Hans Olav Brendberg

63

Sant og usant om jødisk tru

Dette essayet vil sjå nærare på ei apologetisk framstilling av jødedomen: Bente Groths bok ”Jødedommen”(1). Det er tre grunnar til eg meiner dette er ein viktig diskusjon. Den første er at skuldingar om antisemittisme sit laust når temaet er jødedom. Dette er forståeleg, men fører like fullt til at viktige diskusjonar ofte blir feidd under teppet. Den andre grunnen er at jødedomen som staten Israels etablerte religion tyder mykje som bakteppe for maktutøvinga til den sterkaste makta i eit viktig konfliktområde. Maktposisjonar bør diskuterast kritisk. Den tredje grunnen er det viktigaste: Offentleg diskusjon kan rydda av vegen mistydingar som elles får veksa fritt i mørket. Berre den som har ei veik sak bør sky offentleg ordskifte.

Publisert: 15. mar 2015

I tillegg kjem det at jødisk religion er ein nokså innfløkt affære. For jødedom er ein komplisert religion. ”Kizur Shulchon Oruch” er ein enkel ”handbok” av det slaget som konsentrerer seg om dei spørsmåla der det finst enkle svar, og om dei spørsmåla ein ortodoks jøde må ha svar på i kvardagen.Mi engelske utgåve(2) er på vel 795 sider, og tek for seg slikt som kva slags velsigning du skal seia når du ser ein regnboge, kva slags kombinasjonar av vaksne med ulikt kjønn som kan opphalda seg i eit privat rom samtidig, og kva ein skal tenkja på under seksualakta(3).Desse enkle reglane er berre toppen av eit svært isfjell: All jødisk lov er svært utvikla, og det foregår ein løpande utvikling etterkvart som nye spørsmål blir reiste. Ein vesentleg del av denne utviklinga er heilt hypotetisk – Isaac Deutscher skriv at han i det foredraget som kvalifiserte han til tittelen ”rabbi” diskuterte om spyttet til sagnfuglen Kikiyon - som flyg over jorda kvart 70 år - er kosher; lovleg mat, eller treyfe; ureint.(4)

 

Men vanskane stoggar ikkje der. Sjølv om den jødiske lova, halaka, kan vera uoversiktleg, var ho likevel til ein viss grad eins for alle jødiske samfunn fram til om lag 1780. Dei siste 200 åra har mange retningar innan jødedomen lagt til sides halaka, utan at dei av den grunn har forlate jødedomen. Dei einskilde rituala og bønene som likevel er sams for jødar, kan difor bety svært ulike ting for dei som utøver religionen. Medan ortodokse jødar som legg til grunn tolkingssystemet i Talmud ofte vil forstå bibeltekstar svært ulikt den bokstavelege meininga, kan reformerte jødar forstå teksten på tilnærma same vis som kristne(5). Uttrykket ”Torahens hav” blir ofte brukt – og dette er verkeleg eit stort hav, der det er lett å drukna eller mista oversikt.

 

Når stoda er slik, blir både lekfolk, historikarar og andre prisgjeve autoritetane på feltet. Eg skal i denne drøftinga ta for meg ei bok som er i ferd med å etablera seg som ei bok som er hendig å ty til for den som vil ha kunnskap om jødedom: Bente Groths ”Jødedommen” (Pax 2000). Boka står på pensumlister ved fleire universitet i Noreg og Sverige, og forlaget garanterer for at ho vil vera i sal fram til 2020. Eg er kritisk til måten denne boka drøftar ein del tema innanfor emnet sitt, og vil leggja hovudvekta på dette. Samtidig vil eg innleiingsvis seia at eg meiner boka gjennom utval, vektleggjing og disposisjon gjev eit godt tverrsnitt av emnet sitt: Jødisk religion og historie. Det er ei god bok å byrja med – men samtidig ei bok med tydeleg slagside.

 

I denne drøftinga kjem eg til å bruka Israel Shahaks ”Jewish History, Jewish Religion” som referansepunkt. Dette er ei bok innanfor ein heilt annan sjanger – det er eit poengtert og godt underbygdt åtak på den rolla jødisk religion og tradisjon spelte og spelar i jødiske samfunn. Sjølv meiner eg Israel Shahaks tre bøker: ”Jewish history, Jewish religion”, ”Open Secrets”, og ”Jewish Fundamentalism in Israel”, (s.m Norton Mezvinsky,), er bortimot uunnværlege for den som vil forstå den jødiske sida av konflikten i Midt-Austen. Shahak var eit produkt av sin bakgrunn: Han overlevde Bergen-Belsen, og den katastrofen som utrydda ein stor del av hans familie og folk. Etter krigen slo han seg ned i Palestina, og var ein del av den eliten som utdanna seg og fekk posisjonar i det israelske samfunnet på 50-talet. Sjølv vart han professor i kjemi på det hebraiske universitetet i Jerusalem. På 50- og 60-talet bytta han sionistisk ideologi med eit livslangt engasjement for menneskerettar.Han gav ut ”Shahak reports” med omsetjingar og kommentarar frå den hebraiske pressa, og på nittitalet systematiserte han dette stoffet i tre bøker.Folk som Gore Vidal, Edward Said og Christopher Hitchens var samstemte om at Shahak var ei unik røyst – eit synspunkt som eg fullt og heilt deler. Den som les Shahak vil oppleva at han både snur opp ned på fordomar og vaneforstillingar, samtidig som han inspirerer til eiga undersøkjing og gjennomtenkijing. Samtidig er han ein mann som spissformulerer kritikken sin.I ”Jewish history, Jewish religion.” skriv han: ”Alle moderne studiar i jødedom, særleg dei som er skrivne av jødar, har utvikla seg frå denne konflikten, og ber til denne dag umiskjennelege merke på sitt opphav: Villeiing, apologi eller fiendtleg polemikk, likesæle eller til og med aktiv uvilje mot sanningssøkjing.”(6)

 

Med dette i bakhovudet vil eg sjå litt nærare på Groth si handsaming av det feltet der Shahak meiner apologien set mest preg på faglege drøftingar av jødedom: Tilhøvet mellom jødar og ikkje-jødar. Eg skal først sjå litt på Groths framstilling av jødisk tru, og etterpå på eit par sentrale periodar i jødisk historie.

Først litt om Groths gjennomgang av jødisk tru, og då særleg det ho skriv om tilhøvet mellom jødisk religion og ikkje-jødar. Er det ho skriv dekkjande? Eg trur ikkje det, og nokre døme vil truleg syna kva problemet er.

1. I avsnittet om ”Jøder og ikke-jøder”(7) skriv Groth: ”Det er kun jødene som er bundet av Toraens bud og forpliktelser. Rabbinerne var opptatt av den enkelte jødes skjebne, det jødiske folks skjebne, men også av ikke-jøders og alle verdens folks skjebne. Den vanligste oppfatningen er at også gode og moralske ikke-jøder får adgang til et liv etter døden. Talmud sier: ”Rabbi Meir sa: En ikke-jøde som lever et moralsk liv er som en yppersteprest” (Avoda Zara 3a).”

 

Først vil eg sjå på korleis Groth brukar sitatet frå Talmud. For Talmud Avoda Zara 3a handlar ikkje om ”ikkje-jødar som lever eit moralsk liv”. Teksten drøftar den svært lille gruppa av ikkje-jødar som ”gjer” (studerer og følgjer) Toraen, ”oved kokhavim veosek betorah”. Feilomsetjinga kjem i tillegg til at sitatet er teke ut av kontekst. Det står midt i ei drøfting av om ikkje-jødar i det heile kan ”gjera Tora”. Og i all hovudsak er tendensen i drøftinga svært negativ. Nokre røyser seier tvert nei, andre er tvilande, andre hevdar Gud vil leggja hindringar i vegen om ikkje-jødar freistar følgja Tora.På same vis er det usemje om ikkje-jødar som lukkast å følgja Tora vil bli løna (nei/litt, men ikkje like mykje som Israel).(8) Drøftinga i Avoda Zara kan slett ikkje brukast som underbyggjing av den villeiande påstanden om at moralske ikkje-jødar vil få eit liv etter dauden.At dette i dag, og dei siste hundre åra, har vore ei vanleg oppfatning blant mange jødar er derimot truleg rett. Men Groth impliserer at det same galdt den klassiske rabbinske tradisjonen frå før den jødiske opplysninga (haskala). Det er noko heilt anna, og ein påstand Groth vil ha store vanskar med å underbyggja.

2. Eit liknande døme: I kapittelet om tru, menneskesyn og etikk(9) forklarar Groth først kva som ligg i dogmet om Gud som skapar.Så skriv ho: ”Den andre doktrinen lærer at fordi den ene Gud har skapt hele menneskeheten, betyr det at alle mennesker i bunn og grunn er like verdifulle. Hele menneskeheten nedstammer fra Adam og alle er skapt i ”Guds bilde”.

 

Og legg til: ”Allerede de tidlige rabbinerne lærte: ”Den som er skyld i at en eneste sjel blir ødelagt, er å betrakte som en som er skyld i at hele verden forgår. Og den som redder en eneste sjel, er å betrakte som en som har reddet hele verden”.(Mishna, Sanhedrin 4:5).

I Mishna står det her (i Jacob Neusners omsetjing): ”Therefore man was created alone, to teach you that whoever destroys a single Israelite soul (”nefesh miIsrael”) is deemed by Scripture as if he had destroyed a whole world. And whoever saves a single Israelite soul is deemed by Scripture as i he had saved a whole world.(10)

Det Mishna seier er altså ikkje at alle menneske i bunn og grunn er like verdfulle, den tanken vil ein leita fåfengt etter i boka.Det som står er at nokre menneskeliv – israelittiske – er spesielt verdfulle. Men etter at originalens ”miIsrael” er fjerna, får sitatet om lag motsett tyding av det som verkeleg står.

3.  På side 91 har Groth dette interessante ressonementet: ”Dårlig oppførsel, derimot, var det samme som å vanhellige Guds navn, hillul ha-shem. Det førte til en oppfatning om at å handle urett mot en ikke-jøde var enda mer forkastelig enn å gjøre det samme mot en jøde, nettopp fordi en slik handling vil kaste dårlig lys på Israels Gud (Bava Kamma, 10:15).”

 

Det er rett nok at Mishna har ein traktat som heiter Bava Kamma. Men Bava Kamma 10:15 finst ikkje. Det siste underkapittelet i Baba Kamma er 10:10, som diskuterer kva ein klesvaskar, ein skreddar og ein teppemakar kan ta av eit arbeidsstykke som er annan manns eigedom, og kalla sitt.(11) Det står ingenting i Bava Kamma om urette handlingar mot ikkje-jødar, og om hillul ha-shem.

4. Groth skriv at jødane sitt tilhøve til andre religionar blir regulert av dei såkalla ”Noahidiske lovene”, som den jødiske middelalderfilosofen Maimonides stilte opp på grunnlag av den eldre, jødiske tradisjonen. Så skriv ho: ”De aller fleste jødiske autoriteter betraktet (og betrakter fremdeles) kristendommen og islam som religioner som overholder disse lovene.”(12)

 

Når det gjeld islam er dette sant nok. Men det er ikkje sant at ”de aller fleste jødiske autoriteter” såg på kristendomen som ein noahidisk religion. Han som formulerte dei ”Noahidiske lovene”, Maimonides, er kanskje det fremste dømet på den motsette oppfatninga.. Israel Shahak skriv: ” Jødedomen er prega av eit svært djupt hat mot kristendomen, kombinert med slette kunnskapar om han.”(13) Han nemner spesielt Maimonides, som bygde si djupt negative innstilling på to hovudstolpar: Hat og vondsinna sladder mot Jesus, og ei oppfatning av kristen religion som avgudsdyrking.

Shahak skriv vidare: ”Sjølve namnet ”Jesus” var for jødar eit symbol for alt forakteleg og motbydeleg, og denne folkelege tradisjonen held fram. Evangelia blir på same vis forakta, og det er ikkje tillate å sitera frå dei (for ikkje å snakka om å undervisa i dei) sjølv i moderne Israelske, jødiske skular. For det andre: Av teologiske grunnar, som for det meste botnar i mangel på kunnskap, blir kristendomen som religion i rabbinsk lære klassifisert som avgudsdyrking. Dette er bygt på ei mistolking av dei kristne doktrinane om treeinigheit og inkarnasjon.Alle kristne emblem og biletframstillingar blir sett på som ”avgudsbilete” ”(14).

Den andre sentrale autoriteten i middelalderens rabbinske jødedom, Rashi, delte Maimonides negative haldning. Ei jødisk middelalderbok som ”Toledoth Yeshu”, eit ”motevangelium” der Judas er helten som bryt magien til Jesus ved å pissa på han, fortel sitt om at tilhøvet til kristendomen var noko annleis enn det Groth hevdar(15).

