Retten til å blø

Jenter og gutter som leker på asfalt, blir bedre rustet til å takle livet enn barn som bare leker på en dataskjerm. Fysisk lek trumfer virtuell lek, der er forskningen helt klar.
Men asfalt og innendørshaller er likevel en fattig erstatning for lek i naturen. Motorikk, sanser og kreative ferdigheter blir i langt større grad utviklet i et terreng fullt av ukjente hindringer.

Jungelsti. Statens vegvesens nettside sykkelbynettverket.no forteller om et eksperiment i Fana utenfor Bergen. Mange foreldre i et boligfelt var lei av å kjøre barna til skolen, selv om veien var kort.
Løsningen: De gikk sammen om å lage en jungelsti gjennom terrenget fra husene og til skolen.
Målet: At samtlige barn skulle gå til skolen.
Foreldrene staket ut en sti på 700 meter, 300 meter kortere enn asfaltveien. Stien hadde bratte skrenter, der barna måtte bruke tau og trappetrinn for å ta seg fram. De måtte også krysse et bekkefar.
Resultatet: Nå går alle de 70 ungene gjennom skogen. Ja, den nye skoleveien er blitt så populær at det kommer unger langveisfra for å prøve stien, forteller initiativtaker Egil Bru Overaa.

Små fengsler. Det er morsomt å skrive om tiltak som dette. Og det er fint å se naturbarnehager blir stadig mer populære i hovedstaden. Stadig møter jeg flokker av barnehagebarn på tur ute i Østmarka der jeg bor.
Men dette gjelder dessverre fortsatt bare et mindretall barn. De fleste norske unger lider under det Gunnar Breivik kaller «trygghetstyranniet». Den tidligere rektoren ved Norges Idrettshøgskole beskriver norske barnehager slik i boken «Sug i magen og livskvalitet»:
«De er nesten som små fengsler med kjedelige stativer, flatt underlag og høye gjerder. Sikkerhetsreglene er i ferd med å bli absurde. Det er få muligheter for spenning og magesug».
Breivik har registrert at norske barn gradvis er blitt mer passive, stillesittende, småfeite, klønete og overorganiserte. Han mener kontrasten er stor til hans egen barndom, der det vanlige var å være utendørs i det som var av fritid.
«Når vi møttes på løkka for å spille fotball, uten innblanding fra voksne, fikk vi trening i demokrati, forhandlinger og avgjørelser. Det utviklet seg et lokalt selvstyre blant barna», fastslår Breivik.

Transportbyrå. Det vanlige i vår tid er at barna kjøres med bil når de skal på trening. Og treningen foregår gjerne innendørs. I det minste på flatt underlag. Og alt blir styrt av voksne.
Foreldre betaler gjerne ti tusen kroner i året for at barna skal aktiviseres av profesjonelle trenere. Mange foreldre synes det blir for dyrt. Andre synes det tar for mye tid å være transportbyrå. 
Den tidligere toppalpinisten, tobarnsfaren og UNICEF-ambassadøren Kjetil André Aamodt innrømmer at det har gått for langt. I et intervju med Dagsavisen sier han:
«I dag organiserer vi i hjel ungene. Vi trenger ikke kjøre dem på trening fem dager i uka. Man kan bli bedre i fotball av å stå ute i hagen og trikse enn av å ta på seg Barcelona-drakt og fancy fotballsko og dra på organisert trening».

Retten til å blø. Forskeren Richard A. Dienstbier ved University of Nebraska har påvist at barn som utsettes for tøffe opplevelser i unge år, blir bedre til å takle stress og motgang senere i livet.
Overbeskyttede barn mister denne herdingen, og derfor er de – paradoksalt nok – ofte ubeskyttet når de møter voksenlivets ubehag.
«Jeg mener det bør være en barnerett å få fryse av og til, være sulten noen ganger, skrubbe seg opp og slå seg. Det er en barnerett å blø litt. Slik får man kontakt med sin egen kropp og sine følelser, og det er en investering i langsiktig beskyttelse», hevder Gunnar Breivik i boken Sug i magen.
Han mener norske barn slår seg for lite. Da Breikviks egen sønn brakk beinet i en ishockeykamp som 20-åring, sa faren til sønnen:
«Det var sannelig på tide!».

Grunnmur. Breivik er helt på linje med Jørgen Moland, leder for Norsk Fjellsportforum. I et intervju med Fjell og Vidde sier Moland at norske foreldre gjør altfor mye for å polstre sine barn. Fri lek i naturen er den beste trening barna kan få på veien mot voksenlivet. Stadig flere nordmenn mangler denne grunnmuren av erfaringsbasert kunnskap.
De aner ikke hvor deres egne grenser går.