Vi må bry oss om menneskers hverdag

Kronikken, først publisert i Vårt Land 27. februar, er skrevet av Helga Haugland Byfuglien, Halvor Nordhaug og Atle Sommerfeldt som utgjør Bispemøtets arbeidsutvalg.

Kirkens samfunnsengasjement har vært heftig diskutert de siste ukene. I særlig grad har det dreid seg om Kirkemøtet og biskopenes holdninger og rolle. Dette er en nødvendig og viktig debatt, og det er bra at den føres i det offentlige rom. Samtidig må en aldri miste av syne at Den norske kirkes viktigste samfunnsengasjement er det som foregår i lokalsamfunnet og i de spesialiserte organisasjonene kirken har opprettet innenfor helse, humanitær bistand og sosialt arbeid.

En del av dette samfunnsengasjementet viser seg i uttalelser og kommentarer til aktuelle spørsmål i samfunnsdebatten. Vi registrerer at noen forsøker å knytte dagens praksis til en debatt om den nåværende sammensetning av Bispemøtet. Det har lite belegg. Den norske kirkeledelsens deltagelse i samfunnsdebatten er ikke spesielt høy eller politisk spesifikk sammenliknet med søsterkirker og økumeniske organisasjoner.

Debatten om kirkens samfunnsengasjement når sjelden lenger enn å slå fast det selvfølgelige, nemlig at kirken ikke er et meningsfellesskap og ikke bør gi partipolitiske anbefalinger. De fleste forsøk på å trekke opp klare grenser viser seg lett å ende i selvmotsigelser. I stedet for å diskutere grenser for engasjementet, er det etter vår oppfatning bedre å diskutere teologisk forankring, roller og  aktører.

Brytes. En folkekirkes samfunnsengasjement har to hovedformer. Vi skal for det første være en arena der ulike synspunkter på samfunnets retning og virkemidler brytes. Da er kirkens viktigste rolle å løfte opp og markere at dette er spørsmål som velgere og tillitsvalgte må prioritere høyt. I slike samtaler inviteres alle inn som har interesser, kunnskap og innflytelse i håp om å bidra til å bringe de aktuelle sakene noen skritt fremover.

Den andre hovedformen er å være en aktør med tydelige oppfatninger om i hvilken retning en mener samfunnet bør bevege seg og hvilke virkemidler som best fremmer en slik utvikling. Her er det naturlig at det differensieres mellom ulike kirkelige aktørers rolle.

Presten på prekestolen bør være tilbakeholden hva angår virkemidler, og primært reflektere overordnede perspektiver. Uttalelser fra ulike organer vil tilpasses deres kompetanse, kirkelige posisjon og anledning. En biskops appell på torget i forbindelse med for eksempel tiggerforbud eller asylbarn kan være langt mer spisset enn Bispemøtets felles uttalelse i samme sak. Ulike posisjoner er også ønskelig for å vise at mangfoldet er velkomment.

Verdier. Hvilke saker kirken vil løfte opp må forankres i kirkens læregrunnlag, det vil si i Skriften og bekjennelsen, og i kirkens konkrete erfaringer av samfunnsvirkeligheten. Hvorvidt dette skal uttrykkes eksplisitt i hver eneste uttalelse er et spørsmål om hensiktsmessighet.
I kristen etisk tenkning er det bred enighet om at verdier som alle menneskers likeverd, fred, rettferdighet, barmhjertighet og skaperverkets integritet er godt forankret i disse kildene. Det er også bred enighet om at kirkens oppdrag er å legge særlig vekt på utstøtte, fattige, sårbare, nødlidende, undertrykte og marginaliserte menneskers perspektiv når samfunnsutviklingen skal vurderes og engasjementet konkretiseres.

Hverdag. Det hevdes at kirken ikke skal diskutere virkemidler. Men det er virkemidlene som former samfunnet og som får konkret betydning for menneskers hverdagsliv. Hvis kirken ikke vil delta i en debatt om virkemidler, betyr det at vi ikke bryr oss om menneskers hverdag, og at vi reduserer etikken til en sinnelagsetikk der uttrykte gode intensjoner er tilstrekkelig. Hvor konkret en skal gå inn i samtalen om virkemidler, må vurderes i hvert enkelt tilfelle.
Det er også en fundamental feillesning av Skriftens budskap om f.eks. økonomisk rettferdighet når dette reduseres til en appell om at rike må vise barmhjertighet. Tvert om er Skriften krystallklar på at myndighetene har ansvar for at fattige og undertrykte får sin rett.

Maktkritikk. Posisjoner som har forankring i kirkens grunnlag vil ofte føre til kritikk av makthaveres og flertallets beslutninger. Vi har sett dette de siste årene i for eksempel asyl- og flyktningpolitikken, i klimapolitikken, saken om søndagsåpne butikker og i spørsmål knyttet til bioteknologi. Når Bispemøtet i år ber kommunene om ikke å innføre tiggerforbud, samtidig som vi retter søkelys på økte ulikheter i samfunnet, er det i den samme tradisjonen.

Når vi ser på kirkens historie er det lett å finne etiske posisjoner og samfunnsorienterte uttalelser som i ettertidens lys har vært uheldige. Men det er etter vår vurdering flere eksempler på det motsatte. Redselen for å gjøre feil kan ikke styre kirkens engasjement for fred, rettferdighet og skaperverkets fremtid.

[ LES OGSÅ TOR B. JØRGENSEN. Kirken, økonomien og nestekjærligheten ]

[ LES OGSÅ TROND BAKKEVIG: Kirken ingen aktivistorganisasjon ]