TV2 glorifiserte assistert selvmord

Redaktørforeningens Reidun Kjelling Nybø beskriver (Vårt Land 21. februar) hvordan mediene kan omtale selvmord – og aktiv dødshjelp – på varsomt vis. Kronikken hennes illustrerer på en god måte hvorfor jeg mener TV2s reportasjer om ALS-pasienten Craig Ewerts assisterte selvmord i januar må være brudd på god presseskikk.

På punkt etter punkt har TV2s reportasjer avveket fra kravet om varsomhet ved omtale av selvmord: Full identifisering av personen. Detaljert beskrivelse av metoden (nesten en veiviser i hvordan man tar selvmord hos Dignitas i Sveits – til og med prisopplysninger!). Glorifisering av selvmord («- Selvdrap er en fantastisk mulighet!»). Ingen problematisering, ingen alternativer til selvmord eller kritiske røster. Fullstendig fravær av den informasjon om hjelpetiltak for selvmordstruede som bør ledsage slike artikler.

Likevel har PFUs sekretariat innstilt på at klagesaken mot TV2 henlegges ubehandlet. Uforståelig, for meg som ikke er pressemann. Jeg oppfordrer leserne til å søke opp TV2s oppslag på nett, og lese det i lys av Kjelling Nybøs framstilling av hva god presseskikk er. Hvis ikke TV2 blir felt, hvis saken ikke en gang blir behandlet – da må vi på ny spørre oss: Er pressen virkelig skikket til å håndtere klager mot seg selv? Hvis brudd på Vær Varsom-plakaten ikke er brudd på god presseskikk – hva skal vi da med den, eller med PFU?

Svarte hull. Kjelling Nybø har et godt poeng: Kanskje forstår ikke mediene at et selvmord er et selvmord, også når det er assistert. Det er de samme menneskene som begår selvmord, med eller uten legens hjelp. De samme risikofaktorer, den samme ambivalens, det samme svarte hull der alt virker håpløst.

Det er dette vi frykter, dersom aktiv dødshjelp blir legalisert: At det ikke lenger oppleves som like problematisk dersom den som vil ta sitt liv er syk, gammel, pleietrengende. At det dannes egne standarder for rett og galt, for rettssikkerhet og beskyttelsesbehov, basert på funksjonsnivå og helsetilstand. Det er dette som har ført til skarp kritikk mot Nederland og Belgia, fra menneskerettshold. For loven – og presseetikken – bør være lik for alle.

Kjelling Nybø skriver at aktiv dødshjelp er en viktig debatt, som mediene bør skrive om. Tja – er det virkelig slik? Realiteten er at vi er langt unna å legalisere aktiv dødshjelp. Ingen seriøse aktører går inn for dette i Norge – ingen stortingspartier, helseprofesjoner, pasientforeninger eller livssynssamfunn. Tvert om går de fleste klart i mot legalisering.

Ingen mangel. Det skyldes ikke mangel på oppsiktsvekkende enkeltsaker, som denne TV2 har skrevet om, og som stadig dukker opp i norske medier. Disse oppslagene gir oss mer av det vi allerede har nok av – argumenter for hvorfor det i noen ekstreme tilfeller kunne vært bra å ha adgang til aktiv dødshjelp som en siste desperate utvei. Men gjennom å styre unna kritiske spørsmål, utelate innvendingene, bidrar norske medier til å holde publikum i mørket:

Hvorfor, egentlig, nøler politikerne med å legalisere dødshjelp, hvis dette er så enkelt som mediene framstiller det som? Debatten om aktiv dødshjelp blir stående på stedet hvil – det eneste mulige produkt av mediedekningen blir at sårbare, selvmordsutsatte individer kan føle at reportasjene bidrar til legitimering av selvmord.

Frustrerende. En bred og balansert dekning av temaet aktiv dødshjelp kunne hjulpet folk til å forstå hvorfor dette er komplisert, hvorfor det kanskje ikke er mulig å avgrense aktiv dødshjelp på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte. Men er det virkelig dette temaet vi har behov for å snakke om?

Det frustrerende, for meg som helsearbeider, er at saker om aktiv dødshjelp – som egentlig er uaktuelt i Norge – får stor oppmerksomhet. Mens det som virkelig er viktige temaer – overbehandling ved livets slutt, hvordan vi behandler de som mangler beslutningskompetanse, utbygging av palliativ omsorg til døende, spørsmål rundt organdonasjon – det skyves i bakgrunnen. Aktiv dødshjelp gir mange klikk, men medienes samfunnsoppdrag er vel mer ambisiøst enn som så.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.2.2014