Jørgen Stueland

37

Mammas kyss på pannen

Det var så mye energi hun balet med å forsøke, men mislyktes med å kanalisere ut til verden på en forståelig måte.

Publisert: 13. mar 2015

Hennes voldsomme sinne okkuperte store deler av kraften, fortvilelsen omtrent like mye. Og så var det sorgen, det å lengte så hjerteskjærende sterkt. Hun tenkte iblant om det var mulig å fysisk eksplodere. Hun hadde så mye smerte i brystet at hun iblant ble livredd for at ribbeina skulle smadres ut av brystet. At brystet rett og slett skulle eksplodere som en håndgranat i lungene, eller i hjertet. 

Det var alle disse fremmede menneskene som hele tiden ville invadere hennes redsel, den redselen hun tross alt følte seg trygg i. Angsten hennes, sorgen hennes, ja, de var hennes og ingen andres. Også sinnet var hennes. Hun ville eie aggresjonen sin, sorgen sin. Men de ville alltid trenge seg med makt inn der, der hun følte seg trygg. De spurte hele tiden om hvordan hun hadde det. Men det kunne hun jo ikke fortelle dem. Intet menneske kan formidle til et annet menneske hvordan det egentlig er fatt med en. Og i hvert fall ikke et barn.

Og alle disse voksne som stimlet seg om henne, hun kjente dem ikke. Hun ville ikke kjenne dem. De var for mange, for blide og for imøtekommende. De var steinstatuer som plutselig og uten at hun var forberedt på det startet å bevege seg. Forsøkte å finne snarveier til hennes innerste. Det var dit de ville. Men hun slapp dem ikke inn. Kunne ikke slippe dem inn. 

For mamma hadde vært der. Inne i redselen hadde mamma vært. Bare hun selv og mamma. Hun kunne fremdeles kjenne lukten av hennes hår, kunne ennå kjenne det lette pustet på pannen. Mammas florlette kyss på pannen, som forplantet seg, bredte seg innover og innover i fortvilelsen hennes, som et lett lag snø over angsten, redselen for døden, redselen for at mamma skulle bli borte. 

Lysende, brennende kjærlighetssnø, som lavet ned og som hun la seg ned i og lagde engler i drømmene. En engel for mamma og en engel for henne selv. De holdt hender i drømmene. I mammas kjærlighetssnø holdt de hender. Og var sammen igjen. De var snøengler som holdt hender ingen institusjon i verden kunne skille.

Hun ble revet bort fra mammas ømme kyss da hun var 13 år gammel. Nå er hun 18. Hun har bodd 13 forskjellige steder i løpet av disse årene. På institusjoner, i forskjellige fosterhjem. Det er alle disse menneskene, disse voksne i alle disse husene. Hun har aldri talt dem. De var så mange. Og alt de så, alt hun lot dem se, var de ytre manifestasjonene av fortvilelsen hennes. Hun forbannet dem, skjelte dem ut, slo dem, var uregjerlig og uforståelig lite menneske. Hun var som en røyskatt i bur, livredd, og det eneste våpenet hun hadde var fortvilelsen og det voldsomme sinnet. 

Og hun skrek. Og hun gråt. Krampaktig og voldsomt. 

Tårene hennes fikk de se. Men hun lot dem aldri slippe inn til tårenes kilde. For de var aldri hennes mennesker. De var fremmede. Alltid. Det var bare mamma som fikk lov til å få tilgang til tårenes kilde: Hjelpeløsheten i det å være alene i verden. I en tilværelse stappfull til sprekkepunktet av kjærlige, forståelsesfulle, gode mennesker var hun alene. 

Men så var det rusen. Den slapp hun også inn. Hun slapp rusen inn til skrekken, til lengselen, til tårenes kilde. Hun oppdaget at den fungerte nesten lik mammas munn som kysset henne god natt, som mammas trøstende armer rundt hennes ristende, fortvilte kropp. Som mammas hvite snø. 

Hun rømte fra institusjonene igjen og igjen. Dro til Oslo. Dro til Gjøvik. For å få fatt i kjærligheten i rusen. Rusen i kjærligheten. Tablettene som dempet panikkangsten. Alkoholen som fikk henne til å glemme. Hasjen som la seg som gasbind over hennes blødende indre. Og etter hvert sprøytene med heroin som stanset tidens djevelske bevissthet.

Hun ble hentet igjen og igjen. Av barnevernet med bistand av politiet. Når de fant henne skrek hun, sparket, slo, gråt hjerteskjærende. Hun ville være i rusen. I kjærligheten. Hun ville ikke tilbake til steinstatuene, til de som lovet henne ting de aldri kunne holde. De som lovet henne kjærlighet, men som var fremmede, insisterende. De som bare var falske kulisser i hennes liv. Med kjærlighet. Men aldri til henne. For kjærlighet fordrer en giver og en mottaker. Som elsker hverandre. 

En lønnet arbeider ved en barneverninstitusjon elsker ikke barna der. De kan gi kjærlighet. Men så lenge hun visste at de egentlig ikke elsket henne, hermetiserte hun seg, levde mer i drømmen om mammas kyss enn i virkelighetens institusjoner av kald, instrumentell «kjærlighet».

Drømmen om mammas kyss kom hun nærmest i hasjen, pillene, alkoholen og heroinen. 

Og slik ender kanskje et liv.

(Publisert i Oppland Arbeiderblad 12.03.15)

Kommentar #1

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 6 år siden

En tragisk historie.

Kommentar #2

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Personligheten preges av situasjonen

Publisert over 6 år siden

mer enn man liker og tenke. Derfor virker narkotika og flukt forsterkende på avstanden til andre mennesker. Barn må få tiltak som gir dem mestringsfølelse via opplevelser når kjærligheten ikke er tilgjengelig. Slekt og venner må inkludere barnet. Alle har ansvar for hverandre. Å

I verdens rikeste land er omsorg på børsen.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere