Kjetterne berger verden

Den engelske komikeren Stephen Frys bredside mot Gud på programmet "The Meaning of Life" har i skrivende stund 5,8 mill. visninger på YouTube. Selv har jeg delt den på Facebook; ikke fordi videoen er spesielt elegant, men fordi jeg liker en god diskusjon. Og enda viktigere: som kristen står jeg i en eldgammel tradisjon der vi ikke dukker unna de vanskelige spørsmålene, men tar dem på alvor og bryter med dem. Og Fry løfter frem et av de virkelig store: det ondes problem.

Men burde jeg ikke bli provosert og såret? Det kan hende. Kanskje blir jeg det også. Men det betyr ikke at jeg ikke trenger å høre det han sier. Jeg vet jo hvor farlig det er når mennesker får lov til selv å sette grenser for hva de skal kunne bli utfordret på.

Religiøs og politisk ideologi
Striden rundt Muhammed–karikaturene handler jo ikke bare om krenkede religiøse følelser, men også om makt. Charlie Hebdos redaktør Gérard Biard sier det slik: "For islamister er Koranen mer enn et religiøst verk, mer enn en 'veiledning' til det indre trosliv. De ser den fremfor alt som et instrument til politisk og sosial kontroll, og det samme gjør Gulfens konger og emirer samt Irans mullaer. Koranen er deres motsvar til Maos lille røde." (morgenbladet.no 9. januar 2015)

Vi har med andre ord med en politisk ideologi å gjøre, og når islamistene med våpen i hånd krever at vi skal slutte å karikere profeten, krever de egentlig noe langt mer: at vi skal holde opp med å utfordre deres makt. De vet jo godt at den dagen befolkningen i Iran og Saudi–Arabia får lov til å tenke og uttrykke seg akkurat slik de vil, sitter makthaverne utrygt.

Et nåtidig eksempel er bloggeren Raif Badawi, som i Saudi–Arabia er dømt til tusen piskeslag for å ha startet et internettforum for liberal og sosial debatt. Hva heter det i anklagen fra myndighetene? At han har fornærmet religiøse autoriteter. Hvis du kritiserer de mektige, legger du deg altså ut med Gud. Hørt det før? Vi skal ikke veldig langt tilbake i Europas egen historie før vi støter på en kirke som allierte seg med konger og keisere, og som dermed var garantist for makten i en temmelig uhellig forening. Korstogene ble ett stygt resultat, den spanske inkvisisjonen et annet.

Blasfemi
Så er det noen som spør: er det vits i å provosere når vi vet at det finnes folk som går over lik for å få oss til å tie stille? Svaret er ja. Vi vet jo at det ikke bare er karikaturer de vil til livs. I oktober 1993 måtte Aschehoug–forlegger William Nygaard nesten bøte med livet for å ha utgitt Salman Rushdies bok Sataniske vers. Den islamistiske ideologien som ligger bak terroren vil kneble all kritikk, all fri diskusjon, og derfor kan vi ikke tillate at de setter grenser for vår ytringsfrihet. For å si det med Gérard Biard: "Demokrati forutsetter blasfemi."

Makt
Makt er farlig. Det hadde den katolske politikeren lord Acton forstått da han sa at "makt har en tendens til å korrumpere, og absolutt makt korrumperer absolutt." Religiøs makt er noe av det farligste, og som vi vet: Gud er blitt tatt til inntekt for nesten alle typer ondskap tenkelig under solen.

Det er derfor retten til å karikere er så sentral: den handler ikke om å såre, men om å kunne kritisere alle prester, imamer og rabbinere, og alle politikere, generaler og forfattere, ja alle maktapparater og hellige bøker. Og det er derfor vi må kjempe mot forslag som det som kom fra en rekke muslimske land i FN, om å kriminalisere blasfemi på verdensbasis.

Kjetterne
Så leve kjetterne! De som utfordrer maktene og myndighetene, som tenker de tankene vi ikke tåler idag, men trenger imorgen. Og Frys tirade mot Gud hører jeg gjerne på, den er den siste i lang rekke slike. Selv C.S. Lewis, en av 1900–tallets største kristne apologeter, står i den linjen. Her er det han skrev da hans kone Joy døde av kreft: "så det er slik Gud egentlig er, en kosmisk sadist, en ondskapsfull idiot?" Og i møtet mellom mening og tro kan vi i heftig debatt oppdage noe ingen av oss visste fra før av og som blir veien videre for oss.