Verdidebatt

Aktiv dødshjelp utfordrer helsevesenet

Flere ønsker mulighet for aktiv dødshjelp blir tillatt i Norge. Da må helsevesenet vise at det allerede finnes et alternativ.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Debatten om aktiv dødshjelp dukker opp med jevne mellomrom. Denne gangen er det særlig Brennpunkt-dokumentaren om Siv Tove Pedersen, som valgte å ende sitt liv i Sveits, som har stimulert debatten. Debatten er velkommen, det er viktig å diskutere de vanskelige spørsmålene som kommer i kjølvannet.

Ny meningsmåling viser økende oppslutning og at et flertall i befolkningenen er for mulighet til å gi aktiv dødshjelp. Også en fjerdedel av legene og over en tredel av sykepleiere er for muligheten til å gi aktiv dødshjelp. En viktig forutsetning for at befolkningen kan gi et veloverveid svar på spørsmålet om aktiv dødshjelp er at de er kjent med argumenter for og mot aktiv dødshjelp. Jeg er usikker på om det er tilfelle.

Nrk har fått mye kritikk etter Brennpunkt-dokumentaren, blant annet av KrF sin stortingsrepresentant Olaug Bollestad. Kritikken har gått på at det ble en for ensidig fremstilling av saken, som gjorde det enklere å sympatisere for aktiv dødshjelp. Media har et ansvar for å unngå at befolkningen får en skjev fremstilling av en sak, der et syn blir vektlagt/presentert urimelig mye.

Jeg har ikke selv sett Bennpunkt-dokumentaren. Selv om jeg har lest artikkelen på nrk.no vil det resterende være basert på generelle betraktninger og ikke denne saken spesielt.

Personer som velger å få aktiv dødshjelp gjør det av en grunn. Det er ofte lidelse og smerte som preger livene deres i for stor grad. Andre dokumentarer og undersøkelser viser også at ensomhet og et ønske om ikke å være til bry er en betydelig faktor i deres ønske om å ende livet. Jeg undres hvilken betydning ensomhet har for beslutningen leger i Nederland, Belgia, Oregon og Sveits tar når de får henvendelser om aktiv dødshjelp.

Et av de viktigste argumentene mot aktiv dødshjelp er at det allerede finnes et alternativ i helsevesenet. Vi har allerede mulighetene til å lindre smerte og hjelpe folk med funksjonshemminger. Jeg kan kanskje beskyldes for å bagatellisere vanskeligheter folk som ønsker aktiv dødshjelp har, men selv om det kan være vanskelig har vi mulighet til å hjelpe med de vanskelighetene de opplever.

Jeg tror utfordringen helsevenet har med å vise at de kan tilby et alternativ ligger på to plan: kommunikasjon og tilby palliasjon tidlig nok.

Leger og sykepleiere må kommunisere med pasientene om deres vanskeligheter. Kun da får en frem hva som plager de og en mulighet til å tilby hjelp. Selv om det kommuniseres mye og godt i helsevesenet har vi et stykke å gå, og jeg frykter at pasienter som vurderer aktiv dødshjelp ikke blir fanget opp av helsevesenet på grunn av mangel på kommunikasjon.

Effektivitetskravet særlig i spesialisthelsetjenesten gjør heller ikke forutsetningene for den gode samtalen bedre. Rask utskrivelse blir belønnet økonomisk, og jeg er usikker på om eksistensielle samtaler blir kompensert økonomisk. Konsekvensen er en mindre helhetlig behandling av pasienten, og vanskeligere å fange opp omfanget av krisen pasienten opplever.

Fokus på palliasjon kan gi personer med ønske om å ende sitt eget liv et alternativ. For noen blir kurativ behandling, det å helbrede, forsøkt for lenge. Kanskje er det normale ved døden ikke anerkjent nok blant helsepersonell, slik at overbehandling forekommer? Kanskje er overbehandling en kilde til ønske om aktiv dødshjelp, nettopp fordi pasienten ikke er presentert for en alternativ, lindrende mulighet?

Det å avstå fra kurativ behandling er ikke det samme som at pasienten ikke vil få behandling. Palliasjon innebærer at man istedet for å søke å helbrede pasienten for sin sykdom, lindrer symptomene pasienten har. Smerter kan for noen være vanskelig å lindre, men også her finnes spesialister som kan hjelpe og for noen ytterst få kan kunstig koma være alternativ når smertene ikke kan reguleres. Poenget er at det ikke er nødvendig for pasienter å ty til aktiv dødshjelp for å få lindret ubehag. (Så skal det også nevnes at det går an å forsøke å kurere og lindre samtidig - underbehandling er også en utfordring for helsevesenet).

Problemet for samfunnet Norge i kjølvannet av denne debatten er at det kanskje er vanskeligere å hjelpe mot ensomhet enn det er å lindre smerte.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt