Det norske godhetstyranniet

Utgangspunktet var medieoppslag om asylsøkerfamilier som sendes ut av landet etter i årevis å ha trenert retur til sine hjemland. Medienes ”avsløring” av at ”lenge boende” asylsøkerfamilier var blitt sendt tilbake til hjemlandene, i strid med avtalen mellom regjeringen og Kristelig Folkeparti/Venstre, ble ledsaget av et  ”stormangrep” mot justisminister Anders Anundsen og en høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, der saken, til tross for det politiske sirkuset, rant ut i sanden.

Reportasjer om asylfamilier som skal returneres, dukker opp i mediene når asylorganisasjonene mobiliserer for en mer liberal asylpolitikk. Organisasjonene skaffer mediene tilgang til passende ”asylkandidater”, som enten er utvist eller som skal utvises. Men  denne gangen så kandidatutvalget ut til å ha vært begrenset, noe som førte til at Aftenposten, for eksempel, dro til Lagos i Nigeria for å lage sin versjon av asylantfamilien som ønsker seg ”hjem”. Nigeria er som kjent ikke noe typisk asylantland og en reportasje derfra er neppe det mest gunstige når medier skal demonstrere tårevåte legitimeringskrav for asylopphold.

”Mediene spiller ——- på samvittigheten hos nordmenn flest, bevisst og åpenbart uten helhetssyn hos journalistene”, stod det i leserinnlegget i Aftenposten etter Nigeria-reportasjen. Medieoppslag om utviste asylsøkerfamilier er en gjenganger i mediene, og de kommer når asylorganisasjonene mener det skal innføres, eller er innført, innstramminger på asylpolitikken. Asyllobbyen, med organisasjoner som Antirasistisk senter, Norsk Folkehjelp, NOAS, Redd Barna, Røde Kors og Kirkens Nødhjelp, driver sine asylantkampanjer i symbiose med pressen. Disse mer eller mindre statsfinansierte organisasjonene representerer tunge ideologiske og økonomiske interesser som også spiller på samvittigheten til nordmenn flest.

Denne ”samvittighetsmekanismen” ble godt illustrert i den tv-sendte ”Oslo-debatten” i NRK den 5. februar om regjeringens forslag til tiggerforbud. Debatten artet seg etter hvert som et politisk korrekt angrep mot tiggerforbudet fra en flokk bestående av bl.a. Venstre, Kirkens Bymisjon og Røde Kors, som hevdet at et tiggerforbud vil være å nekte folk og be om hjelp. ”Ja, er ikke tigging en grei form for uhjelp”, konkluderte programlederen. Dermed kokte debatten ned til et spørsmål om myndighetene skal nekte folk å be om hjelp. Og den endte med et unisont forsvar for tigging og en oppmuntring til tigging som levebrød, noe den politiske korrektheten ellers tar avstand fra.

Frykten for ikke å framstå som hjelpsom og dermed som ond, er enorm i det norske samfunnet, og en svært viktig middel for de politisk korrekte elitene til å parere og avvæpne kritikk, slik NRK-debatten så godt illustrerte. Denne til stadig tilbakevendende motsetningen mellom det ”gode” og det ”onde” er viktig for å forstå hvorfor den offentlige ”debatten” ofte blir en pseudodebatt preget av humanistiske floskler der viktige sider ved virkeligheten tilsløres, og aktørene oppfører seg som deltakere i en form for absurd teater.

Delingen av verden mellom de ”gode” og de ”onde” gjør at det ”godes representanter”, som f. eks. asyllobbyen, aldri blir utsatt for kritikk, og at pressen behandler dem med en grenseløs servilitet. Det samme gjelder organisasjonenes klienter, asylsøkerne, som får lagt fram sine historier i mediene uten at journalistene stiller spørsmål. I Norge er myndighetene bundet av taushetsregler. Når folk engasjerer seg lokalt for å få barneasylanter ”hjem” igjen med igangsetting av pengeinnsamlinger og hyring av asyladvokater, har de bare de utsendtes historier å forholde seg til. Spørsmålet om hvorfor og med hvilken rett familiene har oppholdt seg årevis i landet uten oppholdstillatelse, stilles aldri. Den ”inhumane” asylpolitikken til myndighetene overskygger alt, særlig hvis FrP styrer i Justisdepartementet.

Å bli tilbakesendt til sine hjemland, er en svær belastning med tanke på alle de pengene og lånene familier har brukt til å reise halve kloden for å komme til Norge. Men det nevnes aldri i mediereportasjene der unger i stedet står fram og sier de gråter over savnet av Norge. Og så kjøres mediekampanjene dag etter dag, uke etter uke for å vise hvor hjerteløse de norske myndighetene er. Regien er det asyllobbyen som står for, særlig organisasjoner som Antirasistisk senter (ARS), NOAS og Norsk Folkehjelp ”utmerker seg”. Og engasjementet er ikke merkelig med tanke på deres økonomiske avhengighet av asylantstrømmen. Uten asylsøkere ville statsfinansierte ARS og NOAS ikke eksistere. Norsk Folkehjelp driver åtte asylmottak og hadde nesten 103 millioner i inntekt fra dem i 2012, i tillegg til 400 millioner i direkte statsstøtte. Staten er da i den underlige situasjonen at den finansierer organisasjoner som trenerer vedtatt politikk gjennom de samme organisasjonenes lokale og sentrale aktører. Somme tider opptrer organisasjonene samlet, som da ARS, NOAS og Norsk Folkehjelp i en Dagbladet-kronikk 9. februar krevde stans i tilbakesendelse av asylsøkere fra Palestina. Men noen ganger opptrer de solo, som da ARS for noen år siden ville stanse statsstøtten til en av sine konkurrenter, Human Rights Service (HRS). ARS fikk endog betalt av SV’statsråd Audun Lysbakkens departement for å lage en rapport til FN som skulle vise at HRS burde fratas sin statstøtte fordi organisasjonen var ”rasistisk”.

Denne politiske aktivismen til såkalte uavhengige interesseorganisasjoner, finansiert over statsbudsjettet, er en tvilsom geskjeft sett med demokratiske briller og ville neppe ha vært mulig hvis ikke utøverne var de ”gode”. Og mediene er asyllobbyens lydige bandhunder som har suspendert all form for kritisk holdning i slike saker og gjort journalistikk til en form for sosialarbeid. Asylpolitikk er et samfunnsområde der den politisk korrektheten har ført til en journalistisk og moralsk unntakstilstand. Dette betyr at enhver diskusjon om asylpolitikk og tigging blir tvunget inn i en diskurs der grensene bestemmes av et humanistisk svadamarked, og der stempling og moralsk trakassering brukes til å utmanøvrere kritikk, tilsløre realiteter og trenere lov og rett.

Spørsmålet til forfatteren av leserinnlegget i Aftenposten var egentlig om journalistene er dumme. Som gruppe er neppe journalistene dummere enn andre, men kanskje til forskjell fra en del andre er de i stor grad fanger av det man kan kalle godhetens tyranni, og da befinner de seg også utenfor den journalistiske essens, som er kritikken.