Dette prega på ulike måtar jødene sitt tilhøve til det kristne miljøa dei levde i. Unikt er dei ulike forbanningane av ikkje-jødar som høyrde med i ritualet i ulike samanhengar. Desse var anten retta mot kristne, eller mot alle ikkje-jødar. Israel Shahak nemner dei atten velsigningane, ein viktig del av vekedagsbønene, der ein opphaveleg bad: ”Og måtte dei fråfalne vera utan von, og dei kristne døy med ein gong”.(16) Den utbreidde handboka Kizur Schulchon Oruch gjer det til ei heilag plikt å seia dette når ein ser ikkje-jødiske graver: ”Mor dykkar skal verta til skammar – som som fødde dykk vanæra. Pass dykk; lagnaden til goyimane vil vera ørken, øydemark og turt land”.(17) I boka si om jødisk-kristen fiendskap i høgmiddelalder drøftar Israel Jacob Yuval opphavet til desse forbanningane. Han fører opphavet til forbanninga ”Birkat haMinim” tilbake til nytestamentleg tid.(18) Han drøftar også korleis andre slike forbanningar etterkvart vart innarbeidde i rituala. Yuval skriv at det i samband med morgonbøna på Yom Kippur var skikk å resitera femten liturgiske dikt, mellom anna to kalt Hagoyim efes og veha-goyim eimim. ”Desse vart tilskrive Rabbi Kalonymus den eldre og inkluderte skarpe fordømingar og forbanningar mot goyimane og ei bøn til Gud om at han måtte bringa øydeleggjing over dei. Overraskande nok: Medan historiske studiar ope diskuterer alle aspekt av anti-jødisk hat, har ein gått forbi desse dikta i nesten total togn. Dette er tekstar som demonstrerer avgrunnen av fiendskap og hat som middelalderjødar følte mot kristne.Og vi har ikkje berre hat her, men bøner til Gud om å drepa nådelaust og utan omsyn, saman med utbroderande skildringar av dei forferdelege tinga som ein vonar skal råka goyimane.”(19) Yuval meiner også at desse rituelle forbanningane gav eit viktig, og nokså negativt inntrykk på kristne i samtida.(20)

Og dette er også ”levande teologi.Dei siste åra har det til dømes vore fleire døme på trakkasering av armenske, kristne prosesjonar i Jerusalem(21), og Shahak nemner likeeins døme på offentleg brenning av nytestamentet i regi av statsstøtta, religiøse organisasjonar i Israel(22).

5. Så langt har eg trekt fram døme på ting Groth hevdar som ikkje stemmer, eller som blir underbygt med konstruerte eller forvridde sitat frå Mishna eller Talmud. I tillegg til desse opplagte feila, vil eg sjå på eit døme på forteiing.

Dei siste tiåra har jødisk mystikk, kabbala, vorte eit motefenomen. Innanfor ortodoks jødedom har Lubavitch-hassidane (Chabad) hatt ein tydeleg framgang, og vorte mykje omtalt. Dei har drive omfattande misjonsarbeid blant andre jødar, og er ei av dei snøggast veksande rørslene i den jødiske verda. Det er altså snakk om svært aktuelt stoff.

På s. 132 gjev Groth ei framstilling av luriansk kabbala si skapingsforteljing. Det som skjedde var ein kosmisk katastrofe, der nokre av dei lågare sfærene sprakk. Nokre av ”lysets gnistar” festa seg til skåra frå dei ”sfærene som sprakk”. Det jødiske folket må ”reparera” etter denne kosmiske katastrofen. Groth skriv: ”Når ”reparasjonen” blir fullkommen, vil det bli forsoning og forløsning både for det jødiske folk, for hele menneskeheten, for den kosmiske prosess, og for Guds manifesterte selv.”.

Dette er akkurat så sparsamt at ho ikkje får fram kva som er poenget med reparasjonen. Ikkje-jødane tilhøyrer ei av dei vonde sfærene, medan jødane tilhøyrer ei gudommeleg sfære. Den ”kosmiske katastrofen” inneber m.a. at ein del jødiske sjelar har festa seg ved dei vonde sfærene, og ved ein feil vorte fødde som ikkje-jødar.Ei av oppgåvene i eksilet er å bringa desse sjelene heim, og berga dei frå den ikkje-jødiske verda(23).

Om den raskt veksande Chabad-rørsla skriv Groth:

”Den kanskje mest kjente hasidiske gruppen i dag ble grunnlagt av Sneur Zalman av Lady (1745-1813) og kalles Habad, et akronym for Hohma (visdom), Bina (forståelse) og Daat (kunnskap) som er betegnelsene for høyere sefirot i kabbala. Bevegelsen legger stor vekt på lærdom og intellektuelle anstrengelser, og mener at overveielse, analyse og forståelse må ledsage de mer emosjonelle impulser. Habadbevegelsen er aktiv i arbeidet med å bevare jødisk tradisjon og samhold og aktiviserer seg i veldedighet, undervisning og publikasjonen av jødiske lærebøker.”(24)

Sneur Zalman av Ladys viktigaste verk var ”haTanya”, som framleis er den sentrale teksten for Chabadrørsla. HaTanya er ikkje spesielt utilgjengeleg – boka ligg ope tilgjengeleg på nett i ei god, engelsk omsetjing(25). Her kan ein lesa slikt som at ”sjelene til all verdas (ikkje-jødiske) nasjonar spring ut frå dei andre, ureine Kelipot (sfærene) emanate from the other, som ikkje inneheld noko godt”.For nokre år sidan oppretta Chabadrørsla eit stort kosher-slakteri i ein liten by i Midt-Vesten, og i boka ”Postville” gjev den jødiske journalisten Stephen Bloom ei svært interessant bilete av dei konfliktene som vaks fram som følgje av det spesielle tilhøvet til ikkje-jødane rundt seg som desse religiøse doktrinane fører til(26).Men Bloom er ei unntak: Sjølv om lubavitcharane sjølve ikkje gjer noko forsøk på å løyna dette, greier dei fleste som skriv om Chabad å gå glipp av dette mildt sagt negative synet på ikkje-jødar som er heilt sentralt i lubavitcharane sitt verdsbilete. Dette gjeld også Groth.

Forteiinga er ikkje uproblematisk: Chabadrørsla har også politisk innverknad i Israel, og dr. Baruch Goldstein, ein av dei meir kjende tilhengarane av Chabad, kunne i ein lengre periode nekta å gje medisinsk hjelp til ikkje-jødar som israelsk militærlege. Sjølv om hæren ønskte å stilla han for krigsrett og kvitta seg med han, hadde han politiske støttespelarar som greidde å forhindra dette. Til slutt gjekk han under Purim inn i moskeen i Hebron og drap 29 av dei som bad der med automatvåpenet sitt, og skadde mange fleire. Etter dette vart han ein slags skytshelgen for radikale miljø i Chabadrørsla.(27)

Eg synest ikkje det er spesielt vanskeleg å forstå at den generasjonen som levde kring midten av førre hundreåret – folk som Martin Buber – gjekk langt i retning apologi når dei framstilte jødisk mystikk og hasidisme. Men som tilfellet Baruch Goldstein syner, har apologien sin pris. Dette har også vore ei av drivkreftene til Elliot Horowitz i arbeidet med ”Reckless rites”, ei bok eg kjem tilbake til i drøftinga av jødisk middelalder.For Horowitz var opplevinga av Purimfeiringa heldt fram etter at nyhenda om massakren i Hebron vart kjent ei skjellsetjande oppleving(28).Eg trur boka til Groth hadde stått sterkare om ho også hadde drøfta desse mørke sidene av jødisk mystikk.

 

Så langt Groth si framstilling av jødisk tru. Eg skal i tillegg sjå litt nærare på Groth si framstilling av to viktige historiske hendingar, båe innleidde ei destruktiv utvikling. Eg vil freista syna at Groth også her går langt i retning apologi.

 

Høgmiddelalder

 

Høgmiddelalderen er eit viktig tidsskilje i tilhøvet mellom den jødiske religionen og det kristne Europa. Jødemassakrane under første krosstog er td. velkjende. I denne perioden skil askenasisk og sefardisk jødedom lag når det gjeld korleis ein ser for seg den kommande frelsa, og den messianske tidsalder. Professor Israel Jacob Yuval drøftar dette temaet utførleg i boka ”Two Nations in your Womb”. I sefardisk jødedom dominerte ei forestilling om ”proselytisk frelse”, der ikkje-jødane skal venda om til den rette trua når Messias kjem. I askenasisk jødedom blir derimot tanken om ”hemnande frelse” dominerande(29). Typisk for denne ideologien er desse orda frå ”Sefer Nizzahon Vetus”, ei bok frå tolvhundretalets Tyskland som skildrar den messianske tidsalderen: ”Den endelege frelsa….vil føra til ruineringa, øydeleggjinga, drapet på og utslettinga av alle nasjonane: Dei, og dei englane som vaktar over dei i himmelen, og gudane deira…..Den Heilage, velsigna vera Han, vil øydeleggja alle nasjonar utanom Israel.”(30) I følgje Israel Jacob Yuval vaks tanken om ”hemnande frelse” fram i tida før første krosstog, men vart naturlegvis kraftig forsterka av massakrane mot jødar under krosstoget.

 

I same periode byrjar kristne for første gong å gjera seg kjent med dei etterbibelske skriftene i jødedomen, særleg Talmud. Dette førte til slutt til rettssaken mot Talmud i 1240, og til offentleg brenning av Talmud. I tida som følgde utvikla det seg eit regime av sensur i heile Europa, eit system med sensur av dei heilage bøkene til jødane som i Russland rådde heilt fram til 1917.Det er også i denne perioden jødane blir utvist frå viktige europeiske land som Frankrike og England.(31)

 

Groth gjev ein god oversikt over massakrane mot jødar i perioden i underkapittelet ”Korstogene”. I dei neste underkapitla: ”Restriksjoner og beskyldninger”, ”Demoniseringen av jødene” og ”Beskyldninger om ritualmord og hostiekrenkelser” går ho igjennom moglege forklaringar på den aukande fiendskapen mellom jødisk og kristen tru, og dynamikken i denne utviklinga.

 

Israel Shahak seier dette om denne perioden:

 

”Den kristne kampanjen mot Talmud vart truleg innleidd med at jødar som var vel kjende med Talmud vart omvendt til kristendom. Desse var i mange tilfelle tiltrekt av utviklinga av kristen filosofi, med sin sterke aristoteliske (og dermed universelle) karakter.

 

Frå byrjinga må det vedgås at Talmud og den talmudiske litteraturen – sjølv utanom den generelle anti-goyiske tendensen som vi skal sjå nærare på i kapittel 5 – inneheld svært krenkjande utsegner og idear retta særskild mot kristendomen. I tillegg til ein serie med krenkjande seksuelle skuldingar mot Jesus finn ein td. i Talmud påstandar om at straffa hans i helvete er å koka i avføring – ei utsegn som ikkje akkurat tek sikte på å få trugne kristne til å setja Talmud høgt. Eller ein kan sitera føresegna som krev at jødar skal brenna, om mogleg offentleg, alle kopiar av nytestamentet som kjem i deira hender.(….). I alle tilfelle: Eit kraftig åtak mot talmudisk jødedom, på mange punkt godt underbygt, utvikla seg i Europa frå 1200-talet. Her snakkar vi ikkje om uvitande sverting, slik som skuldingane om at jødar tok blod frå kristne born, slik formørka munkar propaganderte i små provinsbyar.Vi snakkar om seriøse disputasar halde ved dei beste europeiske universiteta på denne tida, som stort sett vart gjennomført så redeleg som mogleg under middelalderske tilhøve.”(32)

 

Om dette emnet skriv Groth: ”I 1239 oppfordra konvertitten Nikolaus Donin fraLa Rochelle, som nå var blitt dominikanermunk, styresmaktene til å undersøke hva som egentlig sto i jødenes Talmud. Hen hevdet selv at Talmud var et hårreisende anti-kristent skrift. Disputasen mellom ham selv og fire rabbinske lærde fant sted i Paris i 1240. Rabbinerne klarte å motbevise anklagene, likevel ble det notert at jødene hadde ”tilstått”.”(33)

 

No er det, som Shahak nemner, ikkje vanskeleg å finna fram dei delane av Talmud som er blasfemisk ut frå ein kristen ståstad. Slike tekstar ville heilt enkelt ikkje greia koma gjennom ein open disputas utan å bli domfelt i ein kristen middelalderstat.Yuval skriv om den same disputasen at: ”Ei nøye lesing av Donins skuldingar mot jødane under rettssaka i Paris syner at dei er bygt på fakta, ikkje på påfunn og fantasi.”(34) Groths apologetiske tilnærming gjer at ho går glipp av eit viktig element i den destruktive dynamikken som utvikla seg.Yuval formulerer dette råkande som at ”den eine religionens Messias var den andres Antikrist”. Han syner også korleis tusenårsskriftet i den jødiske tidrekninga (i 1240) og den messianske spenninga dette førte til, åtaket frå mongolane og kristne spekulasjonar om at mongolane var israels 10 tapte stammar, og ikkje minst den askenasiske forventninga om ”hemnande frelse” til saman skapte ein eksplosiv situasjon(35).

 

I staden for å avdekkja slike spenningar som ligg i sjølve situasjonen, vel Groth å handsama alle skuldingar mot jødar som grunnlause. Men at ein komande jødisk Messias som skulle ”øydeleggja alle nasjonar utanom Israel” vart oppfatta som antikrist av dei kristne er ikkje merkeleg, når ein ser nærare på dei religiøse mytane jøde og kristen på dette tidspunktet levde i og av.

 

Denne angsten for å gå nærare inn på tilhøvet mellom myte og realitet gjer også at Groth ofte ikkjer greier å skilja dei to. Underkapittelet ”Beskyldninger om ritualmord og hostiekrenkelser” er eit godt døme. Groth skriv at det ”dukket….etter hvert opp enda farligere forestillinger i Europa – beskyldningene om ritualmord og krenking av nattverdsbrødet”(36). Men desse skuldingane er ikkje skuldingar på same realitetsplan, slik Groth impliserer. Medan legenden om ritualmord ligg daud igjen etter å ha vorte utsett for moderne historieforsking, meiner historikarar som td.Elliot Horowitz at skuldinga om at jødar krenkja nattverdsbrødet mest sannsynleg byggjer på realiteter.(37)

 

Kort sagt: At kristne retta skuldingar mot jødane, treng ikkje tyda at dei laug. Det er ikkje tvil om at dei gjorde det i nokre tilfelle, og at nokre løgner spreidde seg og vart mytar. Men som både Shahak, Yuval og Horowitz peikar på, hadde nokre av skuldingane substans. Sett frå ein jødisk synsvinkel var dei ikkje mindre fårlege av den grunn – tvert imot. Det er ikkje merkeleg at dei i slike situasjonar følgde Churchills visdomsord: ”Av og til er sanninga så dyrebar at ho må verjast av ein garde av løgner”. Men ein historikars oppgåve må vera å koma forbi slike garder av løgn.

