitalet var han flink til å unngå å sjå det underjordiske komplekset der atombombefabrikken er. Denne fabrikken var sjølvsagt i strid med dei vilkåra Noreg sette for sal av tungtvatn.

Elles snakkar Runde om ”Store Satan” og ”Vesle Satan”. Det synest er tøvete. Stormakter har interesser, ideologi og geopolitiske strategiar som på ulike vis freistar realisera desse. Spørsmålet om stormakter har moral er vanskelegare, og tener først og fremst til å avspora diskusjonen om ein ikkje først har etablert dei grunnleggjande strategiske motiva. Iveren etter å dela ut kvite og svarte hattar i geopolitikken er først og fremst fordummande. 1700-talets europeiske og amerikanske tenkjarar var naive i nokre spørsmål, men mange av dei hadde eit realistisk tilhøve til makt. Dei meinte at makt korrumperte, og at dette i særleg grad galdt sekulære verdsfrelsarar med ”gode” motiv. Difor var dei skeptisk til å samla makt, og dei freista balansera maktsenter med motmakt. Det trur eg framleis er ein riktig måte å tenkja på.

USA er elles ei global supermakt, og vil uansett vera til stades i eit ressursrikt område som Persiagolfen. Som ei vanleg stormakt med interesser – ikkje som ”Satan” eller ”Frelsar”. Problemet er ikkje at USA har interesser i området. Problemet er at det ideologiske regimet som har diktert politikken i Washington dei siste femten åra – dei nykonservative – ikkje fører ein vanleg, pragmatisk stormaktspolitikk. Dei er tvert imot opptekne av å moralisera over ”vondskap”, med USAs væpna styrkar i rolla som verdsfrelsar. Og dei byrjar å snakka om München 1938 kvar gong State Department freistar få til pragmatiske maktforlik basert på balanse mellom interessar og tilpassing til styrketilhøva på bakken. Det er nykonservativ ideologi, ikkje amerikanske stormaktsinteresser som i dag er hovudårsaka til slike politiske fiaskoar som krigane i Irak, Syria og Libya.

Heller ikkje Israel er ”Satan”. Israel er ein stat bygt på etnisk ekslusivitet – med avkorta eller ingen rettar for dei som ikkje tilhøyrer den statsberande etnisiteten. Eksklusiviteten blir i tillegg underbygt av ein religion – jødedomen – som i si ortodokse form dyrkar eit verdsbilete der berre den eigne etnisiteten er fullt og heilt menneskeleg. Israel er ikkje den første staten som byggjer på ei slik oppskrift – og blir neppe den siste. Sør-Afrika under apartheid og Nord-Irland før borgarrettsrørsla på sekstitalet er kanskje dei viktigaste parallellane. I desse statane fann ein det same paktskonseptet som ligg til grunn for staten Israel, og det var den same bibelske motivkrinsen som låg til grunn for statsideologien. Eg trur det er viktig å forstå korleis slike bibelske, eksklusive statar fungerer før ein byrjar flytta brikkar på sjakkbrettet. Eg har ingen tru på Amos Oz og velmeinande nordmenn som snakkar om ein stat for palestinarane på Gaza og på Vestbreidda – av di dei ikkje syner teikn til forståing av korleis eksklusivitetsideologien fungerer som fundament for geopolitisk makt i ein langt større samanheng enn området mellom Jordanelva og Middelhavet.

Til Bjørn David Bratlie har eg ikkje all verda å seia. Han driv først og fremst med polemisk sjølvforsvar, og må gjerne gjera det for min del. Han skriv: ” Jeg utfordrer deg og dine meingsfeller på alternative sikkerhetscenarier i regionen.Siden Israel/USA er den oppviglerne må dere vel anta at de andre partene er uskyldige!”Du verden: ”Uskyldige”. Men nei: Internasjonal politikk handlar om statar, ikkje ”uskuldige”. Alternative sikkerhetsscenarier er ikkje spesielt vanskelege. Om td. Noreg og andre land ikkje hadde bomba Libya ville dei Qatarstøtta jihadistane i Bengazi vorte slege ned, og Libya ville framleis vore ein fungerande stat. Med rettar for kvinner, hemmeleg politi og alt det som høyrer med. Det same kan i stor grad seiast om Irak. Alternativet ser vi.

