Verdidebatt

Forvirrende finurligheter ved kirkevalget

Kirkens valgresultat styres av opptellingsreglene. En reportasje i Vårt Land 5. mars viser at man ikke har fått dette med seg, for så vidt som det gjøres et stort nummer av at kandidaten Lundby bare kom på 13. plass ved nominasjonen i Oslo.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Et engelsk-amerikansk uttrykk sier at «the devil is in the details». Det ville være mildt upassende å anvende uttrykket på kirkevalget, kanskje man kunne antyde versjonen «kirkens valgresultat styres av opptellingsreglene». En reportasje i Vårt Land 5. mars viser at man ikke har fått dette med seg, for så vidt som det gjøres et stort nummer av at kandidaten Lundby bare kom på 13. plass ved nominasjonen til Oslo bispedømmeråd, og derfor byttet liste.

1. Det er enklest å forstå finurlighetene ved å gå veien om menighetsrådsvalgene. I motsetning til hva de fleste velgere tror, har man ikke innvirkning på valgresultatet hvis man bare leverer en urettet liste. Opptellingsmåten er nemlig slik at en urettet liste innebærer en stemme til alle på listen, slik at effekten blir null. Skal man ha noen innvirkning, må man kumulere minst en kandidat.

Etter mitt skjønn er dette en uheldig ordning, fordi velgerne ved offentlige valg vet at de der påvirker resultatet, uten å kumulere. Da burde det vært tilsvarende ved kirkelige valg. Det kunne man oppnådd ved å si at en urettet stemme er en stemme til de øverste på listen, nemlig det antall som skal velges (4 – 10). Men det hadde gitt all makt til nominasjonskomiteen, som er den instans som bestemmer rekkefølgen på listen. Hvis en kandidat da kommer under ‘streken’, f eks på ellevte plass når det skal velges ti, har vedkommende ingen reell sjanse til å bli valgt. Jeg ville likt en slik ordning, da kunne jeg si ja til å være listefyll, uten særlig fare for å bli valgt. Men slik er det altså ikke. I denne situasjonen har jeg for lenge siden oppfordret Kirkerådet til å sørge for at det på alle lister ved menighetsrådsvalgene føres på «Hvis du leverer en urettet liste uten kumulering(er), har du ikke innvirkning på hvem som blir valgt». Det gjenstår å se om oppfordringen blir fulgt.

2. Denne opptellingsmåten har man beholdt også ved bispedømmerådsvalgene. Men når det nå blir to lister ved alle eller de fleste slike valg, vil en urettet liste være av stor betydning – den er en stemme til det ene eller andre ‘kirkeparti’.

Innen den enkelte liste betyr imidlertid en persons plassering svært lite; plasseringen har bare betydning ved stemmelikhet.

Dette vil i praksis ha minst å si på de listene som Vårt Land kaller ‘offisielle’, altså de som frembringes gjennom bispedømmenes nominasjonskomiteer. Her vet vi at Levende folkekirke vil drive valgkamp av typen ‘kumuler den og den og den’, alternativt ‘kumuler tre av følgende …’. (Man kan bare kumulere tre, og ikke stryke noen.) Det eneste som da betyr noe, er at man får sine folk på listen. Er man ikke fornøyd med de folkene man får på listen, kan man stille egen liste, slik man har antydet i Bjørgvin, der Morland ikke kom med. Men at Lundby bare kom på 13. plass i Oslo, hadde faktisk begrenset betydning for hans muligheter for å bli valgt: Så lenge man står på listen, har man sjanse. (På den annen side, trettende plass er ingen tung tillitserklæring … .)

På listene som fremmes av Åpen folkekirke vil heller ikke plassering ha særlig betydning. Det hjelper ikke å stå på førsteplass dersom velgerne kumulerer andre. For å få valgt sine fremste kandidater kan derfor denne grupperingen rangere sine folk og gå ut med ‘kumuler de tre første på listen’, eller føre kandidatene opp i en annen rekkefølge, og si som Levende folkekirke må si om den andre listen: «Kumuler den og den og den».

3. En finurlighet for viderekommende har å gjøre med overføringer fra en liste til en annen. Det enklest med et eksempel: En velger som støtter Åpen folkekirke og benytter deres liste, synes likevel at Hegstad, som står først på den ‘offisielle’ listen i Oslo, bør støttes. Det kan velgeren gjøre, ved å føre Hegstad opp på den listen han benytter. Men da svekkes hans stemme til Åpen folkekirke med en sjudel (sju fordi det skal velges sju). Så hvis sju personer gjør dette, vil Åpen folkekirke tape en (full liste)stemme, som vil tilfalle den offisielle listen. Det ene partiet mister altså en listestemme, det andre partiet får en, slik at differansen økes med to. Blir det mye av dette, forrykkes mandatfordelingen. Av denne grunn bør eller kan ikke Åpen folkekirke anbefale kandidater på den andre listen.

4. Avslutningsvis: I Vårt Land for 10. mars er der en reportasje om 'offisielle' lister som er lovstridige, fordi de ikke inneholder nok unge kandidater. Her er imidlertid lovteksten klar: Listen skal inneholde 20 % kandidater under 30 år. Det vil være svært uheldig om en liste uten noen under 30, slik som på Møre, blir akseptert. Men situasjonen er mindre alvorlig enn den kunne vært, dersom Kirkerådets leder og flertall hadde fått sin vilje og forhindret mulighetene for forholdstallsvalg. Nå kan misnøyde unge stille egen ungdomsliste. Det må da kunne gå an å hisse opp noen høgskolestudenter i Volda?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt