Hvorfor begrense kvotering til bare kjønn?

Hvorfor kvoterer vi? Fordi vi ikke ønsker skjev fordeling. Vi ønsker rettferd. Slik at hvis en kvinne og en mann søker samme stilling, alt annet like, så skal kvinnen kvoteres inn - forutsatt at det per tid er skjev kjønnsfordeling.

Men spørsmålet melder seg raskt: når vi først har begitt oss inn på denne vei, er det så ikke avgjørende å også måle skjev fordeling opp mot andre viktige identitetsmarkører?

Det er sannelig ikke bare kjønn som markerer, og er viktige for, våre identiteter. Hva med legning og seksualitet? Livssynstilhørighet og religion? Etnisitet og kultur? Hva med økonomi og bakgrunn? Alder? Land og by?

Med kvotering mener vi at de jure like muligheter også skal kunne måles de facto, empirisk og faktuelt, nemlig at vi de facto har oppnådd 50/50. Når man på ulike områder måler andre forholdstall enn 50/50, vet man derfor at man stadig har en jobb å gjøre. For like muligheter er ikke slik - før det faktuelt kan telles 50/50.

Det er i egenskap av å være kvinner, kjønn, og med god hjelp fra mange menn, at mange kvinner har kjempet frem kvoteringen. Men hvorfor stoppe der?

Kvoteringsbegrepet selv synes i hvert fall å foreslå seg selv på en lang rekke andre områder utover akkurat bare kjønn. Kvotering baserer seg på et prinsipp, og som prinsipp bør det forfølges til sin ende. Eller?

Uansett bør man nettopp følge prinsippet til dets fulle ende for å vurdere dets kvalitet. Hvor ender vi da?

Et annet aspekt som kanskje er verdt å grunne litt over: hvis vi fortsetter med slikt fokus alene på kjønnsvariabelen (som nok kan likne på aktiv diskriminering med hensyn til andre viktige identitetsmarkører), risikerer ikke nettopp dette ensidige fokuset å sementere nettop hva kvinnesaken i ordet går til angrep mot?