Alexander Dugins fascistiske idealer

Etter dugindebatten som gikk her på VD for en tid tilbake betemte undertegnede seg for å sette seg noe nærmere inn i denne teoretikerens tenkning. Jeg bestillte derfor hans bok "The Fourth Political Theory". I og for seg er bok en i utgangspunktet fremfører en akseptabel kritikk av Vestens ageringer på den internasjonale arenaen, og også langt på vei en rimelig kritikk av Vestens nåværende kultur tilstand. På den annen side kan man hos Dugin registere en skepsis mot selve demokratiet. Jeg bestemte med derfor til å se nærmere på noen av de han henter sin innspirasjon fra, og da skuet man mildt sagt et politisk redselskabinnet. Dugin nevner tenkere som Rene Guenon, Julius Evola, Oswald Spengler og filosofen Heidegger. Nå har jeg lest en del politisk litteratur opp gjennom årene , men et navn som Guenon var meg fremmed, like så Evola, selv om jeg nok kan ha sett han nevnt i historiske verker. Spengler kjenner jeg godt til, og et visst kjennskap til Heidegger og hans liv og levnet har jeg vel også. Nå er vel Heidegger i seg selv ikke nok til å få alarmklokkene til å ringe, mannen dyrkes fremdeles absurd nok i vestlige og norsk akademia, men vi snakker om en etter måten fremtredede nazist i Hitler-Tyskland.Like så med naziteoretikeren Karl Smith, som vel også ble dømt etter den annen verdenskrig for sin rolle i Hitlers maktapparat. Rene Guneon var for meg et ubeskrevet blad , så jeg foretok et nettsøk, og fant ut at mannen visst nok var en mystiker, en hermetiker og esoteriker, og en tradisjonalist, som døde i Egypt på nittenfemtitallet, også beskjeftiget med islam og sufisme, og islamsk konvertitt etter hva jeg kunne se, med et arabisk-islamsk navn i tillegg til sitt franske. Forøvrige skulle han også ha beskjeftiget seg med indisk filosofi og religion, men var aldri innvolvert i politikk eller politisk tenkning som sådan. Evola stiller i en vesentlig verre klasse. En reaksjonær fascist, riktig nok aldri formellt medlem av Mussolinis parti, men en ivrig tilhenger av ismen og Duce, men mann som personlig dro til Hitlers "Ulvehi" for å møte Mussolini etter at det tyske SS hadde befridd ham fra internering. En mann som forherliger diktauret  og den sterke mann , forakter demokratiet, som i realiteten på sekstitallet nektet å ta et oppgjør med fascismen, han skrev rett nok en bok, "Fascism Viewed from the Right", som skulle være en kritikk, men man ser knapt kritikk, heller en lovprisning av systemet, krigen, Mussolini, og alliansen med Nazi-Tyskland. Han var også som Guenion, mystiker, hermetiker, estoteriker, opphengt i indisk religion, og forøvrig en nær venn av Micea Eliade, den rumenske religionshistorikeren og fascisten som aburd nok endte opp som professor ved University of Chigago, og som enda mer absurd var standardpensum for norske studenter på religonsvitenskap inntil for få år siden, og da særlig hans bok "Det hellige og det Profane". Av disse forbildene for Dugin er det til sist kun Guneon, på sitt vis, og Spengler som kommer noen lunde anstedig fra det, sistnevnt ble da også før sin død vitterlig inetrnert av nazistene, og fremstår sammen med Egeon Friedell som en av mellom krigstidens store ånder innenfor historiefilosofien. Men man kan jo til sist spørre seg om Dugins politiske ståsted når han velger fascister av verste skuff som sin innspirasjon, i tillegg til mystikere og esoterikere.

Jeg tror derfor man skal betrakte med sunn skepsis, det en del skrivbenter fremstiller her på VD, av Evola har vi intet å lære på politikkens område. Og Dugin selv fremstår i et tvilsomt og merkelig lys.

Kildehenvisninger :

Dugin. Alexander : The Fourth Political Theory, Arktos Media Ltd, 2012.

Evola, Julius : Fascism Viewed for the Right, Arktos Media Ltd,2013