 

Kmielnitskij-opprøret

 

Ei anna nøkkelhending i tilhøvet mellom jødar og ikkje-jødar er Kmielnitskij-opprøret i Ukraina i 1648 var eit avgjerande tidsskilje i Aust-Europeisk historie. Det byrja som eit kosakkmytteri, men vaks raskt til å bli eit av dei store bondeopprøra i Europa – som det tyske på 1520-talet og dei russiske bondeopprøra under Pugasjov og Stenka Rasin. Kmielnitskij-opprøret fekk i tillegg varige følgjer: Polsk makt aust for Dnjepr vart broten, og det austlege Ukraina kom inn i det russiske maktområdet. Det aust-vestskiljet som ein sist såg i omveltningane i Ukraina i fjor vart etablert.

 

Om dette opprøret skriv Shahak: ”Det kanskje mest utprega dømet er dei store jødemassakrane under Kmielnikiopprøret i Ukraina (1648), som byrja som eit mytteri mellom kosakkoffiserar men snart utvikla seg til ei ålmen folkeleg rørsle mellom dei undertrykte, liveigne bøndene: ’Dei upriviligerte, dei undertvungne, ukrainarane, dei ortodokse [forfølgde av den polske, katolske kyrkja] reiste seg mot deira katolske, polske herrar, og særleg mot sine herrars godsforvaltarar, prestar og jødar’. Dette typiske bondeopprøret mot ekstrem undertrykking, eit opprør som ikkje berre førte til massakrar utført av opprørarane, men også av enno frykteligare overgrep og ’mot-terror’ frå dei private hærane til dei polske adelsmennene, har vore prega inn i medvitet til austeuropeiske jødar til denne dag – men ikkje som eit bondeopprør, eit opprør av dei undertrykte, dei verkeleg fortapte i verda. Ikkje eingong som ei hemn som heimsøkte alle tenarane til den polske adelen.Men som eit utslag av antisemittisme retta mot jødar som jødar.”(38)

 

For å skildra dette bondeopprøret vel Groth den velklingane overskrifta ”Pogromene”, og skriv:

 

”På midten av 1600-tallet var spenningene mellom kosakker, den ukrainske leilendingsbefolkningen og de polske herskerne på bristepunktet – de undertrykte var klare til å handle. I 1648 ble det igangsatt en mektig oppstand, ledet av kosakklederen Bagdan Khmelnistkij, i den hensikt å oppnå større selvstendighet for Ukraina. De polske herskerne var imidlertid langt borte, men det var ikke deres jødiske representanter. Pogromene rettet seg derfor i hovedsaken mot den jødiske landsbybefolkningen, til tross for at denne stort sett var like fattig som resten av befolkningen. Overalt ble jøder massakrert. Pogromene varte, med enkelte opphold, helt frem til 1656 og førte til ødeleggelsen av mange hundre jødiske landsbyer.”(39)

 

I denne framstillinga kjem det ikkje fram at Khmelnitski og bondehæren hans møtte, og slo, dei polske hærane i fleire slag. Det kjem ikkje fram at bondeleiarane tilbaud dei fattige jødane å bli med i oppstanden mot dei rike jødane, som representerte den polske adelen. Men dei fattige jødane valde å vera lojale mot sine polske herrar – med øydeleggjande konsekvensar for seg sjølve, for dei jødiske samfunna, og for jødane sin posisjon i russisk og ukrainsk medvit, der Khmelnitskij var ein av dei store heltane – både før og etter den russiske revolusjonen. Og motterroren – den vanlege straffa for ein opprørsk bonde var å bli tredd opp på ein stake – er heilt usynleg i Groths tekst.

 

Avslutning

 

Eg har i dette essayet ikkje tatt for meg Groths arbeid i si fulle breidde, men konsentrert meg om framstillinga hennar av tilhøvet mellom ikkje-jødar og jødisk religion. Dette er ikkje ein ny diskusjon, men ein som i større eller mindre grad har har dukka opp igjen i jødisk historie. Arthur Koestler reiste den td. på femtitalet i essayet ”Judah at the Crossroads”. Utgangspunktet hans var situasjonen som oppstod etter at staten Israel var oppretta, og Koestler meinte denne situasjonen bar i seg kimen til framtidige katastrofar. Koestler hevda at ”den jødiske religionen, ulikt nokon annan, er rasediskriminerande, nasjonalt segregerande og sosialt spenningsskapande. Når dette grunnleggjande faktum – som blir prova av dei fem mosebøkene, dei hundrevis av binda med heilage kommentarar, og av den alminnelege, jødiske bøneboka – er sikkert og udiskutabelt fastlagt i medvitet vårt, og dei umedvitne forsvarsverka mot å godta dette faktum er overvunne, først då er første skritt mot å løysa problemet tatt.” Koestler hevda også at ”jødens religion set han utanfor, og inviterer til å setja han utanfor. Det arkaiske stammeelementet i religionen fører til antisemittisme på det same, arkaiske nivået. Ikkje noko grad av opplysning og toleranse, indignert protest eller frome utlegningar kan bryta denne vonde sirkelen”.

 

Koestler kom ingen veg – temaet var for vanskeleg til at nokon ønskte gå vidare med det temaet han reiste. Og situasjonen var annleis: På femtitalet stod prinsippfaste, arkaiserande retningar som Chabad svakt, og alliansen mellom jødisk høgrenasjonalisme og religion i Israel som for alvor fekk politiske følgjer på 70- og 80-talet fanst ikkje. Likevel hevda Koestler med styrke at dette faktisk var eit tema. Den nasjonalreligiøse rørsla, og den rolla den spelar i dei okkuperte område, gjer ikkje temaet mindre aktuelt i dag. Dette er ein naudsynt diskusjon å kjenna til om ein skal forstå jødisk religion, på same måte som ein må kjenna til kastesystemet om ein skal diskutera hinduistisk religion og tradisjon. Groths apologetiske tilnærming glattar over eit verkeleg og viktig spørsmål, og er i tillegg villeiande i framstillinga av korleis jødar i stordelen av si historie har sett på ikkje-jødar. Med dette seier eg ikkje at dette er ein diskusjon med enkle svar – td. har den sefardiske tradisjonen ei heilt anna tilnærming til desse spørsmåla enn den askenasiske. Men måten Groth handterer dette på er ikkje truverdig.

 

1:Bente Groth: ”Jødedommen”, Pax Forlag 2000

2:Rabbi Shlomo Ganzfried: ”Kitzur Shulchon Oruch”.Omsetjing ved Rabbi Eliyahu Touger, Moznaim Publishing Corporation 1991.

3: Ved synet av ein regnboge skal ein resitera ei hebraisk velsigning som seier ”Velsigna er du, Gud, Vår Herre, konge over Universet, som hugsar pakta, er trufast mot pakta og som held sitt ord”.Kitzur Sholchon Oruch s. 257.Hovudregelen er at det er forbode for ein mann å vera åleine med ei eller fleire kvinner, med unnatak av si eiga dotter eller hustru. Elles finst det særskilde reglar som gjeld om huset har ulåst dør ut mot offentleg gate osb.(Kitzur Sholchon Oruch, s. 623).Under seksualakta skal ein tenkja på Torahens ord (Kitzur Sholchon Oruch s. 616).

4:Isaac Deutscher: ”The Non-Jewish Jew”, Oxford University Press 1968, s. 6

5: Eit døme er det åttande av dei ti boda, som ortodokse tolkar som eit forbod ikkje mot å stela, men mot å kidnappa jødar. Israel Shahak: ”Jewish history, Jewish religion”, Pluto Press 1994 s. 36

6:Shahak: ”Jewish history….”, s. 22

7:Groth: ”Jødedommen”, s. 94

8: Min hebraiskomsetjar (Israel Shamir) gjengjev denne drøftinga slik:

The correct quote: "an idolater who is doing (fulfilling, studying) the Torah is equal to a High Priest". "Moral life" is an invention. The Hebrew: oved kokhavim veosek betorah.

 

The context is like that: The goyim come to God to claim they are also good and worthy. God rejects them, saying: only Torah

is of value, and goyim are released from observing Torah. And if the goyim will observe Torah? Even if they do they won't be rewarded. A sage asks: but didn't Rabbi Meir said: even idolater etc? And the reply comes: so such a person will be rewarded

but not that much. Rashi explains: they are released from commandments and it is not for their good, for even if they do fulfil, they won't be rewarded.

 

The folowing discourse enforces this view:Anyway the goyim can't follow Torah. They will ask for Torah to keep and God will offer them to do just one easy commandment: that of Sukka (Booth). They will put up sukka, but God will turn heat on,

and they will run away from their booths, destroying them. In other words, though an idolater who follows Torah is equal to high priest, but there is no such a goy, nor can it be, for God will create conditions that won't allow it. In addition, if such a goy will try to follow Torah he will be guilty of two capital offenses: of trying to steal patrimony ofIsrael, and of

trying to possess the bride ofIsrael. The following discourse says that even converts will - in the last battle - betrayIsraeland will side with Gog and Magog, and then God will laugh...

 

 In times to come, the Holy One, blessed be He, will take a scroll of the Law in His embrace and proclaim: 'Let him who has occupied himself herewith, come and take his reward.' They will reply: 'O Lord of the Universe, we have established many market-places, we have erected many baths, we have accumulated much gold and silver, and all this we did only for the sake of Israel, that they might [have leisure] for occupying themselves with the study of the Torah.' The Holy One, blessed be He, will say in reply: 'You foolish ones among peoples, all that which you have done, you have only done to satisfy your own desires. You have established marketplaces to place courtesans therein; baths, to revel in them; [as to the distribution of] silver and gold, that is mine, as it is written: Mine is the silver and Mine is the gold, saith the Lord of Hosts;7 are there any among you who have been declaring this?' And 'this' is nought else than the Torah, as it is said: And this is the Law which Moses set before the children of Israel.8 They will then depart crushed in spirit.And so will every nation fare in turn. .. They [goyim] were released from commandments. The release from those commands only means that even if they observed them they would not be rewarded. But why should they not? Is it not taught: R. Meir used to say. an idolater who studies the Torah is equal to a High Priest? So they will be rewarded but not as much asIsrael, for they are not commanded, and thus not rewarded like those who are commanded.

9:Groth: ”Jødedommen”, s. 83

10: Jacob Neusner: The Mishna, A New Translation.Yale University Press 1988, s. 591.(Sanhedrin 4:5) I følgje min hebraiskomsetjar nyttar her originalen ordlyden ”nefesh miIsrael”

11:Neusner: ”The Mishna”, s. 528 (Bava Qamma 10:10)

12: Groth: ”Jødedommen”, s. 94

13: Shahak: ”Jewish history…”, s. 97

14:Shahak: ”Jewish history…”, s. 98

15: Ei engelskspråkleg nettutgåve av ”Toledoth Yeshu” finst på http://www.essene.com/History&Essenes/toled.htm . Teksten har elles kome i fleire opplag i Israel dei seinare åra, mellom anna ei utgåve gjeve ut av storavisa Yediot Aharonot.

16:Shahak: ”Jewish History….”, s. 92

17:Kitzur Schulcon Oruch kapittel 60, avsnitt 11, s 260.

18:Israel Jacob Yuval: ”Two Nations in Your Womb. – Perceptions of Jews and Christians in Late Antiquity and the Middle Ages.”Omsett frå hebraisk av Barbara Harshav og Jonathan Chipman. Univesity of California Press 2006 s. 115-116.

19:Yuval: ”Two Nations….”, s. 120

20: Yuval: ”Two Nations….”, s. 130-134

21: http://www.haaretz.com/print-edition/news/christians-in-jerusalem-want-jews-to-stop-spitting-on-them-1.137099#!

22: Shahak: ”Jewish history…”, s 21. Her skriv Shahak at organisasjonen Yad Le’akhim 23 mars 1980 brann hundrevis av nytestament ved ein offentleg seremoni i Jerusalem

23: Når det gjeld ikkje-jødane i Kabbala si skapingsmyte, sjå Shahak, kapittel 3.

24: Groth: ”Jødedommen”, s. 158

25: Sjå www.chabad.org/library/archive/LibraryArchive2.asp?AID=7880     Drøftinga av ikkje-jødar som heilt vonde er mot slutten av tekstavsnittet.

26: Stephen G. Bloom: ”Postville – A Clash of Culturesin Heartland Amercia”, Harcourt, Inc. 2001.Stephen G. Bloom si bok er ei varm og kvardagsorientert skildring av dei konfliktane som til ein viss grad er uunngåelege på grunn av Lubavicharane sine mange reglar og skikkar, og Bloom syner stor innsikt i korleis båe sider av konflikten forstår situasjonen. Ei viktig bok som gjev nyttige innsikter om ortodoks jødedom genrelt, og gruppedisiplin og rasisme spesielt.

27: Ei lengre utgreiing om Baruch Goldsteins karriere finst in Israel Shahak og Norton Mezvisky: ”Jewish Fundamentalism in Israel”, Pluto Press 1999, i kapittelet ”The Real Significance of Baruch Goldstein”, s. 96-112

28:Elliot Horowitz: ”Reckless Rites – Purim and the Legacy of Jewish Violence”.Princeton University Press 2006. Om Horowitz si oppleving av feiringa av Purim 1994 sjå ”Introduction”, særleg s. 4.

29:Yuval: ”Two Nations…..”, om ”hemnande frelse” sjå kapittel 3: ”The Vengeance and the Curse”, s. 92.

30: Yuval: ”Two Nations…”, s. 93

31: Eit kort samandrag når det gjeld denne utviklinga finst i Shahak: ”Jewish History…”, s. 20-24.

32:Shahak: ”Jewish History…”, s. 20-21.

33: Groth: ”Jødedommen”, s. 143

34: Yuval: ”Two Nations….”, s. 281, note 69. Sjå elles Robert Chazan m.fl.”The Trial of Talmud, Paris 1240
http://www.amazon.com/The-Trial-Talmud-Mediaeval-Translation/dp/088844303X

35:Sjå Yuval: ”Two Nations…”, kapittel 6 ”The End of the Millennium (1240)” s. 257

36: Groth: ”Jødedommen” s. 145.

37: Horowitz: ”Reckless Rites”. På s. 172-174 drøftar Horowitz fleire tilfelle av hostiekrenkjingar som han meiner er heilt plausible.

38:Shahak: ”Jewish History…..”, s. 65-66

39:Groth: ”Jødedommen”, s. 156

 

Kommentar #1

Laurits Hallum

1 innlegg  485 kommentarer

Bøker om emnet ?

Publisert over 6 år siden

Dette er et interessant tema Brendberg , og du har utvilsomt mye kunnskaper om emnet . Jeg tok meg til å søke litt på nettet om denne rettssaken i 1240 , og fant at det i 2012 ble utgitt en bok om denne av tre forfattere med oversettelse av både hebraiske og latinske tekster til engelsk angående rettssakensaken , og også etter hva jeg forsto av omtalen , grundig gransking av relevant historie forut for saken .

Jeg fant også et slags resyme av prosjektet av de tre forfatterne til boken på en pdf-fil , men denne fant jeg ikke igjen i øyeblikket .

Edit : Jeg fant den nå .  http://www.pims.ca/pdf/mst53.pdf

Har du hørt om denne boken evt. lest den , etter hva jeg kunne bedømme er dette seriøs historisk forskning ? Link til boken fra amazon.com under.

http://www.amazon.com/The-Trial-Talmud-Mediaeval-Translation/dp/088844303X

Kommentar #2

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Svært lesverdig

Publisert over 6 år siden

Den boka du omtalar, Laurits Hallum, er eit godt kjøp. Robert Chazan er ein av dei leiande forskarane på jødisk middelalder, og innleiinga hans er informativ. Men først og fremst gjev boka tilgang til dei kjeldene vi har frå denne rettssaka, og dei er alle svært interessante dokument. Her får du dei i moderne, engelsk omsetjing. Eg tinga og las denne boka då ho kom.

Kommentar #3

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Om rettssaka mot Talmud

Publisert over 6 år siden

Denne kommentaren, som eg la ut for ei stund sidan, er delvis bygt på Chazan/Hoff/Friedman si bok. Også her vil du sjå den til dels store avstanden mellom kjeldene på eine sida og dei nokså einsidige framstillingane du møter i populær faglitteratur:

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11540125/

Kommentar #4

Laurits Hallum

1 innlegg  485 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Hans Olav Brendberg. Gå til den siterte teksten.
Denne kommentaren, som eg la ut for ei stund sidan, er delvis bygt på Chazan/Hoff/Friedman si bok

Det stemmer det , og det innlegget hadde jeg faktisk også lest , men uten å ha festet meg ved referansene .

Innlegget er jo i seg selv både interessant og velskrevet ( leste det nå en gang til ) , men hva som er vel så oppsiktsvekkende , og kanskje symptomatisk , , er de påfølgende kommentarer . De ser ut til å følge et ganske fastlagt og forutsigbart mønster , først noen billige forsøk på latterligjøring eller "avsløringer" , etterfulgt av total taushet når de blir utfordret .

Om årsaken til det skyldes motvilje til å finne ut hva som faktisk er sant , eller rett og slett likegyldighet , vet jeg ikke . Det som er helt sikkert er at Brendberg har satt seg fore et ganske så tunkt prosjekt , men ikke mindre nødvendig av den grunn .

Men til ditt herværende innlegg , jeg har vel litt den mening at hva som måtte stå skrevet eller ikke i noen jødiske  skrifter , har liten praktisk betydning for oss andre som ikke tilhører det jødiske samfunnet , som feks. her i Norge , der jødene er en forholdsvis godt integrert og i høy grad akseptert minoritet . Hva de evt. måtte ha av sære ritualer og seremonier får liksom ingen konsekvenser utad .

Så der jeg ser denne opplysningen som mest nyttig her i Norge og også ellers i Europa , er nettopp for å kunne saklig imøtegå og ta lufta ut av den ondsinnede og konspiratoriske antisemittismen . Kunne det første punktet her være å få erstattet dette forferdelige og lite treffende  uttrykket "antisemittisme" med noe mere treffende og relevant ? Og jeg ser absolutt ikke at "jødehat" er hva det bør erstattes med , men hva med feks. jødeskepsis ? Det er vel det som er realiteten for de fleste som har en viss hang til å omfavne diverse konspirasjonsteorier om jødene , eller ?

Noe helt annet blir det i deres eget land og dets nærområder , hvis religionen , slik den faktisk blir praktisert , øver innflytelse på praktisk politikk og deres syn på andre som ikke tilhører deres egen tro . Legg så til en ikke ubetydlig gruppe kristensionister , eller rettere , et spesiellt segment av disse som mer enn villig ser opprettelsen av Israel som oppfyllelse av bibelske profetier , og som ialle fall ikke ser det som deres oppgave å trekke i tvil , enn si forsøke å hindre de i å gå i oppfyllelse . En slik allianse , om aldri så u-hellig , vil det nok kunne føles nokså anstrengende å være nabo eller i opposisjon til . Og i en slik heksegryte tror jeg ren opplysning og kunnskap om religion kommer ganske så til kort , de som ferdes i disse trakter er jeg redd har gjort seg opp sine meninger om hva som er sant og virkelig .

Og for all del , det kan selvfølgelig være at de har rett , det er oppfyllelsen av profetier som vi er vitne til , og slik sett nytteløst å forsøke å forhindre . Det som skjer det skjer og kan ikke bli annerledes .

Problemet er bare at det er faktisk en viss sjanse for at det ikke er slik , hele konflikten er fullt og helt menneskeskapt , og det er også opp til menneskene å finne en løsning . Og inntil disse innvolverte gruppene faktisk lar seg overbevise om at det er opp til oss mennesker å finne løsningen , vil disse konfliktene rulle ubønnhørlig videre .

Og jeg ser ikke bort fra at om Brendberg skulle makte kunststykket å så inn noen fruktbare tanker , som i neste omgang medfører en viss omlegging av fastlagte tankemønstre blant de innvolverte i regionen , at det til sist også kunne kvalifisere til en Nobelpris !

Kommentar #5

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Konspirasjoner og maktstrukturar

Publisert over 6 år siden

Konspirasjonsteoriar er kvasiforklaringar - forklaringar som dukkar opp for å forklara fenomen som elles saknar ei verkeleg forklaring. At jødar flest skulle inngå i ein vondsinna konspirasjon er ein meiningslaus teori. Men den oppstår avdi jødisk identitet faktisk har mykje med politikk å gjera - og jødisk identitet har vore "i spel" i vestleg politikk dei siste 150 åra. Makta er alltid på jakt etter gøymestader, og dei sterke tabua mot å diskutera jødisk makt i vår del av verda har vore ein fin gøymestad dei siste 50-60 åra. Dette har ført til at den "jødiske lobbyen" i USA - AIPAC, Anti Defamation League m.fl. - har vorte viktige maktsenter i amerikansk politikk. Og det har ført til at ei israelvenleg rørsle - dei nykonservative - har sett dagsorden for amerikansk politikk dei siste femten åra.

Skal ein ta steget frå kvasiforklaring til verkeleg forklaring må ein gjera arbeidet grundig. Det mange trur dei veit om jødisk religion og historie byggjer på einsidig og villeiande historieskriving. Av heilt forståelege grunnar har jødisk religion i Europa vore omgjeve av ein fasade heilt sidan høgmiddelalderen. Alle forsøk på kritikk av religionen har vore svært uvelkomne, og har i stor grad vorte avskrive som "antisemittisme". Og slik er det framleis. Religionsfridom dreier seg ikkje berre om retten til å praktisera ein religion - men også om retten til å forlata ein religion. Når ein eks-jøde som Gilad Atzmon kjem til Oslo for å tala på Litteraturhuset fører det ikkje til sakleg diskusjon - men til krav om boykott frå folk som ikkje eingong har tatt seg bryet med å lesa boka hans, "The Wandering Who".

Då eg var unge, brukte vi å leika "tampen  brenn". Det var ein svært lærerik leik. Eg synest framleis at den er både nyttig og lærerik.

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Gilad-Atzmon-svarer-John-Farseth-Bokbrenning-og-forbud-mot-debatt-7941769.html

Kommentar #6

Laurits Hallum

1 innlegg  485 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Hans Olav Brendberg. Gå til den siterte teksten.
Dette har ført til at den "jødiske lobbyen" i USA - AIPAC, Anti Defamation League m.fl. - har vorte viktige maktsenter i amerikansk politikk. Og det har ført til at ei israelvenleg rørsle - dei nykonservative - har sett dagsorden for amerikansk politikk dei siste femten åra.

Det siterte er nok helt rett , men etter "intens" googling rundt temaet de siste dagene har jeg fått et visst inntrykk av at noe av tåken nok er i ferd med å lette .

Jeg fant fram til en youtube-presentasjon av Mearsheimer og Walt sin bok om temaet fra 2006 og deretter et intervju med Walt fra 2014 der han drøfter/ analyserer om det har skjedd noen endring siden de lanserte boken . Jeg fikk da et bestemt inntrykk av at han mente det i det minste hadde medført at det nå hadde blitt noe mere stuerent å sette søkelys på fenomenet og at debatten var blitt noe friere .

https://www.youtube.com/watch?v=PxpGkD9AMeA

Men dess mere jeg trenger inn i fenomenet "jødedom" med tilstøtende emner dess flere paradokser kommer til syne , noe som til å begynne med kan synes både motstridende og forvirrende , da de mest utrolige og usannsynlige allianser begynner å utkrystallisere seg fra tåka .

Det framstår for meg som litt av et paradoks når et anseelig antall kristne uten motforestillinger omfavner sionismen og dets prosjekt , et prosjekt som i sin grunnform bygde på rent sekulære og delvis marxistike ideer , altså politisk strakt motsatt av det de fleste kristensionister sogner til.

Vel , det egentlige motiv for støtten kan selvfølgelig ligge annetsteds , ialle fall for en stor del av dem , men det innrømmes selvfølgelig nødig , da tar det seg bedre ut med å rasjonalisere støtten som at det dreier seg om et ideellt og humanitært prosjekt . Problemet blir kanskje troverdigheten , da en slik edel og humanistisk støtte da også skulle komme alle parter tilgode , og ikke bare den ene siden ?

Et annet paradoks som også kommer til syne er det faktum at veldig mange? ortodokse religiøse jøder stiller seg til dels i skarp opposisjon og avstandstagen til dette sionist-prosjektet , ikke minst i USA . De hevder jo at dette er i opposisjon til g-d 's vilje , og at det er deres skjebne å leve i diasporaen inntil g-d selv fører dem til forløsning .

Ja flere av dem mener også at israel er av metaforisk betydning og at deres land og oppgave er der de bor blant andre folk og nasjoner .

Er det kanskje heller disse som skulle få vår helhjertede støtte og beskyttelse ? De virker i alle fall ganske så sympatiske , men hva er virkeligheten ?

http://www.nkusa.org/AboutUs/Zionism/opposition.cfm

http://www.wrmea.org/2015-march-april/israel-and-judaism-despite-new-nationality-bill-claims-israel-is-not-the-nation-state-of-american-jews.html

https://www.youtube.com/watch?v=oUppu2OHVTY

Kommentar #7

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Ortodokse jødar

Publisert over 6 år siden

er sympatiske nok. Neturei Karta er ikkje dei mest talsterke, men er nok mest kjend. Men store rørsler innanfor ortodoks jødedom er samde med Neturei Karta i hovudprinsippa - slike som Satmar. Men for desse er det utenkeleg å driva politisk agitasjon andsynes ikkje-jødar, slik Neturei Karta gjer.

At stoda er full av paradoks er det ingen tvil om. Sionistane har først og fremst vore ute etter eit meiningsmonopol, og har skvisa ut alle kritiske røyster. Det gjeld dei ortodokse, og det gjeld likeeins den liberale reformjødedomen i den forma som var utbreidd i USA.

Etter Mearsheimer/Walt har det vore litt meir stovereint å drøfta makta til den sionistiske maktstrukturen i USA. Men ein skal ikkje overdriva omfanget av "glasnost" på dette feltet. Det har kome nokre lesverdige bøker, og fenomenet blir drøfta i marginale medie på høgre- og venstrefløyen i USA. Stader som "Counterpunch" og "American Conservative". Men sensuren i "det ekstreme sentrum" er like sterk som han alltid har vore. Stephen Sniegoski si utmerka bok om korleis pro-israelske nykonservative var hovudkrafta bak krigen mot Irak vart td. effektivt tidd i hel - avdi ho ikkje var "konspirasjonsteori", men tvert om utmerka dokumentert.

Men ja - det er ting som tyder på verskifte.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere