Følger av det israelske valgresultatet

For det første kom valgseieren i Israel totalt overraskende på alle som trodde på de israelske meningsmålingene. Slik har det vært ved de fleste tidligere valg i Israel, også, Meningsmålingene sier noe, men de faktiske stemmetallene sier noe annet. Det betyr at det fremdeles fins systematiske feilkilder i det israelske meningsmålingssystemet, feilkilder som firmaene åpenbart ennå ikke har greid å identifisere riktig. Kanskje handler det om velger-miljøer som systematisk sier noe annet til meningsmålerne enn det som de i sitt stille sinn tenker selv.

For det andre kom valgresultatet totalt overraskende også på alle dem som trodde på valgdagsmålingene kl 2200 valgkvelden. Det har også skjedd ofte tidligere. Og det tyder på det samme: At det også ved valgdagsmålingene fins feilkilder som fagfolkene ikke har greid å identifisere riktig og ta høyde for.

For det tredje innebærer valgresultatet at det nå ikke er tvil om at det blir Benjamin Netanjahu som danner regjering i Israel. Det betyr at vi nå kan vite visse ting sikkert om den nye regjeringens veivalg og kurs i de kommende årene, mens andre ting fremdeles er omgitt av usikkerhet.

For det fjerde innebærer Netanjahus seier at president Obama i USA står overfor et kjempeproblem. Han kan videreføre den anti-israelske kursen han har fulgt i seks år. Eller han kan finne det nødvendig å justere kursen. Velger han det første, vil han i to år fremover få en hard-mot-hardt-konfrontasjon med Netanjahu. Det er nesten sikkert at det har Obama og USA politisk ikke råd til. Men det er samtidig nesten sikkert at Obama ikke akter å velge kursjustering og kursoppmykning vis-a-vis Israel.

For det femte er Obamas nest største problem med en to-årig hardt-mot-hardt-konfrontasjon med Israel og Netanjahu at det vil gi det republikanske flertallet i Senatet og Representanthuset gratis-poeng etter gratis-poeng foran presidentvalget i 2017. Obama kan til og med komme i skade for å manøvrere Det Hvite Hus så hardt på kollisjonskurs med Israel at det fratar Hillary Clinton valgseieren i 2017 og serverer den på et fat til Jeb Bush.

For det sjette er Obamas aller største problem med en to år lang hardt-mot-hardt-konfrontasjon med Israel at resten av verden vil tolke det som vedvarende signaler om USAs svekkelse som superstat. Obama truer og truer. Men Netanjahu og Israel gir ikke etter. Og all verdens USA-hatere vil si: «Se hvor svekket USA i virkeligheten er».

For det syvende er Netanjahus valgseier et viktig signal til støtte for den gryende alliansen mellom de hardt truede sunni-arabiske regimene og Israel. Denne alliansen vil styrkes hvis sunni-regimene fortsetter å bli truet av Iran, av de iran-allierte, av Syria-konflikten og av IS-opprørerne med likesinnede. Alt tyder på at dette nettopp vil fortsette. Sjia-ene har saudi-erne i en knipetang mellom Hormuz-stredet og Aden i Jemen, og er dessuten under trykk fra IS på tregrense-punktet Jordan-Syria-Saudiarabia. Egypt trues i vest fra Libya og i øst fra IS-terroristene i Øst-Sinia. Sunni-regimene blir bare mer og mer desperate. Og ser derfor med voksende håp på Netanjahus valgseier i Israel.

For det åttende er det sunni-arabiske håpet til Netanjahu og Israel avhengig av at Netanjahu nå faktisk handler på en måte som letter presset på sunniene. Ergo må han handle på en måte som øker trykket på sjia-ene. Og ergo vokser sannsynligheten for at Iran beordrer Hisbolla til å angripe Israel snart – for å komme motparten i forkjøpet.

For det niende betyr sannsynligvis det israelske valgresultatet at en fredsprosess basert på den såkalte tostatsløsningen er dødsdømt – i mangel av annen troverdig statsdannende kraft på palestinaarabisk side enn Hamas.