Når ein først gjer den feilen at ein utruster stormakter med ”moral”, handlar resten om å slå ned opprør mot den moralske orden. Som Erich Vögelin demonstererer erobra Djenghis Khan eit verdsrike på denne måten. Andre har følgt i dei same fotefara. Undervegs blir ting kledd i forskjønnande språk, for å legitimera at ein må slå ned ”barbarane”. I Storbritannia heiter framleis opiumskrigen ”War of Trade”. Men den ”Trade” det handla om var retten til å selja opium til kinesarane. Slik marsjerer sivilisasjonen mot stadig nye sigrar. Slik Noreg har vore med og sikra forsyningane av opium gjennom vårt humanitære oppdrag i Afghanistan. Og ja: Om vi er selektive nok i kva vi ser, kan vi sikkert forsvara både kriginga i Afghanistan, bombinga av Libya og mykje anna på moralsk grunnlag. For det er ingen tvil: "Vi meinte det godt".

Kommentar #18

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Hans Olav Brendberg. Gå til den siterte teksten.
Det ville vore interessant å vita kva motiv som låg bak dette.

Motivet het Haakon Lie. Gjennom ham var det bl.a. etablert et samarbeide med det israelske arbeiderpartiet og LO. Norske motparter var med på å sikre den israelske staten som best de kunne. I tillegg kan det være et poeng at israelsk LO hadde norsk formann en periode. For øvrig en trønder som jobbet seg frem helt fra statens begynnelse. Hauge og Lie hadde det sikkert moro med å leke krig igjen i all hemmelighet og bak alliertes rygg. Det må ha vært som en repetisjon av "guttedagene" på skauen. Det er først og fremst etter Haakon Lies død at AP har snudd i holdninger til Israel. Kaldkrigsaspektet var antagelig det sterkeste argumentet for at Lie opprettholdt standpunktet til sin død.  

Særlig Eisenhower må ha vært i mot den israelske atombomben siden han ikke var noe glad i den kalde krigen og kritisk som han var til det militær-industrielle kompleks. 

Kommentar #19

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Fleire med i leiken

Publisert over 6 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Hauge og Lie hadde det sikkert moro med å leke krig igjen i all hemmelighet og bak alliertes rygg. Det må ha vært som en repetisjon av "guttedagene" på skauen

Eg trur Kristiansen har rett når han nemner Haakon Lie. Men slik leik som dette har gjerne internasjonale forgreiningar. Shimon Peres skrytte av at han fekk 40 millionar 1960-dollar til det israelske bombeprosjektet. Dei ulike jødiske milliærdærane som gav til israelske bomber var også gode vener med det sosialistregimet som styrte Frankrike før de Gaulle. Ein mann som Siegmund Warburg var god ven med britiske Labour, som også var entusiastisk for Israel. Eg trur ikkje Lie ville gått bak ryggen til Eisenhower heilt åleine. Om han derimot fekk kred i mektige krinsar i Europa, i omlandet kring Sosialistinternasjonalen, trur eg derimot dette ville vore eit bra opplegg i augo hans.

Kommentar #20

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Hans Olav Brendberg. Gå til den siterte teksten.
Eg trur ikkje Lie ville gått bak ryggen til Eisenhower heilt åleine. Om han derimot fekk kred i mektige krinsar i Europa, i omlandet kring Sosialistinternasjonalen, trur eg derimot dette ville vore eit bra opplegg i augo hans.

Kan godt være. Kibbutzbevegelsen? Hvor plasserer du den?

Kommentar #21

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Kibbutz

Publisert over 6 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Kan godt være. Kibbutzbevegelsen? Hvor plasserer du den?

Kibbutzrørsla er uhyre interessant, og kanskje ein av dei viktigaste tinga å analysera for folk som vil avsløra den ”progressive” ideologien som prega den vestlege verda i tiåra etter krigen. Kibbutzen – med felles barneoppseding, felleseige og kollektivistisk ideologi – var eit symbol på illusjonar som var viktigefor dei ”alternative” rørslene. Samtstundes la dei ikkje merke til at kibbutzen var knytt til djupare idear om ”slektskap” enn dei den borgarlege familien byggjer på. For kibbutzen var ein rasistisk institusjon, og sjølv den mest gudlause og familiefornektande radikalar måtte gjennomgå ortodoks konvertering for å bli medlem i eit israelsk kibbutz. Og kibbutzungdomen var i eit par generasjonar kjerna i den israelske valdsmakta – elitestyrkar, Mossad og liknande. For Israel-venlege sosialdemokratiar utgjorde såleis Israel eit ankerfeste for vidareføring av utopiske draumar under den kalde krigen. Om det er noko direkte hopehav mellom kibbutzdyrkinga og den eksterne hjelpa til bombeprosjektet er derimot eit ope spørmål – og vi er vel streng tatt på eit sidespor.

Kommentar #22

Ben Økland

16 innlegg  4083 kommentarer

Typer fra persongalleriet

Publisert over 6 år siden

Haakon Lie fremstår som klippet rett ut av en gammelnorsk saga. Sta, klippefast og stridig inntil det siste. Han trosset hvem som helst og nedkjempet enhver motstand med tung labb.

Dwight D. Eisenhower bærer noe preg av mangel på taktisk klokskap som politiker og som nikkedukke for de tunge, økonimske interessene i USA sitt oligarki. Tidlig i "prosessen" skal han ha sagt at det amerikanske "engasjementet" i Indokina var nødvendig fordi USA trengte ressursene derfra. "Gummi, tinn og wolfram", presiserte han.

Etter marerittet i Vietnam og etter Reagans omkalfatring av det maktøkonomiske opplegget i landet, satte det seg flere, vanvittige republikanere i presidenstolen. Krig for rikfolkenes ressurstilgang ble mantraet. Bush-ene videreutviklet prinsippene og gjøv løs på den arabisktalende verden.

Netanyahu liker ikke demokratiske presidenter, han vil heller ha høyreekstremister, slike som han selv, i det amerikanske toppembetet.

Men det nylige stuntet hans, da han som israelsk statsminister stilte i kongressen for å "tukte" den amerikanske presidenten, kan ha vært å gå over streken. Forestillingen var hinsides enhver diplomatisk adferd.

Vel er flust av amerikanere utpregede israelstilhengere, men Netanyahu kan ha undervurdert den amerikanske patriotismen. Når nasjonens ære krenkes ved at kongressen benyttes som sirkusarena for å håne selveste presidenten, endogtil av en utenlandsk oppkomling fra en "vorte på Midtøstenkartet", så blir det bevegelser i opinionen.

State Department satt i full, offentlig presekonferanse skapet på plass: Tostatsløsning - basta! Så måtte bare den israelske klovnen dementere valgløftene sine, endog før regjeringsforhandlingene hans tok til.

Netanyahu er slett ikke noen Haakon Lie. Lie ville ha bedt State Department ryke og reise hvis han hadde opptrådt i Netanyahu sin rolle.

Kommentar #23

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Vi hadde trengt flere som han !

Publisert over 6 år siden
Ben Økland. Gå til den siterte teksten.
Netanyahu er slett ikke noen Haakon Lie. Lie ville ha bedt State Department ryke og reise hvis han hadde opptrådt i Netanyahu sin rolle.

Ja norsk politikk savner slike som han rent generellt, nå styres vi av "kjerringer" fra de fleste partier.

Kommentar #24

Ben Økland

16 innlegg  4083 kommentarer

(På siden av trådens tema, men dog...)

Publisert over 6 år siden
Kjell Aarsund. Gå til den siterte teksten.
Ja norsk politikk savner slike som han rent generellt, nå styres vi av

Fra den riktig gamle tiden, helt fra før virkningene av Hårfagren sin brutale "kommunesammenslåing" og Olav Digre sin "økse-kristning" med blod og brann rammet landet, er bestemte holdninger kulturelt innlært gjennom oppveksten og overlevert fra slektledd til slektledd.

Stridigheten og selvstendighetshungeren fra den gang nordmenn i ekte demokrati styrte seg selv etter egne lover som de selv vedtok på tinget, har i noen grad overlevd gjennom mange, mange generasjoner.

Men nå har muligens plastikk- og velværekulturen fått bukt med det meste av gammel egenart, og det er langt mellom helstøpte "vikinger", som eksempelvis Lie, Kvanmo og Lundteigen.

Kommentar #25

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Ja

Publisert over 6 år siden
Ben Økland. Gå til den siterte teksten.
Men nå har muligens plastikk- og velværekulturen fått bukt med det meste av gammel egenart, og det er langt mellom helstøpte

En riktig observasjon Økland. Lundteigen er vel den eneste som har litt substans inne på stortinget, partiet hans er en annen diskusjon.

Kommentar #26

Bjørn David Bratlie

15 innlegg  4874 kommentarer

Om å prate seg bort i selvfølgeligheter.

Publisert over 6 år siden
Hans Olav Brendberg. Gå til den siterte teksten.
Israel er ein stat bygt på etnisk ekslusivitet – med avkorta eller ingen rettar for dei som ikkje tilhøyrer den statsberande etnisiteten.

Ovenstående er usant. Av alle landene i regionen er Israel staten der menneskerettighetene står sterkest. Udiskutabel og uavkortet.  Med tanke på de nødvendige utenrikspolitske vurderinger Israel til enhver tid må gjøre er Israels status mildt sagt imponerende. Dette gjelder hele det siste århundre der jøder måtte flykte fra sine mordere over store deler av verden til de i dag evner å ivaret borgerlige rettigheter og sivil sikkerhet i et inferno av ideologiske politiske grupperinger som dreper hverandre i hopetall. Hver gang jeg leser slike refleksjoner som Brendberg/Nilsen/Økland m/fler tenker at deres refleksjoner og utopier representerer en fare for vårt eget samfunn.  Ingen har noen gang krevd etisk fullkommenhet men å orientere seg blandt og å bekjempe alle antidemokratiske bevegelsene som anfekter samfunnet vårt er ikke enkelt. På et aller annet tidspunkt har ikke rettsapparatet kapasitet til håndtere alle disse. Dette gjelder enten bevegelsene heter AKP-ml, NKP, nynasister, nyfacister, Taliban, Hamas eller IS. Dette handler om hva som i det hele tatt er mulig gjøre. Muren/gjerdet mot palstierne er en slik nødvendighet. I være i mot denne muren er lemfeldighet med menneskeliv og den er velfungerende på den måten at man får samfunnet til å fungere.

Jeg gjenter: Det er Brendberg som har argumentasjonsbyrden for å godtgjøre at Saddam/Komeini representerer borgererettigheter/sivil sikkerhet gitt den situasjon som hadde oppstått dersom deres kritikk av Israel hadde fått gjennomslag.

Kommentar #27

Arnt Folgerø

12 innlegg  247 kommentarer

Kanonbåtsaken

Publisert over 6 år siden

Brendberg: "Eksklusiviteten blir i tillegg underbygt av ein religion – jødedomen – som i si ortodokse form dyrkar eit verdsbilete der berre den eigne etnisiteten er fullt og heilt menneskeleg. Israel er ikkje den første staten som byggjer på ei slik oppskrift – og blir neppe den siste. Sør-Afrika under apartheid og Nord-Irland før borgarrettsrørsla på sekstitalet er kanskje dei viktigaste parallellane."

La det være sagt med en gang. Jeg er amatør når det gjelder jødedom, men det ser ut til å være vanskelig å dyrke en egen jødisk etnisitet når man tenker på hvor sammensatt den jødiske befolkningen er. Når det gjelder etnisitet kan vel ytterpunktene sier å være azkenasy-jødene på den ene og de etiopiske jødene på den andre siden. At det israelske regimet støtter om om en felles jødisk identitet er vel slått ettertrykkelig fast, det kan vel neppe være etnisitet som er "limet" i denne identiteten?

Ellers virker det som om Brendberg er sterkt påvirket av den venstreradikale opposisjonen i Israel  når det gjelder Palestina-konflikten, og det kan vel være greit, men som den kritiske personen han er, burde han vite at feilkilder og -tolkninger er like mye utbredt på venstre- som på høyresiden, noe som burde mane til varsemd. Det er en lei tendens til overdreven historisk parallell-føring i all debatt. Å sammenligne Israel med det sør-afrikanske apartheid-regimet, er et eksempel på slik overdreven parallellitet, noe som bare bidrar til å befeste fordommer og ikke til forståelse.

Når det gjelder Norges forhold til Israel tror jeg det kan være gunstig å se på den relativt selvstendige (i forhold til USA) holdningen Norge hadde. Det var sterke ideologiske bånd mellom sosialdemokratene i Norge og Israel i etterkrigstiden, og det er også i dette lyset man må forstå tungtvannsaken og den andre saken som var litt av en bombe i sin tid, kanonbåtsaken. Krigen i 1967  og våpenutviklingen gjorde at Israel måtte bygge opp en marine med kanon- (rakett-) båter, men de Gaulles våpenembargo gjorde at de ikke fikk ut de fem siste båtene fra Frankrike der de ble bygd. Det var her Norge, Aker (eid av Fred Olsen) og Aker-direktør Martin Siem kom inn i bildet. I teksten nedenfor, som er sakset fra Oslo-aviser, kan man lese litt mer om denne saken:

I 1969 varMartin Siemspanamaregistrerte selskap Starboat meget delaktig i smuglingen av fem franskbygde kanonbåter tilIsrael.Det franske verftet kunne ikke levere båtene selv på grunn av president de Gaulles våpenblokade avIsrael.
«Kanonbåt-affæren» førte til en politisk storm rundt Martin Siem. Bak Starboat lå israelske interesser, og kjøpekontrakten på båtene var, med Siems underskrift, utformet slik at det så ut som skipene skulle til Norge. Israel brukte de fem kanonbåtene i Yom Kippur-krigen i 1973.
* Etter det syrisk-eyptiske overraskelsesangrepet mot Israel i 1973, bidro norske militære rådgivere med verdifulle opplysninger om sovjetisk våpenteknologi. Rådgivningen fortsatte utover 70-tallet.

 

De fem kanonbåtene i 1969 førte ifølge de lokale myndigheter norsk flagg, og kort tid i forveien var norske marineoffiserer kommet til byen. Det ble antatt at det var de som hadde kommandoen ombord.
Dette ble imidlertid aldri bevist. Da fartøyene ankom Haifa, sto blant andre Aftenpostens medarbeider Harald Brynildsen på kaien og tok imot dem.
Han konstaterte at det ikke befant seg nordmenn ombord.
Men den internasjonale oppmerksomhet var blitt rettet mot Oslo. Viktige interesser i forhold til den arabiske verden sto på spill, og det utløste en hektisk politisk og diplomatisk
aktivitet for å dempe eventuelle skadevirkninger.
I Stortinget redegjorde utenriksminister John
Lyng for saken. Han hevdet kategorisk at norske myndigheter ikke hadde noe med affæren å gjøre, men at verftet i Cherbourg, i sin søknad om eksportlisens til myndighetene i Paris, hadde
formulert seg på en måte som tydet på at fartøyene
skulle til Norge.
Det var ikke tilfelle. Misforståelsen oppsto trolig fordi industrimannen Martin Siem, daværende generaldirektør i Akergruppen, spilte en viktig rolle i det israelske opplegg for å få båtene ut av Frankrike.
Bakgrunnen synes å være denne: Da Frankrike høsten 1969 skjerpet våpenboikotten mot Israel, ble det vedtatt å sette "operasjon Cherbourg" i verk, og dekkhistorien var intrikat. Israel
hadde allerede betalt verftet for båtene, og israelske marinefolk hadde i lengre tid oppholdt seg i Cherbourg.
Et fiktivt salg av fartøyene til et utenlandsk stråselskap ble besluttet, og det er her Martin Siem kommer inn i bildet, men det er lite trolig at han ble innviet i mer enn høyst nødvendig om den operasjon som var under utvikling. Efter
tilskyndelse fra en israelsk forretningsforbindelse gikk han med på å opprette et selskap i skipsparadiset
Panama under navnet Starboat S.A.
På vegne av Starboat S.A. forhandlet og undertegnet Siem kontrakt med verftet i Cherbourg om kjøp
av patruljebåtene til en pris av 10 millioner
dollar. Formålet skulle være å bruke fartøyene i forsyningstjenesten for oljerigger i Alaska.
Det merkelige er at ingen ser ut til å ha stilt spørsmål om båttypen egnet seg for slike oppdrag.
Da affæren ble offentlig kjent, ble forklaringen endret. Nå het det at fartøyene skulle chartres til et israelsk selskap Netivei Nepht, og det kom frem at det hovedsakelig sto israelske interesser
bak Starboat S.A.. Før affæren forsvinner helt ut av internasjonal presse blir det kjent at Israels finansdepartement har "leid" dem.

 

Kommentar #28

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Borgarrettar og jødiske rettar

Publisert over 6 år siden
Bjørn David Bratlie. Gå til den siterte teksten.
Ovenstående er usant. Av alle landene i regionen er Israel staten der menneskerettighetene står sterkest. Udiskutabel og uavkortet.

Bratlie har naturlegvis rett i at Israel er veldig gode på faktiske og oppdikta jødiske rettar. I sentrum av Hebron omfattar desse jødiske rettane retten til å kasta stein, søppel og liknande på naboane, retten til å gjera bysentrum uframkommeleg for folk og liknande.Over heilt det territoriet Israel kontrollerer omfattar jødiske rettar ikkje minst retten til å ”judaisera” eigedom – kollektivt, etnisk tjuveri der ein med ymse påskot kverrsett ikkje-jødisk eigedom til fordel for ein kollektiv eigedomsstruktur (Jødiske Nasjonalfond m.fl) som reserverer den kverrsette eigedomen for ”jødisk” bruk (busetjing, jordbruk osv.). Merkeleg nok har alle som har kome inn under ”vernet” til denne staten vorte loppa for all grunneigedom (i Gallilea skjedde dette frå statsdanninga og fram til midten av syttitalet, då dei siste rundane med ekspropriasjon førde til fredelege protestar. Seks palestinarar vart drepne, litt over hundre skadde under desse protestane (som ikkje førte til noko bremsing av det organiserte tjuveriet). Denne viljen til å ta frå eigne statsborgarar eigedom til fordel for ”judaisering” er langt på veg upåverka av lov og rett. Då innbyggjarane i Iqrit og Birim fekk ein høgsterettsdom på at dei hadde rett til å venda tilbake til sine eigne landsbyar på femtitalet (dei hadde ikkje rømt under krigen på førtitalet, og hadde ein fredsavtale med lokale, sionistiske kommandantar) gjennomførte den israelske hæren liksågodt ei ”militærøving” der dei la desse landsbyane i grus. Når innbyggjarane i våre dagar opprettar teltleirar på tomtene der dei har vorte ulovleg fordrive av israelske styresmakter blir prinsippet om ”judaisering” prioritert langt framfor dei vanlege rettsprinsippa vi forbind med ”borgarrettar”.

Det er elles ein myte at Israel er eit demokrati på same måte som td. europeiske land. Då Azmi Bishara greidde å byggja ei rørsle for å gjera Israel til ”ein stat for alle borgarane”, vart han i praksis drive til landsforvising på like konstruerte anklagar som i nokon Sovjet-prosess. Om eg hadde vore israelsk jøde kunne eg ikkje oppretta noko parti som uttrykte mine standpunkt og stilt til val. Elles har Israel til ei kvar tid mellom 5 000 og 10 000 politiske fangar, mange av desse blir halde utan lov og dom. Israel brukar rutinemessig tortur osb. osb.

Elles er diskrimineringa og rettsløysa i Israel ein kominasjon av formalitet og ikkje-formalisert praksis og mentalitet. Slik var det jo også under Jim Crow i Sørstatane – det var dei ikkje-formaliserte delane av regimet som ofte var dei verste. Om Bratlie er interessert i korleis desse tinga fungerer kan eg tilrå desse bøkene:

Ben White: Israeli Apartheid – a beginners guide

Susan Nathan: The Other Side of Israel

og sjølvsagt Israel Shahaks svært viktige bok om jødisk ideologi: “Jewish History – Jewish Religion, the weight of 3000 years”.

Kommentar #29

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Samanlikningar

Publisert over 6 år siden
Arnt Folgerø. Gå til den siterte teksten.
men som den kritiske personen han er, burde han vite at feilkilder og -tolkninger er like mye utbredt på venstre- som på høyresiden, noe som burde mane til varsemd. Det er en lei tendens til overdreven historisk parallell-føring i all debatt. Å sammenligne Israel med det sør-afrikanske apartheid-regimet, er et eksempel på slik overdreven parallellitet, noe som bare bidrar til å befeste fordommer og ikke til forståelse.

kan opplysa eit stykke på veg, men ikkje lenger. Eg er samd med Folgerø at ein ikkje skal dra samanlikninga mellom Sør-Afrika og Israel for langt - for det finst viktige skilnader. For den som er interessert i det særeigne med det israelske regimet er Israel Shahak sine tre bøker: "Jewish history - Jewish Religion" - "Open Secrets" og "Jewish fundametalism in Israel" framleis dei mest opplysande. Desse bøkene blir tagt i hel av den same venstresida som elles brukar overflatiske samanlikningar mellom Sør-Afrika og Israel.

Elles har Folgerø rett i at kanonbåtepisoden syner at tilhøvet mellom Noreg og Israel dreier seg om meir enn tungtvatn.

Kommentar #30

Ben Økland

16 innlegg  4083 kommentarer

@ Hans Olav Brendberg, m.fl.

Publisert over 6 år siden

Takk for mange flotte kommentarer.

Det blir lysere i rommet og man får bedre oversikt.

Men i borte i et mørkt hjørne står to digre elefanter som lyset ikke når. Den ene er en kåt hunelefant som bærer det noe fremmedartede navnet «Neokapitalisma Globalia». Den andre, en olm hanelefant, heter kort og enkelt «Gaza».

Kommentar #31

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Hans Olav Brendberg. Gå til den siterte teksten.
Kibbutzrørsla er uhyre interessant, og kanskje ein av dei viktigaste tinga å analysera for folk som vil avsløra den "progressive" ideologien som prega den vestlege verda i tiåra etter krigen.

Ja, det er slik jeg også har inntrykk av at det var.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere